slik er min rolle som stemor...

[lynn87]

når jeg leser her inne ser jeg at mange har forskjellige meninger om det å være stemor, så vil fortelle litt om hvordan jeg opplever dette. jeg og min samboer har vært sammen i snart 3 år, og har samvær med barna hans annenhver helg og en overnatting i uken. jeg er veldig glad i mine stebarn, og de er veldig glad i meg. jeg har sagt klart ifra til min samboer at jeg skal ha like mye rett til å oppdra barna hans når de er her, jeg også skjønner jo at de ikke er mine barn, men de er en del av min familie. i hjemmet her er jeg som en mamma for dem, jeg hjelper dem med lekser, lager mat, legger dem, koser med dem, leker med dem og kjefter på dem. jeg vet de har en mamma, men jeg behandler dem som mitt eget barn(vi har ett felles). barnefar gjør jo dette han også, men jeg synes det blir feil hvis jeg skal forskjellsbehandle barna når de her. de tror jeg de liker, for de viser iallefall at de

setter pris på det:)noen ganger har jo jeg også blitt litt sjalu, lei, men slik tror jeg de fleste ste-mødre har det en gang iblant, ( alle ønsker

seg jo en kjernefamilie). men i bunn og grunn er jeg veldig glad for at jeg har disse barna i livet mitt. når man blir en stemor synes jeg at man skal skal gjøre det beste for barna, de har tross alt ikke bedt om dette. er det noen her som kan fortelle litt om hvordan det er å være ett stebarn? litt artig å høre det fra den vinkelen også

 

 

[Tipp topp]

Nå har ikke jeg stebarn, men synes din rolle som stemor virker veldig riktig. Leser stadig innlegg om at man som stemor ikke har noe å si mhp oppdragelse etc og for meg virker det veldig rart. Så lange de er en del av familien er det de voksne i familien sin oppgane og oppdra dem, hjelpe dem med ting, vise dem kjærlighet etc som man gjør med egne barn.

[kajak&Daniel]

Dette spørs kanskje litt på alderen på barna, men jeg er ikke enig med deg.

Mamma og pappa flyttet fra hverandre da jeg var 10, og var begge single i mange år. Da jeg var 17 fant mamma seg en kjæreste, og da jeg var rundt 20 fant pappa seg en kjæreste.

Mannen til mamma prøver ikke å oppdra meg og søstra mi. Han sier fra til mamma hvis det er noe han er uenig i, og så tar hun seg av oppdragelsen (blir jo ikke så mye av det nå som jeg er 24 og søstra mi 21). Dette gjelder også andre veien da stefaren vår har en sønn på 17 som bor sammen med han og mamma. Jeg og søstra mi har et veldig godt forhold til stefaren vår, og jeg er glad for at mamma har han.

Kjæresten til pappa derimot har hatt det med å prøve å bestemme over meg og søstra mi. Søstra mi misliker veldig kjæresten til pappa, og jeg varierer vel litt mellom å mislike henne og like henne. Jeg tror at hun ikke mener noe vondt med ting, men at det bare blir feil allikevel.

F.eks. når kjæresten til pappa begynner å kjefte på meg på pappa sine vegne........

Jeg og søstra mi satt faktisk og snakket om dette i går. At det er foreldrene våre som tross alt har oppdragerrollen, og at forholdet vårt til stefar vs. stemor har en del med å gjøre hvordan de "blander" seg i ting de egentlig ikke burde.

[Gjest]

Jeg er veldig enig med HI i synet på stemorrollen, men som det ble skrevet over her er det også litt avhengig av alder på barnet. Dersom man ikke kommer inn i bildet før barna er nesten voksne, kan det kanskje være lurt å ligge litt lavt med oppdragelsen til man er blitt husvarm og trygg på at barna har godtatt situasjonen og er trygge og komfortable med det å ha en steforelder. Jeg er selv skilsmissebarn der pappa fikk ny samboer når jeg var 16, og ville nok rynket litt på nesen om hun forsøkte å "oppdra" meg når hun var "fersk" i familien (bodde aldri fast der, dog). Nå, etter at de har bodd sammen i ti år, ville jeg vel snarere fått bakoversveis dersom hun overlot det til pappa å komme med formanende pekefingre om jeg gjorde noe ur-teit (oppdrager-toget har vel gått for min del, men foreldre har jo fortsatt retten til å synes jeg gjør dårlige valg og fortelle meg det ) - men vi har også etterhvert utviklet et veldig ålreit forhold og hun er på alle måter en fullverdig del av familien min helt uavhengig av hva som måtte skje med hennes forhold til pappa (altså, jeg ville uansett situasjon opprettholdt god kontakt dersom hun og pappa gikk fra hverandre. Deres forhold er ikke min sak, men hun er en nesten like viktig del av livet mitt som det mine foreldre er).

 

På den annen side; jeg blir i løpet av de nærmeste ukene heltids stemor til min samboers datter; hun er to år og jeg har kjent henne akkurat like lenge som gubben. Lang historie kort så ble hun født dagen før jeg og mannen flytta sammen, og jeg har vært til stede samtlige ganger han har møtt henne fram til han reiste for tilvenning og omsorgsovertakelse for fem uker siden. Så når hun nå kommer hjem og skal bo hos oss, ser jeg på det som totalt uaktuelt å skille mellom henne og fellesjenta - hun har kjent meg like lenge og godt som pappaen, og er alt for lita til å forstå hvorfor dersom jeg skal "overse" henne. Tipper det ville skåret seg tvert med tanke på sjalusi og ikke minst hennes selvfølelse når hun blir gammel nok til å forstå at hun blir forskjellsbehandlet dersom jeg ikke skulle delta i oppdragerrollen eller på andre måter forskjellsbehandle henne. At barnets mor sikkert kommer til å saksøke meg, melde meg til barnevernet, anmelde meg eller kaste stein i hodet på meg fordi jeg går inn i "hennes" rolle i forhold til datteren får vi ta som det kommer, men jeg har ikke tenkt å la sjalusien til voksne mennesker komme i veien for å skape et trygt hjem for ei jente som trenger det Så lenge hun bor under vårt tak, er hun en fullverdig del av familien - og i denne familien er det faktisk sånn at det er en mamma og en pappa som deler på både tøffe tak og gleder. Jeg skal jo ikke erstatte mammaen hennes på noen måte - men det betyr ikke at jeg ikke skal ha retten til å være med og bestemme hva som kreves og forventes av barn som bor i mitt hjem.