Meg eller han..?

[:-))))]

Min mann har en ganske spesiell holdning overfor andre og kjører ofte sitt eget løp hvor han teller mest. Dvs. han har ikke bare denne dårlige siden men er en person som lett prater for seg (manipulerende) og ser sjelden konsekvensene av sin egen oppførsel. Jeg derimot, ser konsekvensene, og retter på oppførselen hans når han har tråkket på sine/mine nærmeste, noe som hender titt og ofte.

Vi er kommet i en ond sirkel hvor jeg irettesetter og han fortsetter å begå de samme "feilene" om og om igjen. Dette gjelder ofte forholdet til sin sønn og min familie. Jeg føler at jeg ikke kan la han dure frem, mens han er blitt drittlei av mine diskusjoner (som aldri fører frem fordi han sjelden tar det til seg og fortsetter som før).

Vi har gått til terapi og det har bedret seg noe, men jeg føler at det alltid (ca en gang i uka) er et eller annet. Forholdet skranter og det er slitsomt for begge parter. Men jeg føler virkelig at det verste er når jeg har tatt opp noe og vi blir enige om en løsning, så glemmer han det raskt etterpå og da er vi i gang igjen.

Noen som har det slik eller har noen råd?

[:-))))]

dytt

[erteposen + 4]

Jeg har ingen gode råd, men lurer på om det alltid har vært sånn? Er det noe nytt eller en "uvane" han alltid har hatt? Klarer han ikke å endre på det etter terapi og du ikke kan leve med det virker det litt håpløst. En må jo leve noen av de dårlige egenskapene til både seg selv og partner, men dette høres jo bare ille ut.

[:-))))]

Har alltid vært sånn. Har alltid blitt kritisert for oppførsel siden han var liten unge og noen ganger lurer jeg på om dette er grunnen til at han ikke tar til seg kritikk, fordi det har vært bare det siden han kan huske. Var en vilter gutt og moren hans har ennå tilgode å fortelle en solskinnshistorie om gutten sin når vi er på besøk. Lurer på om hun har ødelagt han i oppveksten og at det er jeg som får smake konsekvensene av dette nå. Han har en yngre søster som ofte får ros, fordi alt hun gjør er bra.

Høres denne teorien holdbar ut?

[:-))))]

Har alltid vært sånn. Har alltid blitt kritisert for oppførsel siden han var liten unge og noen ganger lurer jeg på om dette er grunnen til at han ikke tar til seg kritikk, fordi det har vært bare det siden han kan huske. Var en vilter gutt og moren hans har ennå tilgode å fortelle en solskinnshistorie om gutten sin når vi er på besøk. Lurer på om hun har ødelagt han i oppveksten og at det er jeg som får smake konsekvensene av dette nå. Han har en yngre søster som ofte får ros, fordi alt hun gjør er bra.

Høres denne teorien holdbar ut?

[erteposen + 4]

Har du prøvd med ros da? Får en bare kritikk vil en jo både få dårlig selvfølelse og ofte bli svært kritiske til andre. Hvordan er det han behandler andre da? Mangler han empati?

[mamarama og lille banan]

enig med erteposen, prøv å gi han ros når han faktisk gjør bra ting. for som du sier, han har bare fått kritikk. forsterk den positive oppførselen hans med ros, prøv å ignorer det dårlige så langt du orker. kan jo være noe i det

[:-))))]

Er dessverre kommet dithen at jeg har gjort det med ros, men det negative tar overhånd. Er lei av situasjonen jeg og, men en liten stemme inne i meg sier at han aldri kommer til å forandre seg. Han mangler vel ikke helt empati, men han skjønner ikke at folk kan reagere på det han sier og gjør. Og så mener han alltid at de sier/gjør ting mot han....det er aldri bare han. Snakk om å gå glipp av bjelken i eget øye...

[erteposen + 4]

Det høres ut som han mangler en del empati. Har hans oppførsel alltid vært sånn skal det mye vilje og tid med psykolig før han kan endre oppførsel. Det blir jo et personlighetstrekk en virkelig må jobbe med, og det første steget er jo å erkjenne at det er et problem. Er han ikke villig til å jobbe med seg selv, og så videre må dere jobbe med dere, er det mye som skal til for at han skal endre seg. Nå er jeg ikke psykolog, og kanskje burde du snakke med noen som vet mer om dette. Er du glad i mannen? Er han en god far?

[:-))))]

Ja og nei. Han mangler litt ømhet overfor sønnen sin til tider, blir mye oppdragelse, men vil ikke si at han er en dårlig far. LIitt preget av sin personlighet og litt mye gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør.

Glad i han men lei av han....vanskelig å føle kjærlighet overfor en man ikke respekterer oppførselen til.

Takk for svar, jeg tror du traff spikeren med henhold til det å erkjenne at han har et problem. Tror ikke han er der dessverre...tåler ikke kritikk (fordi han får så mye av det).