Da Cecilia ble født - en drømmefødsel (lang)

[Januargull-09 + augustspire-11]

Fredag 2 januar våknet jeg med svake mensmurringer i mage og rygg, og litt blodig slim, og tenkte et kort øyeblikk at kanskje det var starten på noe. Men siden det var 3 dager før termin, jeg var førstegangs, og det ikke gjorde spesielt vondt, skulle det gå mange timer før jeg skjønte at det var rier det var snakk om. Jeg var utrolig irritabel om formiddagen, og syntes det var ganske slitsomt med disse mensmurringene, men jeg og samboer kjørte en tur til storsenteret for noen siste innkjøp, mens jeg måtte konsentrere meg mer og mer om "kynnerne" mine.

I 14-tiden merket jeg at de såkalte kynnerne mine faktisk kom som topper, med ganske jevne mellomrom, og at jeg måtte puste meg aktivt gjennom dem. Men det var jo ikke SÅ vondt, og jeg var overbevist om at dette var bare maserier, og at vi ennå hadde et par uker igjen, hehe. Hele ettermiddagen satt jeg i godstolen hjemme og pustet, og kl.22 mente samboer at det kanskje var på tide å telle hvor ofte disse ikke-riene mine kom (mens han gikk rundt og smilte for seg selv, og tenkte at det kanskje var i natt han skulle bli pappa). Da var det 8-9 min mellom riene, og de varte 40-60 sekunder. Jeg tok meg en varm dusj, og det lindret godt, mens samboer gikk rundt og pakket de siste tingene til fødebagen (bare i tilfelle, for dette var jo ikke noen rier å føde barn på, ifølge meg), og registrerte riene mine på varktimer.se.

 

Kl.23 ringte jeg sykehuset, da det var 4-6 min mellom riene, og fikk vite at vi var velkommen når vi ønsket det, men gjerne kunne bli hjemme en stund hvis det føltes bra for oss. Siden vi har ca 1 time å kjøre til sykehuset, ville samboer gjerne dra nå, men jeg var redd for å bli sendt hjem igjen, og ville derfor mest bare gå og legge meg litt, jeg da. - Vi kan jo prøve å sove litt, sa jeg, kanskje det går over...

 

Men midt i en ganske kraftig rie, sa jeg endelig at jeg trodde vi kunne kjøre nå. Da var det 2-3 min mellom riene, og vi hadde 1 time å kjøre, men jeg stresset ikke. Jeg var bare redd for å bli sendt hjem igjen, og fornektet ennå at det var noe fødsel på gang. Vi ringte sykehuset kl.01, og sa at nå kjører vi. Kl.02 kom vi inn, de registrerte riene mine, jeg pustet og pustet, og var hellig overbevist om at vi skulle rett hjem igjen med kanskje 1-2 cm åpning....

Men det var jo 6 cm, sa jordmor! Her skulle ingen hjem, nå var det rett inn på fødestua, hvor jeg fikk legge meg i et badekar og duppe i 5-6 timer. I fødebrevet sto det nemlig at jeg kunne tenke meg å føde i vann. Samboer var ved min side, og vi pustet oss gjennom alle riene, han var til kjempegod hjelp! Jeg syntes aldri det ble uoverkommelig vondt, og fokuserte bare på pustingen, og alle de deilige pausene innimellom. -Pausene er alt, sa jeg mange ganger. -Det er pausene som skaper musikken, svarte min kjære musiker.

Kl.07-08 kom jeg opp av badekaret for å bevege meg, og de tok vannet ved 9 cm, for å få fremgang i fødselen. Brukte prekestol, og sideleie/ryggleie i senga under siste del av åpningsfasen, og fikk etter hver lystgass, som ble min gode venn gjennom resten av fødselen. Ble kvalm og svimmel èn gang, da jordmor skrudde opp lystgassen, men ellers var den til god hjelp i pustingen. De siste timene av fødselen husker jeg ikke så mye av, for jeg var så utrolig konsentrert om pustingen, og mest vendt innover i meg selv. Men jeg registerte såvidt at det var vakt-skifte hvor vi fikk en ny jordmor. Om samboer var hos meg hele tiden, han fikk ikke røre seg fra sengekanten. Ved 10 cm åpning, tok det ennå en stundt før jeg fikk lov å presse. Babyen brukte veldig lang tid på å komme ordentlig ned på bekkenbunnen og i riktig posisjon. Fikk etterpå vite at hånda hennes lå opp langs hodet en lang stund, derfor tok det cirka 3 timer fra jeg begynte å presse, til hun var ute. Det verste med hele fødselen var å ikke få presse akkurat da.

Men pressriene var noe helt annet enn åpningsriene, fortsatt vondt, men med lystgass gikk det helt fint. Kroppen gjorde mye av jobben selv, men jeg måtte virkelig gi alt jeg hadde av krefte, og litt til. Aner ikke hva som motiverte meg, for tenkte fint lite på babyen som var på vei ut i verden. Tenkte mye på at jeg skulle presse mot det vonde, når det begynte å svi mot slutten. Det var litt skummelt å presse, så jeg nektet å presse med mindre jordmor sto der ved sengen, så samboer måtte flere ganger be henne komme bort når jeg hadde ri. Jeg var så utrolig sliten etter timesvis med pressing, at da jenta vår endelig kom ut, var jeg ganske borte i meg selv.

De første minuttene har vi på video, og jeg ligger der helt glassaktig i blikket. Ikke noe smil fra meg, for jeg var fornærmet over at det ennå gjorde vondt (de hadde jo lovet at smertene skulle forsvinne...), hehe. Men det føltes godt også, jeg husker spesielt hvor varm og glatt hun var da hun kom opp på magen min, og lukten av håret hennes, for hun hadde masse, langt hår! Kl.11.21 lørdag 3 januar, kom altså jenta vår til verden, og hun var verdens fineste. 3930 g og 51 cm. Pappaen fikk holde henne lenge i tiden etter fødelen, mens jeg fikk sydd noen små rifter, og jeg fikk 2 liter væske og endel medisiner tilført, fordi det tok tid før morkaken kom ut, og livmoren var så sliten av den lange trykketiden, at det kom en stor blødning i etterkant. Etter 3 dager, og blodprosent på 6.5, fikk jeg også et par poser blod (noe jeg som blodgiver satte ekstra stor pris på). Da jenta vår endelig fikk ligge i armkroken min og spise etter fødselen, kom de første gledestårene og smilet tilbake hos mammaen. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha vært med på en fantastisk opplevelse, og må gi mye av æren for dette til de flotte jordmødrene mine på Fredrikstad sykehus, som fikk meg til å føle en stor trygghet under hele fødselen. Tiden etter fødselen er et kapittel for seg, og jeg kunne sikkert skrevet en bok om de første to ukene med jenta vår. Velkommen til verden, lille Cecilia.

[blå og rosa+lillebror]

Gratulerer

[HH72]

Gratulerer med jenta!