Reaksjon fra barnefar!

[Anonym bruker]

Hvilken reaksjon fikk dere fra barnefar da dere ble gravid uplanlagt? Her i gården blir man truet med samlivsbrudd og utkastelse:/ Av en mann på 29 år!

[Anonym bruker]

Her var det bare "ja, det var jo ingen bombe:(". Og så kom det at jeg hadde jo ikke så mange valg; abort var jo det eneste.

 

Men jeg gjorde ikke som han ville.

 

Hos deg får han nå bare kaste seg selv ut, da. Han var vel med og laget barnet? Og er han ikke fornøyd med egen innsats, så får han straffe seg selv, da.

 

Noen menn blir ikke voksne, og mange av dem hadde vel trengt et grundig kurs i bien og blomsten.....

 

 

[Stine?]

Da vi fikk positiv test sa han gratulerer, men så kom han fram til at hvis jeg ikke tok abort ville jeg ødelegge livet hans! Bestilte time og alt det der i 12 uke, men klarte ikke og dra! Da jeg kom hjem fra juleferie hadde han flyttet ut uten at jeg visste noe om det, og har ikke kommet tilbake..Jeg er nå 15+3 og skal klare dette selv:)

Hadde vært sammen i 6 år også!!!! Fortsatt sjokkert

[ConsuelaBananaHammock]

Er det mulig, mannfolk!!

 

Jeg har heldigvis en mann som har blitt gla, selvom det har kommet som ett sjokk på oss da vi har brukt prevansjon.

Men det er jo en risk vi tar uansett, så lenge vi har sex.

 

[TrustNoOne (but Me)]

Hver gang jeg tror jeg har forstått realitetene rundt disse mannfolka, blir jeg på nytt overrasket hvor lavt enkelte eksemplarer av arten kan synke. Merkelig at alt frem til barnet er unnfanget er kjempekjekt og det får de ikke nok av, men i det øyeblikk det viser seg å få konsekvenser å hoppe i høyet, da blir man anklaget for det ene og det andre for så å bli forlatt. Spørsmålet blir: Hvem sitt liv er egentlig ødelagt da? Ikke hans ihvertfall.

[Anonym bruker]

Ja da... kjenner de der.

Jeg ble gravid etter at han hadde mast seg til sex jeg ikke ville ha.

Han sa ingenting da jeg sa at testen var positiv i uke 4 eller noe, men i uke 12 kom han å sa at huset var satt til salgs og at han skulle flytte ut fordi jeg hadde ødelagt livet hans og mulighetene til datteren vår som vi hadde fra før.

Jeg nektet blankt å tenke på abort da jeg allerede var i uke 12 da han krevde det så han kastet oss ut både meg og jenta og skilte seg fra meg. Ja tenk.. vi var gift og... HUFF!!!!

 

[Anonym bruker]

Hva er det med menn da!?!?!? Blir absolutt Ikke klok jeg... kaster kjæreste og kone på dør for noe man absolutt har vært med på selv? Ja da er det like greit å bare forlate drittsekken!!

[Anonym bruker]

Huff, her var det jammen mange negative responser. Og fra menn dere i tilegg har vært sammen med lenge!

Hårreisende!

Jeg hadde bare et surreforhold med en jeg ikke hadde kjent så lenge. Vi var begge klar over at kondomen kanskje hadde sprukket, så jeg kjøpte angrepille. Tok den etter alle forskriftene dagen etter, men akk...

Jeg ble gravid og gruet fælt med å fortelle det,men han tok nyheten på en så rørende omtenksom måte og tryglet meg til å ikke ta abort. Han hadde vært igjennom en abort med sin tidligere kjæreste og hun hadde hatt det fryktelig i ettertid,

Han visste ikke at jeg også hadde hatt en abort, så jeg ville heller ikke det, men hadde forventet en klar beskjed om det siden jeg har hørt så mange skrekkeksempler rundt dette.

Vi snakket lenge og prøvde å plane ut en vei hvor vi begge kunne være foreldre uten å presse oss inn i et forhold ingen av oss var klar for. Begge var ganske ferskt blitt dumpet.

I dag har vi ei datter på 6 år og er fortsatt gode venner med samboer og nye barn på hver vår kant:-).

[Anonym bruker]

Han holdt rundt meg mens vi begge gråt. Deretter gikk gråten over til at vi begge smilte, og fant ut at vi ikke måtte glede oss for tidlig. Tørket tårene, og gikk ut og kjøpte det vi fant av graviditetsbøker pluss en pappabok og røykesluttbok, og sånn ca ett kilo smågodt:) Vi hadde da vært sammen i to mnd, og var hhv 22 og 23 år gamle.

[Anonym bruker]

Vi hadde datet i ca. halvannnen måned, og var begge hodestups forelsket. Men timingen kunne ikke vært verre. Vi slet begge med personlige ting, og til slutt ble vi "enige" om at det var best om vi sluttet å treffe hverandre. Cue hjertesorg, grining til langt på natt osv. To uker etter denne samtalen, fant jeg ut at jeg var blitt gravid. Jaja, tenkte jeg. Var egentlig ikke overrasket i det hele tatt, for vi hadde begge drømt at jeg ble gravid, dog da vi enda var "sammen." Jeg sa det til han dagen etter, og han reagerte med ro, som vanlig. Vi gikk en lang tur og prøvde å finne ut av dette her. Det ble mye fram og tilbake de neste tre månedene, men det ordnet seg til slutt! I dag er vi samboere og lykkelige foreldre til verdens nydeligste gutt

 

Det er skummelt å tenke på at hadde jeg ikke blitt gravid, ville vi ikke vært i hverandres liv i det hele tatt...

[Anonym bruker]

Jeg spurte hva mannen min syntes hvis jeg var gravid..han så meg dypt inn i øynene å sa at jeg elsker deg kona mi og det er ikke et barn du blir gravid med jeg ikke vil være pappa til..nr 4 er på vei

[Anonym bruker]

Husker enda da jeg fortalte samboeren min at jeg var gravid... Jeg satt på fest (ja, ikke spør... er bare litt distrè til tider), og tenkte "Hmmm, er det ikke litt lenge siden jeg har hatt mensen?". Og da visste jeg selv at jeg var gravid... Slutta såklart å drikke med en gang, fortalte det til søstra mi (som var på festen), og ringte til samboer og sa han måtte komme med en gang! Han kom å henta meg, og vi kjørte ut på en strand... det blåste noe jæææææævli og det var bekmørkt der! Så sa jeg "Jeg er gravid!" Så ser han på meg og sier: "Åhhhh hjelpe meg, jeg skal bli pappa" og smilte ett smil som kunne gått rundt, om ikke ørene hadde vært i veien Så her var det faktisk en veldig positiv opplevelse

[Anonym bruker]

Næi ka i svarte hælvette,kødda du nu eiller? E du sekker på at dæ e min onge? Da var han 24 år.

 

Når jeg fant ut at jeg var gravid med nr 2,sa han; jaja,dæ e nu bære en teng å gjær,dæ hærr har vi ikkje råd tell. Da var han 25 år.

 

Og vi har vært sammen i 9 år.

[Anonym bruker]

Vi hadde vært sammen i 6 mnd når det skjedde og hadde akkurat blitt samboere. Han var 25 og jeg var 21. Jeg var sjokket av oppdagelsen og sendte ham en tekstmelding: "skal si de guttene dine kan svømme, gitt!". Han kom rett hjem fra jobb og vi diskuterte abort, siden vi begge tenkte at dette var vel tidlig.

 

Når vi gikk på nettet for å finne informasjon om hvordan vi gikk frem for å ta abort, kom vi over BIM og terminkalkulatoren. Når teksten for uke 6 (tror jeg) lyste mot oss, utbrøt han "da får vi vel gifte oss". Det stod med stor skrift at det lille hjertet hadde begynt å slå. Ingen av oss klarte å tenke mer på abort etter at vi leste beskrivelsen for den aktuelle uken.

 

Vi giftet oss ikke, men holdt sammen til ungen var 2 år. I dag er jeg gift med en annen mann og har fått et barn til, mens han ser ut til å omsider ha funnet en dame han kan dele livet med. Vi er gode venner og regner med å forbli slik i fremtiden.

[Anonym bruker]

vi har et barn fra før på to år, gikk fra hverandre under den graviditeten, ble sammen igjen osvosv... når holder vi på fortsatt, bor ikke sammen... reaksjonen hans var at han ble forbanna på seg selv egentlig... mener det beste vil være abort... men at vi skal klare det uansett... er eg fortsatt gravid så flytter han inn... helt motsatt fra forrige gang... men nå er vi jo bestemt og skal holde sammen, alt er mye bedre nå verdt å nevne at forrige gang hadde vi bare vært sammen i tre mnd før det skjedde! uansett flytter han snart inn, og er vi ikke gravide nå skal vi prøve sommeren 2010:)

[Anonym bruker]

Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble uplanlagt gravid..

 

Jeg var 19 og han var 27..

 

Han sa "oi.. hva gjør vi nå?" .. og etter på.. "jeg støtter deg uansett, du vet det?" ..

 

Vi valgte å beholde, men mistet i uke 13.. Da ble vi så knust begge to at vi valgte å prøve på en ny:)

 

I dag har vi vært sammen i litt over 5 år og har 3 små barn sammen:)