Inspirert av anonymforumet: Blir litt oppgitt.... over tidlig testing av graviditet.

[Gjest snoopidoopi]

Visste dere at de aller fleste av oss som prøver å få barn en eller flere ganger får tidlig svangerskapsavbrudd? Visste dere at bare 50% av de befruktede eggene blir det noe av?

 

Jeg blir bare litt oppgitt over disse som på død og liv skal teste seg så tidlig - og dermed opplever nedturer, stress, deprisjoner (og hva er det ikke jeg leser) over å 'miste et barn' tidlig i svangerskapet. Det er jo helt naturlig (like naturlig som å ikke miste)! Dette er slik naturen fungerer. Og det er ikke meningen vi skal vite om det. Om man ikke hadde testet seg så vanvittig tidlig hadde man spart seg for vite.

 

Så, skal man på død og liv teste seg så tidlig, synes jeg i hvertfall folk bør ha et litt mer realistisk syn på det å da miste, og ikke ta på vei for det... Men, her klistres jo slike ting opp som den store tragedie og 'et barn i himmelen' og gud vet hva...

 

Høres kanskje noe kynisk ut det jeg skriver her, men våkne opp littegranne her da jenter.

 

Selvfølgelig er det kjipt å oppleve en tidlig abort, men nå er det jo ikke meningen man SKAL oppleve det da. Det er ikke meningen det skal oppfattes som noe annet enn en litt forsinket, kraftig mens, eller lignende.

 

 

[ana baroma]

ja, du er inne på noe der... Vi vet så utrolig mye om kropp, helse og graviditet at det normale blir unormalt. Jeg vet jo godt at å abortere tidlig i svangerskapet er ganske normalt. Sjansen reduseres gradvis, og synker betraktelig etter at hjertet har begynt å slå. Men jeg tror mange kvinner glemmer det litt, og anser det som tragisk å miste noe som knapt nok har vært - fordi man vet om at det tross alt har vært. Tidligere ble en tidligabort sett på som en litt sein mensbløsning som du sier - helt normalt med andre ord. Og jeg har nok opplevd det selv uten at jeg har latt det gå nevneverdig inn på meg:)

 

[Gjest Sekretøsa]

Her er jeg veldig enig med deg! Fikk høre om en dame som var hos legen for noe helt annet enn graviditet, men så oppdagen legen at hun hadde vært gravid (ul for noe annet, som sagt), og damen endte opp med å fortelle hele venteværeslet at hun hadde mistet sitt dyrebare barn, og at dette var helt grusomt, osv osv osv, når sannheten var at hun faktisk ikke visste at hun var gravid... Jeg forstår godt at mennesker reagerer forskjellig på ting, men syns det får være måte på å ta slikt på vei.

Selv har jeg testet "tidlig"... 3 dager før ikm og slikt, men da har jeg følt på meg at jeg var gravid... og det var absolutt ikke planlagt.. men jeg ropte det jo ikke ut til gud å værmann fordet...

 

vet ikke om jeg har opplevd en abort, men det kan godt være. Ikke noe jeg blir lei meg av likevel..

[ana baroma]

Det er nok litt sånn at det naturlige blir unaturlig...? Døden er jo nesten unaturlig i vårt samfunn, men det dør jo mennesker hver eneste dag?

Og etter et dødsfall, så skal man sørge, og da får mans ykemelding for depresjon (for noe skal man kalle det). Man burde heller hatt sørgemelding, som en prest sa i et foredrag jeg var på

 

Tidligabrot er jo bare en måte naturen bruker for å kvitte seg med det som er for sykt til å leve. Butalt sagt kanskje, men sånn er det!

[Dronningen!]

Nå er ikke jeg så veldig dreven i vanlig testing iom at jeg har fått barn gjennom prøverør:o)

 

Men der er det også noen som "bare må teste" selv om legene sier at man skal vente i 14 dager etter innsetting.

 

Før man tar ut egg setter man en eggløsningssprøyte og den kan faktisk gi falskt resultat inntil 10 (om ikke flere) dager etter at den er satt og da blir tidlig testing "farlig".

 

En venninne av meg gikk igjennom ivf, testet seg på dag 9, fikk positiv test og gikk rett i kjelleren når hun fikk negativt svar på blodprøven. Hun var sykemeldt lenge og gikk igjenom en sterk depresjon.

 

Å teste for tidlig kan slå begge veier men når man blir opphengt i det så ser jeg på det som en destruktiv tilværelse....

[AO3]

Jeg må si jeg er litt enig i dette... I alle fall når man driver og tester flere dager før IKM. HVER MÅNED. Da er det kanskje greiest å vente til mensen i det minste blir forsinket? Så slipper man veldig mange følelsesmessige berg og dalbaner, for kjemiske graviditeter og gud vet hva... Men når det gjelder å miste tidlig (ikke kjemisk, f.eks. i uke fem), må jeg først si at jeg aldri har opplevd det, så jeg kan ikke helt sette meg inn i hvordan det føles. Jeg skjønner det kan være en sorgreaksjon, særlig hvis man har prøvd veldig lenge for å få den ene positive testen. Det er greit å sørge, selvsagt, det har man rett til, men man må kanskje også prøve å være litt realistisk når det gjelder hva man har mistet, og hvorfor. De kalde fakta er dessverre at dette er naturens måte å spare oss for å føde barn som av en eller annen grunn ikke kan overleve. Den sorgen må være så uendelige mange ganger verre. DET håper jeg at jeg slipper å oppleve noen gang.

 

Jeg er i den situasjonen at jeg har uregelmessige menstruasjoner, så jeg kan ikke teste før IKM, siden jeg aldri vet når IKM er (eller skulle ha vært). Ble gravid i 1pp, og den eneste grunnen til at jeg testet, var at jeg hadde planlagt å dele en flaske vin med sambo den kvelden. Det ble til at vi spiste biff - uten vin.

[Tøysetipp]

Hvor vondt vil noen seg selv tenker jeg da. For mange så er vel ønsket så sterkt at det det tar fullstendig overhånd.

 

Det kan være greit å bevare bakkekontakten i mellomtiden og ikke skru opp forventningene slik at fallhøyden blir så stor.

 

Tålmodighet er en dyd for mange (..sikkert meg og)

[Gjest Sekretøsa]

Jeg kan også forstå de som prøver, og veldig gjerne vil.. og blir skuffet over en positiv test som ender i menstruasjon.

Som f. eks ei venninde av meg som først mistet i uke 13 (MA, som hadde skjedd noen uker før) og så mistet i uke 10, 2 ganger i uke 8, så 2 ganger i uke 5, og nå i uke 6 igjen... Det er fortvilende, det forstår jeg. Men dette med å teste FØR mens, skjønner jeg fortsatt ikke...