incest overgrep som lita av 6 år eldre bror..

[Anonym bruker]

 

har ikke penger til psykolog, gikk dit før, men har rett og slett ikke penger mer.

fra det skjedde har jeg vært livredd ofte fra jeg var lita, gren meg ihjel for at jeg ikke turte å være alene uten mamma eller pappa i nærheten. slet med skolegangen. (mye at jeg ikke ville dit)

hatt store mange depresjoner. flytta "ufrivillig" hjemfra ganske ung (15-16 år, inn til eldre kjæreste, jeg gråt hver kveld fordi jeg savna mammaen min og skjønte jeg var for ung).

klarte aldri å fullføre vgs fordi jeg var så usikker og deprimert.

og sliter med depresjoner enda til tider. hvor det er vanskelig for meg å jobbe og være meg selv.

så sent som i fjor sommer, truet han meg at han skulle ta meg , skrev noe som at han skulle banke meg, og sørge for at det ble ustraffbart for han. (han skulle sende en på meg)

 

har jeg krav på ersratning etter alle de vonde årene?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er også utasatt for incest, men gudsjelov ikke av eldre bror! Jeg ble klådd på av min mors nye mann.

 

Penger vil ikke gjøre deg gladere! Du må ta tak i livet ditt og få din bror ut av livet ditt som en start!

[Anonym bruker]

jeg føler det er han sin skyld at jeg har havnet hvor jeg er.

 

jeg hadde klart utdanningen min, jeg hadde klart å være i 100% jobb, men nå sitter jeg her med kredittgjeld, studiegjeld (studie som ikke er fullført) og har så vidt penger til mat (og skulle så innerts ønske jeg fikk en time hos psykologen jeg startet opp i sommer, men det kan jeg glemme hviss vi skal ha mat på bordet), mens han snyter på nav og godter seg med ny bil, nytt hus osv.

føler det er så urettferdig! ikke har han bare skapt en utrygg redselsfull barndom for meg, men jeg føler jeg kunne vært et helt annet sted, jeg er lykkelig. men jeg blir så deprimert langt inni meg. at jeg er ute av stand til å jobbe fullt.

kunne vært like langt som lillesøstern min, lykkelig, nytt hus, herlige familie, bra jobb, ferdig utdannet osv.

[Anonym bruker]

Ikke vært utsatt for incest,- og var "voksen"..og ikke vold in i bildet,- men rus/dop...

 

Jeg var i tvil om hva som hadde skjedd, med hvor mange og om "de var skyldige" eller om det var noen andre som dopa meg, og "de" trodde jeg "var sånn"..FOr var generellt "løs" på den tida, men alltid kresen i valg og aldri med FLERE på en kveld og i allefall ikke samtidig..

 

Men uansett valgte jeg å ikke se på meg som et offer, men la det hele være noe jeg kunne vært foruten..Ble ikke skadet fysisk, og for MEG var de eneste "sårene" de jeg evt måtte ilegge meg selv ved å dvele ved det hele.... Jeg føler jeg har "vunnet" over overgriperne (eller var de det??) ved å fortsette med livet, jeg tenker ikke på det, og egentlig er ingen skade skjedd...Det var ekkelt der og da, men jeg kom levende og frisk ut av det og var glad for det..

 

For meg var det best å glemme, for så å legge det bak meg da tiden kom for at jeg kunne tenke på hendelsen igjen.....

 

Kanskje du bør begynne med det samme? Se på hva du ER og HAR nå og ikke hva som skjedde,- og hvilke hendelser som kan være skyld i hva...

 

Dessuten,- er du for psykisk syk til å gjøre det så får du nok psykolo dekt....Min venninde fikk psykolog dekt da hun brøt med mannen sin...

 

Lykke til i allefall...GJør deg sterkere enn overgriperne dine ogike la de "ta deg" igjen og igjen ved å tenke til stadighet på de....

[Anonym bruker]

har gått i 10 år å prøvde å glemme dette. og han. har ikke kontakt i det hele tatt.

da jeg ble tenåring og skjønte hva han hadde gjort med meg ble det værre. og så har det ballet seg på.. ..

 

[Anonym bruker]

Det han gjorde var feil,- men du må tenke på at du fysisk sett komm uskadd fra det...Det er "flaut" og "ekkelt" å tenke tilbake på hva jeg har vært med på/utsatt for,- men jeg velger å tenke at det ikke var min feil og se fremover og heller tenkt tilbake på det positive som skjedde i samme periode....

 

Jeg lar meg selv bli flau, jeg lar meg selv "angre" og jeg lar meg selv bli sint. Men jeg lar ikke disse følelsene få overtaket i en hverdag som er bra,- eller som jeg kan GJØRE bra ved å tenke og gjøre de rette tingene...

 

Du klarer å fullføre utdanning hvis du lar utdanningen styre tankene dine og ikke overgriperen. Vis verden at du har overlevd, vær gjerne åpen om det som har skjedd uten at "heleverden" trenger å få høre om det. Lær deg selv å nyte de gode minnene om barndommen og vær den personen du ØNSKER å være..Ikke la ham tråkke på deg og nekte deg utdanning og en jobb om det er det du har lyst til..Ikke bli en "trygdesnylter" (legg merke til hermetegn her nå!!!!!) på grunn av en dritsekk. sett deg mål om hvordan du ønsker livet ditt skal bli og GJØR det!

 

Når de tunge stunden kommer, la de komme, få følelsene ut, men ikke la de bli der....

 

ER ikke noe psykolog altså, heller ikke supersterk psyke, men leste kort etter hendelsen en artikkel eller noe om et voldtektsoffer som sa at hun nektet å være offer igjen og igjen...Hun følte samfunnet VILLE hun skulle være offer og fikk derfor "Ikke lov" til komme seg videre på "sin "måte..Og mange psykologer er litt sånn,- de skal på død og liv få deg til å snakke og tenke ihjel dårlige minner istedet for å la de bare være der som et hvilket som helst annet dårlig minne... Og hver gang livet butter litt i mot så skal man knytte det opp mot negative hendelser tidligere..istedet for å tenke at "det kan skje alle, jeg må bare børste av støvet og komme meg opp og videre"....

 

Og ja, har gått til psykolog, og det var IKKE noe for meg...Jeg er vel av den typen som ikke vil være offer...Som vil tenke selv og ikke analyser alt ned til det mnste atom..

 

Kanskje du også trenger enn annen måte å tenke på? Kanskje psykologen har gjort det verre,- du prøver å bruke erfaring fra timer med denne til å komme deg gjennom vanskelige tider og ender opp med å tulle deg dypere og dypere inn i depresjon i stedet for å LA VÆR å snalyser fortid og sammenheng med nåtid..

 

Start med tingene som de ER,- og jobb deg videre derifra????

 

Igjen,-lykke til......