Mulig åpenbaring av Oprah...

[Let's hear it for the boys!]

Jeg så på Oprah her om dagen, da Gwyneth Paltrow var på besøk. Hun fortalte kort om sin fødselsdepresjon, og hvordan den utartet seg for henne. Må si at jeg kjenner meg veldig igjen i hennes "symptomer."

 

Jeg føler også at jeg ikke er koblet til min egen kropp, eller mitt eget liv. Akkurat som jeg aldri virkelig er til stede. Jeg glemmer utrolig lett hva som har skjedd iløpet av dagen (men merkelig nok glemmer jeg aldri hva som skjedde i Gossip Girl i forrige uke...?), og jeg føler meg nesten apatisk. Kan det være tilfelle at jeg har en fødselsdepresjon (det er 1 år siden fødselen, så må i tilfelle ha gått over i vanlig depresjon)?

 

Huff, dette er ikke lett for meg å snakke om. Jeg prøver stadig vekk å åpne meg for samboeren min og enkelte venninner, men jeg klarer ikke å fortelle hvordan jeg virkelig har det.

[♥Kristoffer&Harald♥]

Det er ikke alltid like enkelt å åpne seg for de nærmeste fordi de på en måte forventer at når man har fått barn så er alt fryd og gammen pga gleder osv.

Men det du sier at du føler at du og live ikke henger sammen at du ikke er koblet til din egen kropp skjønner jeg godt hva du mener.... Man kan føle at man går rundt i en tåke, og man kan brått være et sted uten å egentlig ikke vite hvordan man kom ditt...

Men om det er deprisjoner eller ei vet man jo ikke for det må det en lege og psykolog inn for å stille diagnose...

Men hva med å ta en prat med lege???

[Let's hear it for the boys!]

Jeg har tenkt og tenkt på dette her, og kommet fram til at det er en av to ting: enten har en eller annen form for depresjon, eller så har jeg en svulst på hjernen.

 

Jeg tenker på å ringe til legen hver eneste dag, men det er ikke lett det heller. Har alltid hatt en tendens til å glemme alle symptomer så fort jeg sitter på legekontoret, og nå om dagen er jo hukommelsen min enda dårligere. Dessuten er jeg skeptisk til både medisiner og psykolog.

 

Kanskje det går over av seg selv, som det gjorde for Gwyneth?

[bobler av lykke ♀ ♀]

sikkert godt å få luftet det for legen din. er ikke noe nederlag om man i perioder av livet har depresjon i en eller annen grad.

 

jeg har selv tenkt tanken på at det kan være greit å legge fram hvordan jeg føler det er om dagen selvom jeg ikke føler at det kan kalles depresjon. Jeg er slik at det skal så veldig lite til for tiden før jeg føler at alt rakner selv om jeg fremdeles kan se gleden i alt jeg har og at jeg virkelig har all grunn til å være glad så går jeg liksom rettt i kjelleren inni meg og blir mer apatisk til alt når det gjelder hva jeg føler for det som topper seg. rart forklart for jeg er fremdeles den samme mammaen og kona utad men inni meg er jeg liksom mer skrudd av om jeg har tunge dager... Men jeg syns det hjelper å snakke litt med ei venninne jeg har da hun også har det mye likt og faktisk er mer deppa av seg enn meg. Så vi har funnet ut av vi er ganske normale og kan le av det. men om det er en formiddag jeg føler at alt er "dritt" så kan jeg bli sittende å gråte når jenta er i bhg fordi jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med enda jeg vet at både mannen og venninna mi er der liksom. Man blir bare så sliten og alt er vanskelig noen ganger.

 

masse lykke til!! håper det ordner seg! sikkert greit å i alle fall få lagt fram det lille du klarer å legge fram for legen din så kommer nok resten etterhvert

[~Roskva~]

Uffda, det høres ikke greit ut.

 

Du har nok ikke svulst på hjernen, så da er det kanskje depresjon...

 

Ring legen din, du. Om ikke annet kan han/hun stille en diagnose, og begynne å hjelpe deg derfra.

 

Hvis du har så lett for å glemme symptomene du skulle fortelle om når du kommer inn på legekontoret, så skriv en liste og legg den i veska di. Kankje du kan skrive en sånn liste nå i kveld, FØR du har bestemt om du skal ringe legen eller ikke. Da føles det ikke så farlig/viktig.

 

Lykke til. Husk at det er mye vanligere å slite med depresjoner enn du tror (jeg har kjent på følelsen selv).

[Let's hear it for the boys!]

Tusen takk for hyggelige svar!

 

Jeg har hatt tunge depresjoner tidligere, før jeg fikk barn. Men da var det enkelt og greit. Det var ikke noe å lure på, jeg skjønte med en gang hva som holdt på å skje. Men nå er alt så diffust... Jeg vet at jeg har dødsangst. Den er ikke så vanskelig å tolke. Men denne følelsen av å være langt, langt borte, har jeg aldri hatt før. Noen andre? Hvis noen kan forklare meg hvordan deres fødselsdepresjon føltes, hadde jeg vært veldig takknemlig. Som sagt er det 1 år siden fødsel, men det har på en måte blitt verre og verre. Hvis jeg virkelig prøver, kan jeg huske at jeg hadde lignende tanker helt fra begynnelsen. Det har absolutt ingenting med sønnen min å gjøre. Jeg forguder ham mer enn noe annet, og han er tross alt et lyspunkt om dagen.

 

Takk for tipset med listen. Jeg skal forsøke, men tror det må bli et pågående prosjekt. Jeg glemmer symptomer ellers også, så kanskje jeg kan skrive dem ned med en gang jeg kjenner dem. Ja, det var jo passe keitete forklart... hehe.

[Gjest]

Hei.

 

En fødselsdepresjon vil nok oppleves forskjellig fra person til person, alle reagerer forskjellig.

Gutten vår var 9-10 mnd før jeg skjønte jeg hadde fødselsdepresjon. Jeg gråt mye, var oppgitt, så nesten bare problemer i ting, slet med skrekkelig dårlig samvittighet, var ekstremt sliten (orket ikke trille lengre turer etc) og stengte meg inne.

Jeg var unaturlig mye redd for at noe skulle skje med sønnen min og slet med angst ellers for andre ting.

 

Anbefaler deg å kontakte legen din og fortelle om hvordan du har det. Jeg fikk medisiner og samtale med psykolog først, siden en psykiatrisk sykepleier.

Livet mitt ble sakte men sikkert bedre. :-) Etter to runder med cipralex sluttet jeg for litt over ett år siden. Har det veldig bra nå.

 

 

 

 

 

[*TINCO*]

Jeg fortalte helsesøster hvordan jeg egentlig hadde det, ett år etter fødsel.

 

Da ble jeg sendt til kommunepsykologen, og hun hadde en test hvor jeg krysset av på forskjellige ting. Det gikk ut på fødselsdepresjon. Og underveis så måtte jeg si hadde hun spurt meg for nesten ett år siden så hadde jeg scoret mye høyere.

Det viste seg at jeg hadde hatt en ganske heavy fødselsdepresjon med post traumatisk stress. Og at det hadde utviklet seg til en depresjon.

 

På den tiden var det VELDIG vanskelig for meg og å fortelle hvordan ting EGENTLIG var, men nå har jeg forstått at det eneste som hjelper er åvære ærlig.

 

Nå har jeg det ganske bra og har begynt å planlegge å jobbe igjen.

 

oi dett ble litt rotete, men jeg er sulten og trøtt :S

[Let's hear it for the boys!]

Jeg vil helst ikke snakke med helsesøster. Hun er ikke akkurat det jeg forbinder med en tillitsvekkende person.

 

Husker jeg måtte fylle ut et slikt skjema en liten stund etter fødselen (3 mnd?). På det tidspunktet følte jeg meg ganske fin, bortsett fra at dødsangsten for både meg selv og babyen, hadde blitt verre. Men hun mente det var helt normalt å bekymre seg litt ekstra som nybakt mor. Nå er det så ille at jeg knapt klarer å fungere normalt i hverdagen. Jeg orker nesten ingenting. Får angst bare av å kikke ut av vinduet noen ganger.

 

Nattergalen:

Hvordan ble du etter at du begynte på Cipralex? Er det slik at man kan slutte uten å få tilbakefall? Jeg er skeptisk til medisinering. Gikk på lignende medisiner da jeg var yngre, men jeg kan ikke huske så mye fra den tiden.

 

 

[*TINCO*]

For meeg var hun mer tillitsvekkende enn legen, men det har jo med personen å gjøre. Hørtes helt idiotisk ut at hun ikke tok deg på alvor

 

Hadde jeg fått det sjemaet 3 mnd etter fødselen så hadde jeg nok kommet i behandlig ganske umiddelbart.

 

Angsten din høres ikke god ut, du bør jo få litt hjelp slik at du kan fungere bedre. Selv har jeg klart meg uten medisiner, bare behandling hos psykolog (og healer, men det er jo ikke alle som er interesert i alternative behandlinger).

 

Kan jo være at du har fått en kemisk ubalanse i kroppen etter fødselen, slik at hormonene osv spiller deg ett puss...

 

Kan du ikke kontake de som har hjulpet deg tidligere?

 

[Let's hear it for the boys!]

En kjemisk ubalanse? Hvordan fungerer det?

 

Det føles litt uoverkommelig akkurat nå. Det er flere ukers ventetid hos legekontoret mitt, og jeg har fått høre at man gjerne må vente opptil ett år før man får time hos psykolog (hvis man går gjennom fastlegen).

 

Huff, dette ble rotete. Som vanlig får jeg kalde føtter etter jeg har forsøkt å åpne meg for andre. Hadde dette vært en samtale ansikt-til-ansikt hadde jeg begynt roingen for lenge siden... hehe.

[Graciegirl]

You´ve got mail!

[Let's hear it for the boys!]

Takk, jeg så det