Er dere lykkelige??

[Anonym bruker]

Jeg må desverre si at jeg ikke er det!!

Er glad i han osv, men føler ikke det at vi har det så bra sammen, Han er jo mye borte, ofte hver uke i flere måner. Av og til hjemme i helger, men ikke ofte nok. Jeg siter hjemme med to små barn under 3år og ikke har jeg bil heller. Så blir desverre mye "vegg tiitting":(

Håper vi får barnehage plass til førstemann til høsten, kjenner at jeg er sliten og han trenger tid sammen med andre barn på samme alder.

 

Men tanken på å flytte og ha dem alene hele tiden er jo heller ikke noe som jeg har så veldig lyst til.

Og kommer jeg noen gang til å finne en som vil ha "ferdigpakken", altså to barn..

Uff, kjenner jeg tenker for mye!!

 

Noen som har råd eller tips, tar gjerne imot:)

 

Beklager syte innlegg altså, men hodet mitter fullt av tanker. Og har ikke så mangen å prate med om dette.

 

[Anonym bruker]

Det hørtes ikke så fint ut, slik det er hos dere. Skaffer du deg lappen, så har du litt mer frihet til å komme deg ut. Det skulle ikke være en umulighet, eller....?

 

Vet du noen som er dagmamma i området? Kanskje du kan spørre om hjelp til litt pass, slik at du får tatt lappen? Eller andre småbarnsmødre i nabolaget, venner eller noe.

 

Det blir vel ikke så mye annerledes om du blir alenemor? Annet enn at din samboer/mann da kanskje avlaster deg noen helger.

 

Jeg er alene med 2 barn, og lykkelig, men det er jo travelt likevel. Og sliten blir en som den eneste til alt i hverdagen og helgene. En skal huske alt, ordne alt, ta alle telefoner, fikse ting, rydde, ordne med barna, passe på alle avtaler, ordne ute i hagen, i huset, passe på at regninger blir betalt, skaffe alle pengene til dette, ordne forsikringer osv osv.... ja, alt en kan tenke seg i en familie. Ikke kun hverdagen og barna.

 

Men lykkelig er jeg, og det har med innstilling og vilje til å være det å gjøre. Ingen andre er ansvarlig for ens lykke, ikke engang en mann;)