Miste følelser for hverandre....

[:-):-)]

Min samboer mener han elsker meg og at vi har verdens beste forhold som har vart i over 11 år. Vi har to barn, og har gifteplaner...

Nå mener han plutselig at han har miste gnisten i forholdet, altå den siste forelskelsesfølelsen som gjør at han vil gjøre alt for meg. Bryllupet er avlyst...

jeg holder på å dø av kjærlighetssorg og vet ikke hva jeg skal gjøre.Jeg er overbevist om at dette er noe vi kan jobbe med og at den følelsen han mangler akkurat nå kan jobbes med for å få tilbake. han mener jo at han elsker meg jo tross alt... Han ser ikke helt den for han mener han må være forelska hele tiden...

Jeg tror at man umulig klarer å være forelska absolutt hele tiden i et så langt forhold. Og at vi har klart det i over 11 år er bare flaks for vår del. Og jeg vil i hvert fall ikke gi opp bare fordi han har følt det sånn her noe mnd. Men hvordan kan jeg jeg få han til å ville jobbe med det?

 

Er det noen som har noen meninger eller tips på hvordan vi kan få til dette? Eller kanskje vært igjennom noe liknende selv? Ordet det seg?

 

[:-):-)]

Flytter denne opp igjen jeg.... Er nok litt stressa for å få noen svar men jeg er så såra og trist at jeg trenger noen tanker fra andre fort før jeg blir helt gæren! er så sliten av å gå rundt i min egen triste verden uten mat og søvn...

Skulle sånn ønske at jeg i hvert fallhadde et håp å klamre meg fast i!

[Gjest]

Det er alltid håp.

 

Først bør du vel få klarhet i et par ting. Ønsker han at dere skiller evi med en gang eller vil han prøve å jobbe med saken?

Hvis han vil jobbe med det er kanskje familievernkontoret veien å gå. De kan hjelpe eller finne andre som kan hjelpe (type ekteskapsrådgivning)

 

Det å være forelska er visst en kjemisk greie pga hormoner i kroppen. Det skal vare ca 3 mnd, etter det forandrer følelsene seg til noe annet.

Det ville være både naivt å tro og dumt hvis det skulle være slik at alt var uforandelig. Ting forandrer seg, mennesker og følelser. Etter 11 år er det mer naturlig å tro at det er dyp og ekte kjærlighet, ikke "toskens" forelskelse (der man er blind).

 

Håper dere finner ut av det.

[:-):-)]

Hei og takk for svar!

akkurat for øyeblikket går han vel bare og venter/håper på at følelsene skal komme tilbake av seg selv. Så jeg har ikke fått bekreftet at han vil jobbe så mye med det.

Men hodet hans sier at det er dette livet han vil ha, han bare sliter med at hjertet ikke er der 100 prosent nå. Og da føler jeg på en måte at han må gi det en sjans. Foreløpig prøver jeg å gi han tid og la han styre showet litt, men jeg kjenner meg meg selv at jeg ikke kan holde på sånn her så veldig lenge. Men bestemmer han seg for å prøve og jobbe med det så har jeg bedre tid. Det er bare denne mellomfasen som er så usiker og vond.

 

Igjen takk!

Tar gledelig imot flere tips og råd... eller glad-historier;)

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg er gift og vi har vært sammen noen år (ikke like lenge som dere da). Opplever at forelskelsen kommer og går. Dersom man jobber med forholdet, så blomstrer det igjen. Men jeg tror ikke noen mennesker klarer å være forelsket hele tiden gjennom et langt samboerskap eller ekteskap.

 

Har han gitt uttrykk for hva han vil videre da? Vil han satse på forholdet eller tenker han å flytte? Er han blitt forelsket i noen annen (trenger ikke ha gått så langt som at han har innledet et forhold, men man kan vel oppleve å bli begeistrert eller sjarmert av andre i perioder hvor man har det dårligere i et forhold eller dårligere med seg selv).

 

Men ikke gi opp om ikke han vil. Ta en tur til ekteskapsrådgiver og få hjelp. Reis bort bare dere to, gjør ting bare dere to som kan få foholdet til å blomstre opp.

[solemio]

Den troen på at man til enhver tid skal ha den store forelskelsesfølelsen er vel en av hovedgrunnene til at det er så mange skilsmisser og brudd her til lands. Troen på at sammen med den "eneste rette" trenger man ikke vaske opp, brette sokker eller gå ut med søpla. Kort sagt, hverdagene kommer samme hvem man er sammen med.

 

Her i huset har vi perioder med svimlende lykke, og perioder der vi ønsker den andre et stykke vekk. Vi har også vært sammen i 11 år, og har etterhvert skjønt at etter en periode med den enen følelsen, kommer en periode med den andre. Har også lært å ikke få panikk når det ikke føles så hot, for vi satser på at dette skal holde livet ut, derfor kommer nok det gode tilbake igjen.

 

Kanskje samboeren din har litt panikk ifht til bryllupet? Det er jo temmelig normalt også, det er skummelt å si at man vil jobbe for noe resten av livet. Vil anbefale dere å gjøre som de over her sier, ta en tur til en terapeut/rådgiver, og håper dere får snakka ut om det med en nøytral tredjeperson, det kan være lurt. Lykke til!

 

[Leamamma]

Et forhold er knallhard jobbing. Om dere ikke har behøvd å jobbe så mye de første 11 årene så har dere vært heldig. Men de fleste forhold går i bølgedaler, og det er jo viktig at man i bølgene klarer å holde sammen og jobbe mot bedre tider.

 

Han sier at han elsker deg og at det er dette livet han vil ha. Men allikevel avlyser han bryllupet og mener at det mangler noe vesentlgi i forholdet (forelskelsen). Enten lyver han for deg, og prøver å skåne deg for det vonde som kommer. Eller så har en urelaistisk forventning om hvordan det skal være. Skal et forhold være bra, må det jobbes av begge parter i down-periodene. Å få et forhold til å fungere i tykt og tynt er ingen dans på roser. Det er en dans i de gode tidene, men ikke i de dårlige.

 

 

[:-):-)]

Tusen takk for svar...

Vi har til nå prøvd å bo fra hverandre en stund, men det funker dårlig. Vi trives best med å sove sammen og hverdagslivet er vanskelig til å få til og gå opp når en bor unna hverandre. Selvfølgelig med tanke på barna. Meningen er at vi bytter på å bo borte mens barna bor her hele tiden. Det er for å skåne barna enn så lenge. det skal også sies at det ikke er noe krangling eller noe, så sånn sett samarbeider vi bra. Derfor er det også lett å ende opp med å sove sammen osv... Ingen av oss får sove uten hverandre.

Jeg har bedt han om å bli enig med seg selv om han vil satse på oss, og vi skal ta jobben sammen, eller om han bare skal gi oss opp. Han da må han gå på ordentlig....og for alltid. Men han klarer ikke å få bestemt seg. Og det begynner å slite på. jeg prøver så godt jeg kan og ikke pushe på for det vet jeg går negativt utover avgjørelsen hans men det er jaggu ikke lett...

Jeg skulle bare ønske han kunne bestemme seg.... for hver eneste dag som går blir en evt jobb med å bygge opp forholdet igjen vanskeligere... Og det er så tungt og ikke kunne fungere i hverdagen, verken på jobb eller hjemme.

 

uff... dette er så vondt!

[craZy&roCkaNattTerorist]

Hva med å prøve og gjøre slike ting dere gjorde da dere først begynnte å se hverandre og ble forelsket? Gå ut på middager, kino og lignende.. Spør om å få noen til å passe barna og dra på date.. Sov vekk fra hverandre og møtt hverandre på resturant, akkuratt som i begynnelsen.. Kanskje det kan tenne gnisten litt igjen? Gi hverandre smågaver, gjør snille ting mot hverandre, skriv små lapper til hverandre.

[Chiquita Bananas]

Nå har jeg ikke vært sammen med min sambo så lenge som dere, men en forelskelse kan vel ikke vare evig. Spesielt når man får barn og jobber så mye som begge parter gjør for tiden - så kan forelskelsesfølelsen forsvinne.

 

Det jeg har merket ihvertfall er når bare jeg og sambo tar en liten ferie sammen - kun oss to så blomstrer det mellom oss igjen. Da er man borte fra bleier, jobb, dagligdagse krangler og rutiner.

 

Så hva med å finne på noe bare dere to - gjøre det dere gjorde før alt familielivet begynte ? Kanskje forelskelsen hans kommer da ;o)

 

Lykke til - hvis han virkelig er seriøs og elsker deg så vil han ikke avlyse et bryllup kun basert på en følelse som bare forsvant. Har han tenkt over hva som gjorde at den forsvant - og vil han da gjøre noe for å få den tilbake ? Ikke sitte og vente.......