Erfaringer med psykiske problemer?

[Anonym bruker]

Har en bror som sliter veldig for tida. Klarer ikke å fungere i det hele tatt. Vet at han er deprimert, men vet ikke noe mere. Han skal til psykolog, men er jo så lang vente tid. Han har familie, ser det sliter på dem også, han prøver å ikke vise så mye for dem, redd for å miste kona si. Di han er helt åpen for er foreldrene våre, noe di sier di er veldig glad for. Men jeg ser at det blir mye for dem og at di er veldig bekymret for han.. Noen som er pårørende til noen som sliter? eller noen som sliter selv? Blir så bekymret for dem alle jeg. Er så vondt å ikke ha noen å snakke med om dette..

 

[Anonym bruker]

Han bør begynne på tabletter. Psykolog kan ikke kurere han dersom han mangler seratonin i hjernen. Psykolog kan med tiden hjelpe han å ikke havne i samme situasjon senere. Det er alltid en grunn til depresjon. Be han gå til legen. Det finnes hjelp og depresjon kan kureres. Så lenge det går ut over jobb og familie er det helt klart er problem som skal behandles.

Det er viktig at han er åpen for problemet. Jeg fikk en brosjyre på legekontoret som også var veldig fin å lese for pårørende. Pårørende kan næmlig hjelpe på prosessen for å bli bedre. Snakke med han, støtte han, gi han avlastning og fortelle han at dette er helt vanlig. Det er flere enn vi tror som sliter men det er fortsatt så tabu at ingen snakker om uten å føle skam. Hvis han har det samme som meg, for lite seratonin i hjernen er det en sykdom som skal behandles.

Jeg går nå på cipralex og føler meg myye bedre, jeg fungerer i jobb og har en mann som vet alt om meg og mine plager.

lykke til, ut i fra min mann er det ikke så lett å være pårørende heller.

[Anonym bruker]

Merkelig råd å gi, at han bør begynne på piller. Altfor mange deprimerte får utelukkende medikamentell behandling.

De ferreste depresjoner handler utelukkende om kjemiske ubalanser som mangel på sratonin er.

Når det er sagt.. Det finnes flere gode behandlingsmetoder. Psykolog er én og gruppeterapi en annen. Det fine med gruppeterapi er at pasienten ikke er utelukkende avhengig av en psykolog som funker for akkurat _den_ personen. Gruppeterapi handler om å gjøre ting, bryte mønstre osv i en trygg setting og dermed kunne klare å gjøre adfersforandringer som ofte er en hemsko ellers i livet (om det dreier seg om vanskeligheter med å være tydelig, sette grenser, stille krav osv).

[Anonym bruker]

min samboer slet med psykiske problemer for et par år siden. dette førte desverre til at mange av våre venner trakk seg unna, og dette gjorde det selvfølgelig værre for oss begge. han gikk til legen og fikk beskjed om at det var 6 mnd ventetid på å få psykolog og ble sendt hjem med en resept på tabletter... hurra for det norske helsevesen. vi tok en rask avgjørelse på at vi ikke kunne vente så lenge, og begynte å ringe private psykologer. dette er ganske dyrt men absolutt verd det. vi har alltid vært åpen mot hverandre så for oss ble det viktigste å snakke snakke og snakke. forstår at det er vanskelig å stå på utsiden å se på dette, og det synes jeg du bør si til han. fortell han at du er glad i han uannsett.. dette vil antagelig ta av litt av belastningen på dine foreldre også, at dere er flere om det. dette er en så vanlig sykdom i dag, men det er desverre fortsatt tabu. jeg tror det er viktig at du sier hva du føler, for det kan gjøre det lettere for han å åpne seg for deg... vanskelige greier det her.. men lykke til!!

[Anonym bruker]

Kjempebra at han får psukolog, men hvorfor i alle dager fikk han tabletter med en gang??? Går selv og kjenner flere som sliter / har slitt, og det å få tabletter med en gangt har jeg aldri hørt om. Det er noe som vurderes etter lengre tid, det skal flere timer hos psykolog og i samråd med lege helst før det skjer.

[Anonym bruker]

Hei !

Jeg har selv vært sterkt preget av depresjon for noen år siden og vet hvor tøft dette er, også for pårørende.

Desverre er det lang vente tid på å komme til psykolog... Min hjelp ble psykiatrisk sykepleier, og dette skal være et gratis tilbud i de fleste kommuner. Jeg syns jeg fikk god hjelp, men det tar jo tid da...

Jeg fikk også medisin med en gang, og takk og lov for det! Vet ikke hvordan det hadde gått ellers...

Prøv å snakk med broren din, ikke gi opp. Vanskeligere for han å begynne en samtale, enn at du gjør det. Ikke vær redd for å prate om tingene, det er det som skal til