8 mnd siden mamma døde..

[lillefot]

I dag er det 8 mnd siden mamma ble flyttet fra Ullevål til Hospice Lovisenberg. Den dagen var den siste hun snakket og spiste. Hun døde ikke før 20 mai, men jeg føler at jeg mistet henne den 15 mai. Hun lå bare der og strevde med å puste...og jeg har enda ikke helt fattet at hun er borte for alltid.

 

Jula har vært et sant helvete... spesielt julaften da det var en stol som var tom... Var på kirkegården og satte lys på graven hennes, og det var en fjern opplevelse å se navnet hennes på gravsteinen. Er liksom så galt. Hun fikk ikke oppleve å bli mormor igjen, og det gjør så innmari vondt. Når jeg ser på veslejenta og hvor nydelig hun er, så er det vanskelig å forestille seg at hun aldri skal bli kjent med mormoren sin. Uff, litt lei meg i dag, men godt å få det ut hvertfall.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Føler med deg, det er veldig vondt å miste noen nær. Moren min døde da jeg var 13, nå som jeg har barn synes jeg det er veldig vondt at hun aldri fikk oppleve å bli mormor. Men vesla og jeg besøker graven, vi ser på bilder og snakker masse om mormor, så hun er på en måte ikke borte likevel. Minnene har du jo alltid!

Håper sorgen din blir mindre med tiden, den blir aldri borte men lettere å bære. Klem til deg

[Verdens tøffeste mamma]

Uff, dette var trist lesing. Kan ikke forestille meg hvor fælt du må ha det...

Vil bare sende deg en klem og gode tanker..

[cilles]

Kjære deg. Jeg vet hvordan du har det. Pappa døde for litt over 4 år siden, et halvt år før jeg fikk sønnen min. Første året så tenkte jeg hver mnd at nå er det 5, 6, 7 osv mnd siden han døde. Første julen var trist, bursdagen hans, 17.mai, alle sånne merkedager. En tenker tilbake på alle slags datoer for hva vi gjorde forrige år da han levde. Hva vi sa, hva han sa osv. Men om det er noen trøst, så blir det bedre. Det er fortsatt trist, og det kommer over meg noen ganger at jeg blir kjempelei meg. I morgen er det 5 år siden vi fikk vite at han ikke kom til å overleve kreften. Det er sånne datoer som brenner seg fast, og da vil en tenke og telle år. Likevel er det mer glede enn sorg når vi tenker tilbake i dag. Mamma har det bra, har begynt å date. Kjempekoslig. Vi hadde en kjempefin jul. Kan snakke om pappa og smile i stedet for å bli lei oss. Det er vel noe i at tiden rett og slett spiller på lag med oss. Selvfølgelig kommer han ikke tilbake, ikke moren din heller, men vi kan tenke at de er med oss hele tiden i hjertene våre. Jeg tenker at han passer på oss der oppe fra et sted. Og at han har det bra sammen med alle de bra folka som har måttet dø så altfor tidlig :-) God klem til deg

[Miamimom]

Akkurat sånn var det med min mamma også - det er litt over to år siden hun døde. Jeg er enebarn, og hun fikk ikke fulgt graviditeten, og får aldri se lillegutt..Det er vanskelig å ikke ha en mor når man er nybakt mor for første gang selv. Og når man tutes ørene fulle på helsestasjonen og føden om at mormor er den beste omsorgspersonen, og at mormor blir den viktigste støttespilleren for mor. Helt sikkert sant, men veldig vondt å høre på for oss som ikke har noen mor..

 

Vet dessverre hvor vondt det er, og hvor urettferdig det føles. Jeg håper du har andre mennesker i livet ditt som er gode støttespillere og omsorgspersoner for deg og den lille

 

[Tøysetipp]

Ville bare gi deg en klem og kanskje noen trøstende ord. Slike dager marker bare ytterligere hva man har mistet og hvor nært det var. Det er en utrolig tøff prosess å se den man er glad i lide seg frem mot siste holdeplass, og fortvilende står man tilbake og ser at sanden forsvinner mellom fingrene. Det er fryktelig tungt.

 

Tiden vil bli bedre, og tiden er god. Nå er det så mange tanker og stunder du må bearbeide for å kunne gå videre. Det vil ikke gå bort, og hun kommer ikke tilbake, men fremtiden vil hviske den største smerten og savnet bort noe. Jeg minner meg på at livet er til for de levende og uasnett hvor uvirkelig det er, hvor høyt jeg vil skrike og hvor gjerne jeg vil holde henne i armene mine en siste gang til så må livet gå videre. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal tillate seg å sørge. Jeg har rugget i fosterstilling og grått og bedt om at det ikke må være sant, men likevel så er det et liv uten henne også.

 

Det er lov til å gå på autopilot en stund, det er ikke så lenge siden moren din gikk bort. De første merkedagene vil være tunge, for det forsterker savnet bare ytterligere.

 

Hold ut og ta vare på deg selv!

God og varm klem fra meg.

 

Ps. Jeg ringte mobilen til moren min i dag. Mye rart man gjør. Velkommen til perleporten, men akk.. Bare telefonsvarer.