Er det jeg som er unormal, eller de andre?

[*dum&deiLig*™]

kompisene til mannen min må spørre om lov til alt. Det hender at de ikke "får lov" til å feks gå ut med venner. Det skal sies at dette er voksne karer, som ikke går på fylla, men er ute å tar en øl eller to med kamerater. Ikke er de flørtepuser heller, så det er mest sansynlig ikke grunnen til at de ikke får lov. Kameratene hans er helt sjokkert over at min mann får lov til å gå ut når det er noe som skjer.

 

Vår ordning er at den som gir beskjed først om at man skal noe, har "førsterett" dersom noe skulle kræsje. Det er svært sjelden at han ikke kan gå ut, det er kun når det kræsjer med noe som jeg skal og jeg har gitt beskjed først. Vi har en dialog, spør ikke om lov, men spør om den andre har planer den kvelden. Kameratene hans synes at jeg er helt fantastisk som lar mannen min gå ut uten å si nei. Et eksempel er at de har lyst til å reise en helg på guttetur, feks for å se fotballkamp. Jeg mener at min mann kan dra, så lenge det passer med jobbene våre. Jeg har ingen grunn til å nekte en voksen mann å dra på tur men sine kamerater. Jeg kan også dra på turer med venninner når det passer. Jeg synes det er helt normalt. Er det jeg som har en uvanlig holdning?

[MintCondition]

..spør du meg er du normal og de andre du kjenner veldig spesielle.

[Sivalur]

Du er ikke unormal i det hele tatt, det er vel sånn det skal være? Sånn har vi det også. Synes synd på de som har sånne kontrollerende partnere (det kan jo gå begge veier).

[Gjest]

Jeg er sånn som deg. Hvorfor skal han spørre om å få lov til å gå ut sammen med vennene sine ? Jeg eier han ikke.

 

Ser at det er flere av mine venninner som er sånn som skal bestemme om gubben får lov til å gå ut eller ikke. Ser også at det er flere av kompisene til sambo som har det sånn og de sier også at sambo er heldig som "får lov" til å gå ut.

Kan umulig bli et lykkelig forhold det!

[Himmel og hav]

Vi har det som du beskriver. Vi har en regel på at familieting går foran ting vi gjør alene, og at hvis en er syk, så drar ikke den andre avgårde på noe.

 

Mannen min spør riktignok alltid om det er greit at han gjør noe, men det er fordi det er jeg som er familiens vandrende 7. sans, og vet om vi har noen planer.

 

Jeg anser ikke at jeg har noen rett til å nekte en voksen, myndig og fornuftig mann i å gjøre noe han har lyst til, og det samme gjelder den andre veien. Men vi har også venner hvor mannen må sspørre om lov, og ofte får nei, fra kona.

 

Jeg tror at jeg i løpet av 16 års ekteskap har sagt fra to ganger at det ville vært hyggelig om han ble hjemme, men da har det vært perioder med veldig mye jobbing og ekstraaktiviteter. Men nå flyr han vanligvis ikke på noe annet enn trening de fleste ukene.

[Gjest]

Vi har det mye likt, men vi sier i fra på en mer spørrende måte enn en konstanterende om du skjønner? Dette er på kvelden og sånt da. F.eks "Det er jentekveld neste fredag, passer det at jeg går?", vi sier jo aldri nei da, så er mer fordi det føles mer høflig på den måten ;-) Dersom det er tid sammen med barna som faller bort spør vi om det er ok når det gjelder lystbetonte aktiviteter ,fordi det kan være ganske slitsomt å bli alene med tre små barn når vi bor slik som vi gjør, og da kan en godt spørre om det passer først/den andre orker å ta ungene alene hele tiden. Synes vår ordning funker helt greit jeg, og som regel er det ikke noe problem fordi han vil ikke reise fra meg når jeg f.eks er gravid og smådårlig og overlate ungene til meg, og omvendt har ikke jeg samvittighet til å overlate alt til ham dersom jeg ser han er stresset og sliten en periode. Vi eier hverandre ikke, men vi tar det heller ikke for gitt at den andre synes det er ok å bare få beskjed om at "du, nå stikker jeg, du får klare alt selv i mellomtiden", så derfor spør vi.

[*MariDuBedårer*]

Vi hører alltid med hverandre om det er greit, og det synes vi begge er en selvfølge.

 

Synes både du og de andre er normale jeg, for det kommer jo helt an på hva som fungerer hos de enkelte.

 

Hos dere fungerer det jo bra sånn som dere har der, mens det kanskje ikke fungerer hos de andre.

 

Jeg har en venninne som ikke har så stor vennekrets. Hun er hjemme med de små barna, så hun treffer ikke kollegaer og sånt heller. Mannen derimot har stor kompisgjeng, og mange kollegaer. Alle disse drar i ham konstant, for å få ham med på ting. Og han har ofte lyst til det.

 

Synes du han da skal kunne gå ut hvor ofte han ønsker da? Her er det snakk om at hadde det vært opp til ham alene, så hadde han vært borte utrolig mye, og kona hadde sittet hjemme alene med barna og alle pliktene.

 

Jeg synes det blir helt feil å kalle noe normalt, og noe unormalt her. Det er annerledes når du også ønsker å gå mye ut alene, og dere bytter på å være hjemme med barna. Da blir det jo ikke feil, for da er dere enige. Og det er rettferdig for begge to:)

[*dum&deiLig*™]

Vi pleier også å gi beskjed på en spørrende måte om det passer, slik som dere beskriver. Ikke bare løpe ut dørene:o) Man kan jo selvfølgelig si nei, men det er ekstremt sjelden og med god grunn. Jeg synes at alle har behov for å komme seg ut å lufte seg litt sammen med venner en gang i blant. Det er alltid godt med påfyll fra andre:o) Dersom min mann hadde nektet meg å gå ut, tror jeg at jeg hadde ledd hardt og lenge... Jeg har selvfølgelig forståelse for at de som sliter med tillit osv. har problemer med å ha det slik som jeg beskriver. Det samme med de som går mye ut og derfor ikke får lov til å gå ut 3 ganger i uka.

[Odine!]

Jeg synes det er naturlig at mannen "spør om lov". Hvis vi ikke spør hverandre, så har begge plutselig avtalt noe, og barna er litt små til å være alene hjemme(vi kan ikke regne med at barnevakten alltid kan, heller.

 

Her i huset har jeg "lagt ned veto" mot faste avtaler i helga. Det var en kamerat av ham som ville sette av hver fredag til spill, og det hadde jeg syntes var fryktelig stusselig.

 

Det kan være flere forståelige grunner til at dama "sier nei". Hun kan være syk, sliten, gravid, eller ønsker virkelig å være sammen med mannen den kvelden. Men hvis mannen aldri "får lov" til å treffe venner alene, så er jeg enig i at det virker veldig rart.

[Gjest]

Synes dere er "unormal" som har ei ordning med førsterett.

 

Hos oss går vi ut når det vil så lenge det passer _familien_. Skal vi være med barna på en happening søndagsmorgen er det ingen av oss som tar en sen lørdagskveld feks.

Er det to ting som kræsjer, så vet vi begge hva som er "viktigst" uten å diskutere noe på det.

Selv om jeg kommer med en avtale først, og han senere kommer med noe han bare kan være med på akkurat da er det lett å avgjøre hvor viktig det er for oss og hva som er viktigst.

 

Det er aldri slik at det blir sagt "nei" uten en god grunn bak, og vi er alltid enige begge to.

 

Kanskje har vi det slik fordi vi har vært sammen så lenge og kjenner hverandre og de rundt oss veldig godt, i tillegg til at vi sjelden er ute på egenhand. Det meste blir gjort som et par, en familie eller sammen med jobb/et utvalg kollegaer.

[Gjest]

Etter å ha tenkt litt på det....

Kan det ikke være at mange av mennene her får et "nei" av grunner dere ikke ser, eller at mennene sier "kjærringa sa at jeg ikke fikk lov" uten å egentlig mene det helt seriøst.

 

Mannen min kan ofte gjøre det, antar at det er for å slippe videre spm om hvorfor han ikke vil. Eller at han ikke tør å innrømme overfor "tøffe" kompiser at han heller vi ha en kveld hjemme sammen med oss en ute med dem.

Det er ikke jeg som har sagt nei, men jeg har kanskje sagt noe sant som "vil du ikke heller være hjemme med meg å se en film da?".

Han & bestekompisene har også en tone ellers hvor de skylder på "kjærringa". "Kjærringa lot meg ikke få kjøpe ny pc, hun mente det ble for dyrt". (Da har denne kjærringa (les; meg) forhandlet litt på at det faktisk er andre ting vi bør bruke de pengene på enn en ny pc)

Hører noen det som ikke er inne i den tonen de har seg i mellom så høres jo vi damene helt forferdelige ut! Men det tror jeg nok ikke at vi er.

[*dum&deiLig*™]

Det er en selvfølge at man ser an aktiviteten, ikke bare "førsterett". Vi går heller ikke mye ut. Jeg synes det er godt med litt alenetid hjemme, mulig andre ikke har behov for det?

[Twintipp og himmelblå]

Jeg velger å tro at de færreste nekter sin partner å gjøre aktiviteter eller deltakelse på happeninger.

På en annen side kan det være årsaker som dere "andre" ikke ser.

Min mann f.eks har flere forskjellige kretser. En krets med arbeidskollegaer, en krets med de han er oppvokst sammen med, en med idrettsfolka, en han gikk på lærerskolen sammen med og mannfolka til mine venninner. Dette utgjør ganske mange aktiviteter og tilbud, i tillegg til at han trener to ganger i uken, spiller kamp en gang og er på kamp en gang i uken. I tillegg til kveldsjobbing med retting, konferansetimer etc.

Han har vært på mange fotballturer, ishockeyturer, skoleturer, gutteturer etc. siden vi fikk vår sønn for snart 3 år siden.

Og han er jeg nødt til å bremse.. Jeg sier det rett ut, både til han og hans kamerater at han må velge.

 

 

Allikevel, masse av hans aktiviteter har gått på bekostning av meg.. Jeg studerer og jobber og vi har et stort hus. Allikevel, selv om jeg "får" lov, så velger jeg stort sett alltid å være sammen med min sønn. Ikke fordi jeg ikke har mulighet, men fordi jeg synes det er bedre enn alt i verden.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Jeg er vel en av de som alltid sier nei . Ifølge mannfolka.

Mannen min liker å være hjemme. Og elsker være hjemme med familien. Men har en vennegjeng som er veldig intens.

Mannen min har en tendens til å drekke seg overstadig drita og glemme alt og alle.

Så her får han aldri dra ut om vi har planer dagen etter.

Ellers er det jeg som må mase på han at han skal finne på ting.

Er jeg syk eller ikke vil dra noen steder vil ikke han heller.

Jeg som elsker være hjemme alene og sette på musikk og kose meg heeeeeeelt for meg selv

 

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Pluss at han har for vane og dobbelt booke seg og oss. Ikke bare 2 avtaler på engang men kanskje også 3-4:D

[OsloMor]

HI, hvorfor er det noen som er "normale" og noen som ikke er det? Kan det være at vi alle er forskjellige, alle har forskjellige liv og dermed definerer ting som normalt/unormalt i vårt eget liv best selv?

Synes du skriver et innlegg som er litt for vinklet på å fremheve deg selv og hvor fantastisk du er, fremfor å starte en debatt om tema.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Pluss vi har en avtale på om han er ute skal han komme rett hjem og ikke nashpiel.

For her skal det ikke komme ravenes et stykk mannfolk inn døra kl 7 om morran mens lillemor er våken.

 

[*dum&deiLig*™]

Framheve meg selv? Jeg har ikke tenkt tanken på at dette er et tema i det hele tatt hvis ikke mannfolkene hadde kommentert dette til meg og mannen min i hytt og pine. Jeg synes det er kjipt at det ikke blir guttetur fordi en av dem ikke får lov av samboeren sin uansett når de skulle reist. Da er det ikke snakk om at det ikke passer, da er det snakk om ikke å få lov. Jeg trodde det var vanlig å ha det slik som vi har det, men tydeligvis ikke.

[julenissen]

Men du kan ikke vite hvorfor. En veninne av meg og samboeren har det slik, rett og slett fordi han har vært utro. Og dette er absolutt ikke en mann noen (verken utenforstående eller nære venner) kunne tenkt tanken at skulle gjøre noe slikt. Jeg er den eneste hun har betrodd dette. Mange av våre felles venner hever på øyenbrynene av dette (henne) men hadde gjerne ikke gjort det dersom de viste årsaken.

De jobber med forholdet, og dette er en noe som hun har behov for nå, men håper at hun etterhvert kan begynne å stole på han igjen.

[OsloMor]

Synes dine mannlige bekjentskaper høres veldig umodne ut, flyr rundt og klager på at de "ikke får lov". Voks opp, hadde jeg sagt da!

[*dum&deiLig*™]

Oslomor: de klager ikke på at de ikke får lov, men synes det er svært uvanlig at min mann får lov, og de sier at han er veldig heldig som har det sånn. Jeg er enig i at det er barnslig å klage på at de ikke får lov.

 

Til deg over her:

 

jeg har selvfølgelig stor forståelse når det er snakk om brudd på tillit. Jeg er også klar over at jeg ikke vet alt som foregår i livene deres.