Jeg "samler på grunner til å forlate han"...

[Anonym bruker]

Sånn føles det i hvert fall....

 

Jeg er gift, har vært det i 2,5 år og vi har et barn på 6 mndr. Mannen min har aldri skiftet bleie på barnet! Han har 1 gang vært den som la barnet. Han har aldri stått opp sammen med barnet om morraen. Jeg føler meg som en alenemor på mange måter. Riktignok tar han seg tid til å leke litt med barnet sitt når han kommer hjem fra jobb om ettermiddagen, men på kvelden igjen må han kanskje "gå en tur og lufte seg" eller han stikker innom hos kompiser. Jeg er hjemme i permisjon, og har det visst dermed veldig godt. Men jeg har ingen egen familie i nærheten, og ingen egne venner. Bare noen få damer som jeg treffer på barselgruppe en gang i måneden omtrent. Jeg har ingen å prate med, og kjenner at det bygger seg opp i meg. Jeg noterer meg i hodet ting som skjer, som at han ikke vil være hjemme med barnet mens jeg drar ut for å handle. Nok en grunn til at jeg like gjerne kunne vært alenemor. Jeg elsker mannen min, men han har et vanskelig temperament. Han kan være sinna, sutrete deprimert... På den annen side, jeg er jo ikke perfekt jeg heller.... Jeg liker ikke tanken på å bo alene med barnet vårt heller, det høres ensomt ut. Er det bare ensomhet og økonomiske motiver som hindrer meg i å dra? Ville jeg hatt det bedre på egenhånd?

 

Måtte bare lufte tankene mine litt....

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at dere får det bedre på egenhånd. Men dere får det nok bedre om dere løser problemene. Dvs om han faktisk får litt innsyn i at han ikke kan fortsette å leve sånn som han gjør, at dere faktisk er et team, en familie.

[Omr]

Jeg har hørt noen som har sagt at det burde vært forbudt med samlivsbrudd det første året etter en fødsel - og jeg er på langt vei enig. Aldri skjer det så store omveltninger som da, og det tar tid for alle parter å finne "sin plass". Du er sliten og trenger å komme ut og treffe andre. Har du fortalt han det? Har du latt mannen din slippe til for å ta del i stell og kos med ungen - uten at du har stått over med pekefingeren? Husk at det er store forandringer for han også - det er ikke bare du og han lengre - men en liten en som er kommet i første rekke. Han må få komme mer på banen. Si at du drar på butikken, og gå. Ros han når du kommer hjem. Slikt må til, hvis han ikke er vant til unger. Virker som om at han ikke er det... Og begynner han ikke, så er det sjanser for at han og ungen ikke får så nært et forhold - at det er du som må stå for alt. Bruk litt kløkt, selv om du er lei nå. Det vinner du på.

Tviler på at du får det bedre alene - kjenner ingen som har hatt det slik du beskriver, og som ikke har angret på å gå. Kun derfor jeg skriver. Ikke gjør noe du angrer på.