Tar dere ansvar for livet deres og framtida??

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg lest litt rundt her, og det som slår meg er hvor mange som tydeligvis ikke har vært så nøye med hvem de får barn med.

 

Mange får barn med "menn" som ikke stiller opp, som ikke er voksne ennå, som ikke gjør annet enn å være på nettet eller spille, og menn som på død og liv Må ut på byen ved enhver anledning. Osv osv.

Hvorfor får dere barn ukritisk med omtrent hvem som helst??

 

Så går det noen år, og dere finner ut at dere ikke gidder lenger. Da har dere fått ett barn, men i tillegg har dere jammen et barn i magen på vei også. Hvorfor få barn nr 2 med en mann dere vurderer å gå fra??

 

Og når dere vurderer å gå fra denne "mannen", så finner dere ut at dere ikke har råd til det. Dere har nemlig ikke tatt utdannelse, og tjener DÅRLIG hvis dere i det hele tatt er ute i jobb.

 

Hvorfor tar dere ikke ansvar for livet deres og framtida ved å:

 

1 være litt mer nøye og bevisst på HVEM dere får barn med??

 

2 skaffe dere utdannelse så dere kan stå på egne bein??

 

 

[Anonym bruker]

Enig, men sånn går det når småripsene skal ha bebis med første kjæresten de har...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye utdannelse, men desto mer yrkeserfaring. Har en god jobb jeg koser meg i

Så jeg kan ta vare på meg selv hvis det mot formodning skulle bli slutt...

 

Men jeg har også giftet meg med verdens flotteste mann!!

Vi deler på alt hjemme, vi er begge i full jobb, han tar vare på meg og tar hensyn og sier han elsker meg mange ganger om dagen

 

Kunne ikke valgt noen bedre mann, eller far til mine kommende barn

 

 

Men jeg har også venninner som ikke får mannen til å rydde sine egne klær engang!! Som må diskutere i et par timer for å få ham til å rydde av middagsbordet, etter at hun har laget middag og ryddet huset...

All ære til dem for at de holder ut - jeg hadde vært langt unna for lenge siden.

[Anonym bruker]

Dessverre så er det ikke alle menn som viser sitt sanne jeg før det er "for sent", eller før de føler at de ikke orker det ansvaret de selv ville ha.

 

Ikke alltid like lett å spå fremtiden.

[Anonym bruker]

han jeg skrev om over her har alltid vært sånn..

Og vi har alle sagt det.. men de gikk jammen og giftet seg likevel..

 

Leiligheten flomma over, hun jobbet 100% og han var 50% vikar.. Jeg kom på besøk - så kjøkkenet hvor det ikke fantes benkeplass igjen..

 

Hans løsning???

"jeg kjøper et par roser, så glemmer hun at jeg ikke har rydda og støvsugd" også satte han seg foran playstation..

[Anonym bruker]

HI du formulerte så bra det mange tenker på....

 

Hvorfor tar man seg ikke utdanning/eller får seg en jobb som gjør at man er "selvforsynt" om man skulle bli alenemamma? Er jo ikke nødvendig at det skal bli slutt for at det skal skje..Mannen kan bli arbeidsledig, ufør, eller han kan dø...Og man ender opp som aleneforsørger og/eller alenemamma... Er det ikke litt lurt å ha en jobb, eller i det minste en utdanning som man kan bruke, i bakhånd i tilfelle dette skjer da??

 

Noen gang MÅ man tenke negativt og forberede seg på det verste,slik som med forsikringer- men selvsagt håpe på det beste..At man blir mann og kone, mamma og pappa for resten av livet...

 

I dagens likestillingsamfunn så synes jeg alle kvinner burde tenke på å skaffe seg utdanning og jobb slik at man "stiller likt" med mannen med tanke på inntekt/inntektsmuligheter om det skulle bli slutt ( eller bare slutt på hans inntekt)..Ikke basere seg på overgangsstønad, barnebidrag og arbeidsledighetstryg om det skulle bli slutt ,eller man blir aleenn om det økonomiske ansvar for hjem og barn...

 

Og de sammen klager ofte over at mannen sitter hjemme og ikke kommer seg ut i jobb...Make søker krake er det vel noe som heter,- eller like barn leker best......

[Anonym bruker]

 

Du har helt rett! Fint at flere tenker sånn.

 

Det har forresten noe med avhengighet og selvfølelse å gjøre også. Hvor bra er det å måtte spørre mannen om penger, eller vite at en selv ikke bidrar særlig til husholdningen. Føler man seg likeverdig da tro?

 

 

[Anonym bruker]

Må få legge til at jeg er imponert over de som velger å være hjemmeværende med småbarn lenger enn "den vanlige" permisjonen... Men å ha en utdanning som man kan få seg jobb på, eller en jobb å gå tilbake til (ulønnet permisjon i to år i tillegg til den med lønn vil jo si at barnet er 3 år når man går tilbake til jobb) når barnet blir gammelt nok til barnehage/skole...DET synes jeg er viktig...

 

Og som sagt, vil man være husmor, må man få det, men man BØR ta seg en utdanning med tanke på at man en dag MÅ ut i jobb...Når barna blir 15,- hva skal man da gjøre??? Og så ung mange er så vil de være såvidt passert 30 når det skjer??Tror de DA at de greir å ta seg utdanning og begynne der "vi andre" var som 20 åringer?? Og starte "etableringsfasen" som 35-40 åring tror jeg er tungt..og derfor ender nok også mange unge mødre opp i lavtlønnyrker,- eller uten jobb resten av livet også.... Eller starter på et nytt kull(med ny mann...) når de når den alderen.....

 

Huff, ble litt generlaisering av unge mødre her nå,- men "alle" sier de er så glad for at de er mødre så ung, så kan de ta utdanning og jobb når ungene er store nok til å "Klare seg selv",- man har mer energi til å være mor som ung enn som "gammel" osv.... SOm om man ikke trenger den ungdommelige energien når skole skal gjennomførs, barn skal følges opp, og man har et hus og hjem å ta vare på....

[Anonym bruker]

Endelig noen innlegg som tilsvarer det jeg har tenkt og ment i så mange år!

 

Håper det kan åpne øynene på noen. Men jeg jobber altså i pensjonsbransjen - og ser svart på hvitt hvor ELENDIG mange kvinner kommer ut!

[Anonym bruker]

 

Jeg tror ikke det åpner øynene på særlig mange, ingen av de det gjelder har kommentert her, sikkert ikke lest heller

[Anonym bruker]

 

[Anonym bruker]

JA HADDE DET BARE VÆRT SÅ ENKELT!!

 

nå var han jeg fikk mine 2 første barn med en helt FANTASTISK pappa til sin særkullssønn.

 

så da jeg ble uventet gravid var jeg ikke i tvil om å beholde. å han var en super far helt til jeg ble på vei med vår nr 2 (hans 3.) DA falt han helt av lasset..

 

begynte å dope seg å ga totalt fa.. i oss hjemme. det var jeg som hadde sønnen hans når han var på samvær + min egen sønn da..

 

da jeg var 10 uker på vei maktet jeg ikke mere.. nå er vår eldste 11,5 år.. faren er fullstendig narkovrak. å null kontakt med barna sine!!

 

altså det jeg mener med dette er at selv om du kjenner noen godt, så kan de forandre seg.. INGEN garanti uansett!!!

 

så slutt å vær så blåøyd frøken, det vil slå tilbake når du minst venter det;)