Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er syk, kronisk syk. Jeg har mye vondter og ofte. Føler ikke mannen min forstår dette. Han sier han forstår men det virker ikke slik. Han blir ofte sint og irritert på meg når jeg har dårlige perioder. Jeg vet at så og si alt arbeid i hjemmet og barna faller på han også når jeg er syk. Jeg kan jo ikke for dette, er jo ikke noe jeg selv trives med å være så syk. Han blir ofte så sint og sier fæle ting til meg som blir sårende. Jeg også vet at noen ganger blir det sagt i ren frustrasjon, og at han kanskje ikke da mener alt av det. Men han sier aldri unnskyld til meg. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Han visste jo at jeg var syk, har alltid vært åpen med han om dette. Hvis det er så vanskelig hvorfor fikk han da disse nydelige barna sammen med meg? Hvorfor ville han gifte seg med meg? Av medlidenhet? Jeg trenger ikke medlidenhet eller trøst i form av det. Jeg vil han skal være sammen med meg for den jeg er som menneske med både det negative og positive sidene det medfører.

 

Vi har nesten aldri sex, det vil han ikke. Jeg ser han er ofte tankefull og trist. Når jeg spør hva det er, så vet han så klart ikke Standard menn. Jeg elsker han over alt annet, jeg er glad i han og han er den jeg vil leve hele mitt liv sammen med. Men jeg vil at vi skal ha det fint sammen, være åpne og at han skal takle at jeg er syk og at det aldri går over.

 

Hva mener dere? Syns dere jeg skal avslutte ekteskapet og la han få seg et nytt liv uten sykdom ? Jeg føler jeg er en stor byrde for han. Jeg vil jo det beste for han. Han sier han vil være i forholdet og ha det bra med meg. Men jeg føler det motsatte siden han oftere blir mer og mer sur, irritert. Skal jeg leve alene og ta vare på meg selv og slippe han fri? Er veldig usikker og har tenkt masse på det. Veldig mye. Men jeg elsker han.

[Anonym bruker]

Uff, min søster er også syk og det byr på mye problemer. Typen hennes er masse sur på henne, sint og skjeller henne ut. Tror heller ikke han eller noen av oss som er friske forstår hvordan det er å være kronisk syke og gå rundt med smerter hele tiden.

 

Men hvis din mann ble sammen med deg når du var syk så har han jo ingen grunn til å klage eller bli sjokkert når du er dårlig. At han valgte få få barn med deg er jo også noe han visste om kom til å bli hardt.

Ofte blir man sterkere og blir sterkere sammen når man har slike utfordringer, det binder ofte folk enda mer sammen. Men han må bare forstå at han er sammen med ei som er syk og at det ikke alltid er like lett.

 

Jeg syns ikke du skal trekke deg ut av forholdet, jeg tror heller ikke at det er noe han vil. Men han blir kanskje bare oppgitt av situasjonen til tider og det må han kutte ut. Og heller innse realiteten.

 

Du har iallfall mine varme klemmer, for jeg vet at du har det nok ikke lett. Det har iallfall ikke min søster. Jeg håper heller mannen din stiller mer opp for deg.

[Erymax]

Kjære deg.Så vondt det må være å være så langt nede som du er nå

Vi lever i en tid hvor kravene og forventnigene til oss er store...spesiellt når man har jobb,barn,hus og alt det der..det kan bli mye når man ikke er syk.Da må det være en ekstra belastning å være i deres situasjon.Din mann som må yte litt ekstra og du som må ta imot "hjelp" hele tiden.Jeg jobber i helsevesenet og ser dette ofte hos mennesker som må leve med en kronisk lidelse...for meg høres det ut som om dere er dønn slitne og lei begge to.Dere er inne i en ond sirkel som dere kan takle svært forskjellig.

Hvis jeg hadde vært deg ville jeg tatt kontakt med fagfolk som kan prøve å hjelpe deg, din mann og begge ut av denne sirkelen...siden du er kronisk syk er du kanskje knyttet til en støtte organisasjon eller liknede?De vet nok råd eller hvor du/dere kan henvende deg/dere....

Eller ekteskapsrådgivning eller noe....

Som sagt virker det som dere er glade i hverandre, men utfordringene er for store akkurat nå.

Masse lykke til...klem:)Lindegull

[Anonym bruker]

Jeg kan utifra min erfaring si det at å være "alenefar" når man har samboer kan være steintøft. Vi menn(ja, jeg generaliserer) er ofte sånn at vi løser problemene når de dukker opp. Vi har derfor vanskelig for å takle ting som er lite håndgripelig (ex. andres smerte) og som vi ikke kan gjøre noe med (ex. kronisk sykdom).

Det spiller ingen rolle om han var klar over det på forhånd. Han hadde antagelig forestilt seg at "det var slik det skulle bli".

 

Hvorfor han giftet seg med deg og har fått to nydlige barn med deg? Fordi han er glad i deg og ville gi deg det du ønsket deg? (ren gjetning her..)

Han kunne ikke vite hvor vanskelig det skulle bli på forhånd.

 

Dersom det er han som ikke vil ha sex, så har dere "flaks". Det motsatte vil antagelig bare polarisert forholdet enda mer. Hvis han sier mange fæle ting til deg så kan du forsøke å fortelle ham hva han sa til deg når ting har fått roet seg ned. Ikke forvent at han svarer. Bare si det slik at han kanskje tenker igjennom det.

 

Det kan hende han er trist fordi han føler at han ikke strekker til og fordi han ikke takler hverdagen uten å brøle fæle ting til den eneste som kan hjelpe ham.

 

Jeg tror ikke du skal avslutte ekteskapet for hans del, om han sier han vil fortsette forholdet. Hvis han sier det så er det antagelig slik han føler det. Skal du avslutte noe, så må det bli av hensyn til deg selv.

 

[Anonym bruker]

Du skriver og at du føler han ikke forstår deg og sykdommen din fordi han ofte er sint og irritert på deg når du har dårlige perioder. Her må du bare være tålmodig. Han forstår helt sikkert at du er syk og ikke kan bidra, men det tar laaaang tid å akseptere konsekvensene av det.

 

Prøv selv å forestille deg hvordan det ville være å ha en livsledsager som ikke kunne hjelpe deg med noen ting og som i tilegg kan være tiltaksløs og kanskje har tunge perioder mentalt på grunn av sykdommen.

 

Det er steintøft. At man forstår noe innebærer ikke at man blir kvitt vonde følelser og tanker. Særlig er dette vanskelig når man er utslitt fysisk eller psykisk.