Hender det noensinne at dere angrer?

[Anonym bruker]

Alle sier alltid at man aldri angrer på at man får barn, men er det virkelig slik? Når jeg ble gravid var jeg ikke i tvil om at jeg skulle beholde. I dag føler jeg at beslutningen ikke var gjennomtenkt, og jeg føler meg så ond som sier det, men jeg føler at jeg ikke tenkte igjennom alle de vanskelige sidene ved å være ung og alenemor, jeg bare tenkte at det skal gå så bra at. I starten var det fint, selv om det var tunge dager og nattevår, tårer og tenners gnissel. Men så gikk det opp for meg en dag at alt er blitt plikt og rutine, når sluttet det å være koselig, gøy og givende? Jeg føler jeg er havnet i en ond sirkel, jeg elsker ungen min, men jeg føler meg samtidig så fanget, sliten og lei. Dagen består av å mate,stelle, leke,kose,mate, stelle,leke,kose osv osv osv, jeg føler ikke jeg strekker til heller for det er bare trass og grining stort sett, han hører aldri etter og er helt turbo hele dagen, det er grining bare jeg går ute av syne i to sekunder. Alle sa det ville bli så mye bedre bare han ble eldre, jeg synes det er blitt verre, så utrolig mye mer krevende. Selv om jeg har barnefri annenhver helg og en dag i uken føler jeg meg totalt uslitt og går å venter på den dagen det liksom skal bli bedre. Jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor, føler noen dager at jeg ikke er laget for dette, at jeg aldri burde ha fått unge, at jeg var for ung og gapte over for mye. Kanskje hadde det føltes bedre om jeg ikke var alene, mindre ensomt, følt meg mindre fanget hjemme, vært to til å gi oppmerksomhet.

Jeg hater å ha det slik, jeg ønsker ikke å føle det slik, men jeg er lei, dritlei, jeg er så glad i han, helt utrolig glad i han, men utrolig sliten og føler at jeg burde ventet med å få barn, føles ut som om jeg bare venter og venter på den dagen det skal bli bedre, men blir det bedre, når blir det bedre? Er jeg ett utrolig dårlig menneske, en utrolig dårlig mamma som føler det slik???

Jeg elsker han virkelig utrolig høyt, jeg bare skulle ønske at ting var så mye annerledes. Hender det noen annen føler det slik, eller er det virkelig bare jeg??? Noen ganger lurer jeg på om jeg har en slags veldig forsinket fødselsdepresjon, går det an?

[Anonym bruker]

Dette ser jo bare så ondt ut når jeg leser gjennom det, jeg må bare tilføye at han får alt han trenger og masse kjærlighet. Jeg bare, er så sliten:(

Men det hjalp sannelig mye å skrive det, for det er mer eller mindre alt annet enn lov å si slike ting høyt til folk i virkeligheten, da er man verdens dårligste menneske:(

[Anonym bruker]

Akuratt som jeg skulle skrevet det selv.... Tanker jeg er redd for og fortelle om til andre siden jeg har jo tatt dette valget selv! Men hva vet man når man er 18år.... Selv viste jeg bare at jeg klarte ikke ta abort! Nei er som jeg skulle skrevet det selv....

 

Det er lov og være sliten..... Føler meg sliten hele tiden selv, kommer aldri til hektene igjen!

 

Signerer anonym nå!

[Anonym bruker]

Nå er sønnen min bare 8 mnd så jeg vet ikke hvordan det er å ha en trassen unge.

Men det du skriver kunne like godt vert mine egne ord. Jeg har det akkurat på samme måte.

Jeg tenker de samme tingene som deg, bortsett fra at jeg gruer meg til hva som kommer senere med tanke på trassalderen og når sønnen min skal vere hos pappan sin.

Jeg føler som deg. Jeg føler meg fanget i mitt eget hjem. Jeg har så lyst å gå ut en gang innimellom og kose meg, men klarer ikke å reise fra sønnen min. Jeg er sliten og dritt lei.

Jeg er så lei av at alle bare ser sønnen min. Folk ringer og kommer på besøk og spørr hvordan det går med gutten, men det er aldri noen som spørr hvordan det går med meg.

Folk ser meg ikke og jeg føler meg glemt.

På de 8 mnd har jeg aldri en eneste gang hørt noen spørre hvordan jeg har det. Det er ingen som roser meg for alt arbeidet jeg legger ned for sønnen min.

Jeg er så sliten og lei og kunne treng et par timer barnefri, men det er det ingen som ser.

Jeg er en flink skuespiller.

Av og til river følelsene så hardt i meg at jeg tror sønnen min kunne hatt det bedre hos noen andre. Han fortjener noe bedre.

Han er verdens søteste gutt, men jeg ser jeg tok meg vann over hodet da jeg bestemte meg for å beholde ham.

Jeg ser nå at jeg ikke visste mye om hvordan det var å ha barn før jeg fikk ham. Jeg var slett ikke forbredt. Ikke er jeg spesielt ung heller, så jeg kan ikke skylde på det.

Men jeg inrømmer av hele mitt hjerte at jeg ikke visste hva det ville si og ha barn før jeg fikk han. Jeg hadde aldri skiftet en bleie før han ble født. Aldri hatt en nyfødt baby i armene mine.

Naiv og dum, ja.

Livet mitt er som en berg og dalbane. Jeg har noen vanvittige nedturer for så en liten opptur. Det skal ingenting til før jeg blir trist og lei og er det i dagesvis før det går over.

Jeg går til psykolog, men føler ikke dette hjelper stort.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver.

 

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk datteren min, men kan få slike tanker innimellom. Klarer du ikke å komme deg til hektene de helgene du har fri? Jeg har aldri fri, da jenta mi ikke har kontakt med barnefar. Allikevel føler jeg meg ikke så oppgitt som deg. Kanskje du burde gå å snakke med legen din? Mulig at legen kan hjelpe deg med antidepresiva. Evt om familien din kan avlaste deg en periode. Er viktig at man har overskudd til barnet sitt. Du vil nok føle at med tiden vil det muligens bli lettere. Når barnet ditt blir eldre. Hvor gammelt er barnet ditt?

[Anonym bruker]

Det hjalp utrolig mye å skrive det, det lettet mye, og selv om det er trist at vi har det slik er det veldig godt å vite at man ikke er alene om å ha det slik. Man får jo ikke nevne det høyt, for da blir man stemplet og dømt. Heldigvis har vi dette forumet hvor man kan lette slike tanker.

[Anonym bruker]

Jeg kommer til hektene såvidt de helgene jeg har fri, men etter få dager er det like ille. Tror ikke antidepressiver er svaret, hadde det i tenårene og aldri før eller siden har jeg følt meg så tom og likegyldig som da jeg gikk på de. Det er nok bare at jeg er i en dårlig periode.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er normalt.Jeg føler det også slik!Noe forandret seg hos meg etter jeg så sos nanny.Der mammaen var var lei av barna.Hun følte alt var mas og slit.Det var liksom for mye for henne.Hun fikk beskjed om å ta seg sammen og ikke føle seg som et offer for de ungene hun har satt til verden.Off der gikk det opp te lys for meg:=( Jeg er fortsatt sliten og lei men jeg henter meg raskere inn igjen--ut av offer-rollen.

 

Tro meg jeg skjønner hva det går i.Jeg har ei humørsyk jente på 4 år og en på 1 år.Det er jævlig tøft hele tiden...hele døgnet men barna skal ingen sted.Jeg skal ha dem til dem er klar for livet.Jeg er læreren dems.Det er min livsoppgave.Det er skremmende i forhold til hvor ofte jeg er klar for å gi opp.Jeg føler ofte at jeg ikke har noe mer å gi!

 

 

Jeg skal prøve å ta dag for dag:=) Jeg angrer ikke på dem.Jeg elsker dem.Jeg følte meg ikke hel for jeg fikk dem.Gledet meg ikke noe særlig over ting.Nå har jeg fått meg 2 nye hobbyer og det hjelper faktisk også.Trene hjelper innimellom.Genialt med barnepass.Kansje det er litt vanskelig hvis han din har seprasjonsangst?Men det er en fin måte å få "agresjon"og får mer energi.Jeg venter på time til psykolog for jeg er til tider bitter og deprimert:=( Føler meg bedre nå men skal møte opp uansett.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er skikkelig tabu, men det går helt an å angre på at man har fått barn. Trenger ikke elske ungene noe mindre av den grunn. Det vet jeg fordi selv om jeg elsker barna mine til de grader så angrer jeg på at jeg fikk dem.

[Anonym bruker]

Hei, det er som jeg skulle skrevet det selv. Akkurat det samme innlegget. Det er nesten skremmende. Jeg har vært så utrolig sliten og får aldri hentet meg inn.

Likevel klarer jeg å se meg selv utenifra og forstå at dette er livet. Sånn er det. Og det er bra! Jeg er takknemlig.

 

Det provoserer meg at noen her trekker inn antidepresive legemiddler. Jeg har opp og nedturer,men jeg propper ikke i meg tabletter fordet. Dette er livet, og det må takles.

[Anonym bruker]

jeg angrer på at jeg fikk datteren min jeg og, men jeg elsker henne over alt på jord. jeg har og tunge stunder -- innimellom vurdert å levere henne fra meg.** ler litt av det nå da** mye rare tanker en har i hodet når en e alene time etter time med grining og syting:)

 

du må finne din mestrings stratergi! jeg er helt alene med mi men det hjelper å komme seg på jobb! uansett hvor sliten jeg er, når eg er på jobb får jeg gleden av å bruke meg og min utdannelse- jeg gjør nytte for meg og finne litt tilbake til min identitet- meg - og ikke bare rollen som mamma, hushjelp, aktivitør og kokk

 

er skjelden ute og drikker, føler det tapper meg for mer energi enn det gir meg..

det jeg har lært av dette de siste årene er å ikke gi slipp på den du er bare fordi en er blitt foreldre. gjør ting som gir deg god selvfølelse, ting du kan gjøre fordi du er den du er- og ikke fordi du er mamma!

 

(og begynn å legg ungen din i 6-7 tiden om kvelden! det frigjør mye tid på kvelden til deg selv og kvile, og ungen din får sove skikkelig ut om natten og er blidere om dagen... )