Har du noen gang vært redd mannen/samboer/kjæresten??

[Anonym bruker]

Og hva var i så fall grunnen til det?

 

Klarte du å få et normalt forhold til denne personen igjen etterpå?

[Anonym bruker]

ja, vettskremt og med god grunn... voldelig og ute av kontroll...

 

vi har ikke noe forhold i ettertid, han har ikke engang samvær med sønnen sin....

[Anonym bruker]

Aldri.

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Nei, aldri.

[Anonym bruker]

Var redd eksen min. Med god grunn viste det seg. Da han slo kasta jeg han rett ut og siden har jeg ikke sett ham. Fikk nøklene tilsendt i posten. Vi hadde heldigvis ikke rukket og kjøpt hus eller bli gravide ennå.

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Heldigvis, hadde mannen min skremt meg kunne jeg jo ikke vært meg selv og dermed ikke hatt noe normalt forhold til han...

[Anonym bruker]

Ja,hver dag.Vet slagene kommer,men aldri når de kommer.

Men livet er ikke perfekt for noen og jeg elsker ham:)

[Anonym bruker]

Nei, aldri.

[Anonym bruker]

Eksen. Har vel av den grunn ikke turt å involvere meg med en mann igjen.....

 

Fysisk mishandling, og mest psykisk.

 

I dag har han ingen innvirkning på meg, heldigvis.

 

Lite samvær er det også, HELDIGVIS.

[Anonym bruker]

Ja. Han var full og begynte å diskutere. Jeg ga meg, men han fortsatte å diskutere med seg selv. Typ: alle damer er horer og du er faen meg den største drittkjerringa av alle. Jeg skal faen i meg banke deg.

 

Jeg låste meg inne på soverommet livredd og ringte kompisen hans som kom å hentet ham. Han angret dypt og inderlig og har siden ikke rørt brennevin.

 

Nå skal det sies at ekskjæresten min måtte jeg anmelde fordi han truet med å drepe meg. Ergo blir en sånn fylleting en liten fillesak i forhold. Jeg er fortsatt redd når jeg går i Oslo, tilfelle jeg skulle møte på den gale gale mannen eller noen av hans heller lyssky venner. SÅ det forholdet vil ALDRI bli normalt igjen. Selv 8 år etter sitter dødsangsten i meg i situasjoner jeg ikke har kontroll.

 

[Anonym bruker]

Nei, livet er ikke perfekt for alle. Men hvordan i all verden klarer noen å elske en mann som slår en? Er det forvrengt kjærlighet, et sår i en selv som gjør at man ikke forventer noe annet, ikke føler seg fortjent til noe annet, eller rett og slett er avhinge av denne dynamikken. En eller annen kjent forfatter har skrevet boken "Når man elsker støvelen som sparker".

Enkelte liker ubevisst offerrollen sin, og forveksler dynamikken som oppstår med kjærlighet.

[Anonym bruker]

jeg var livredd min tidligere samboer, han var skikkelig voldelig og feig.

Det er heldigvis over, og har INGEN kontakt med han. Han skylder meg masse penger, han slo meg personlig konkurs.. Men jeg anmeldte han aldri, skulle kanskje ha gjort det. men men, det er bare penger og seff vonde minner.

Men min nåværende mann, er snill som et lam

han er utrolig snill og forståelsesfull, selv da jeg slet i begynnelsen av forholdet vedr tillit.

Finn deg en annen, slike går ikke an å endre på vil jeg tro...

Det finnes mangen snille og gode mannfolk der ute.

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg..

Han hadde drukket, også satt jeg å snakket med en kompis av han (sambo satt mellom meg å kompisen hans) Å plutselig av en eller annen grunn så begynte han å hisse seg opp fordi han fikk det for seg at jeg hadde lyst på kompisen hans!

Da la han armen rundt halsen min å klemte til som bare f**n, jeg begynte å gråte å skrek at han måtte slippe men han klemte bare hardere hver gang jeg ropte å ropte inn i øret mitt at "jeg vet du vil ha han, kan du ikke bare innrømme det?!"

Kompisen fikk han til å slippe etterhvert å jeg sprang inn på do å låste meg inne! Da kom han å dundra på døra..Slapp han inn etterhvert for han holdt på å knuse døra..

 

Når han så meg da så sa han unnskyld å mente det ikke, skal aldri skje igjen osv!!

 

Jeg har et normalt forhold til han nå (dette skjedde for noen år siden), men det første halvåret gikk det ikke mange dager mellom hver gang jeg tok det opp! Har sagt klart å tydelig fra til han flere ganger i ettertid at skjer det fler ganger så går jeg uten å nøle!

Blir enda redd når han blir sint (faktisk bare hever stemmen), men det er også fordi jeg hater at mannfolk blir sint da det bestandig gikk utover meg når eksen ble sint! Hadde også en mildt sagt ustabil stefar i noen år så det er egentlig ikke så rart at jeg blir redd..

[Verdens tøffeste mamma]

Aldri!!!

[Anonym bruker]

tror heller det er samboern som er redd meg... hhee

[Let's hear it for the boys!]

Jeg aldri vært redd for samboeren min, men var stadig nervøs for eksen. Han hadde en tendens til å bli litt fysisk når han hadde drukket, eller jeg hadde gjort noe som han mente ikke var akseptabelt.

 

Good riddens.

[Anonym bruker]

Hehe, litt samme her, gubben mener jeg ligner på Carrie Heffernan..

[TrustNoOne (but Me)]

Nei. Men Pompel og Pilt skremte dritten av meg som liten.