En ting jeg aldri kommer til å forstå..... ??

[Rusketuska]

... er hvorfor mange av dere som fikk "ris" i barnealderen på en måte forsvarer det....

 

Det kommer hint som:

- " Tok aldri skade av det"

- " lærte meg etterhvert"

- "det var ganske fortjent,"

- "jeg lærte ganske mye hver gang"

- "jeg fortjente det sikkert."

 

MEN.....

 

.... HVORFOR fortjente dere det????

 

Fortjente det sikkert jeg og... - men- ... fikk det aldri likevel!! , og jeg tror at det "reddet" meg !!! Med det mener jeg, at jeg fikk/og har et veldig bra forhold til mine foreldre, hvor vi kunne/kan prate om det meste, alt fra "tullibull" til første fyll...etc...etc...

 

Vi kunne - og kan - snakke om alt!! Jeg er ikke redd for å åpne meg for mine foreldre, det har jeg aldri vært - de har alltid visst hvor de har meg - rett og slett fordi jeg slapp jeg å ljuge!!

Og DET er noe jeg har overført til mine barn: Ærlighet varer lengst!!! samme hva!!! De blir ALDRI straffet for å være ærlig!! Og det jeg opplever nå, er at det kommer andre tenåringsbarn til meg og prater, fordi jeg er "så lett å prate med"...

 

Det vil ikke si at det ikke får konsekvenser om det er alvorlig, men det meste er jo " en tenåringsgreie", ..

Om mine foreldre hadde straffet/slått meg, ville jeg aldri kunne fått den samme åpenheten vi alltid har hatt..://

 

Derfor lurer jeg på: Dere som har fått juling i barnealderen, : Hvordan kan dere si at det ikke har påvirket dere? at det ikke har gjort "noen skade"??? Mener dere virkelig at dere fortjente juling??????

 

??

 

 

 

 

 

[Gjest snoopidoopi]

Da stiller jeg samme spørsmål tilbake til deg; hvordan vet du at du aldri ville fått den samme åpenheten til dine foreldre om du en gang i barndommen fikk ris på rompa ??

 

Det vet du ingen ting om...

[Rusketuska]

nei, det vet jeg jo selvfølgelig ikke...

Men...

Jeg vet bare det jeg hører av venner etc som har vært "utsatt" for det ( ris, juling etc), og som ikke har den samme åpenheten..

 

Selvfølgelig, går det nok fra person til person, men, likevel: Klarer man (et barn, en tenåring) å være like åpen hjemme, om man vet om hvilken straff man kan få???

 

??

[Gjest snoopidoopi]

Tenåring som får ris på baken? Trodde vi snakket om mer uskyldig ris på baken som man som liten mer eller mindre symbolsk, en eller to ganger, kunne få av fornuftige foreldre, som et eksempel og skremsel om man virkelig hadde gjort noe man ikke skulle. Og som, man som barn, syntes var forferdelig flaut, og lærte av!!

 

Hva med mental avstraffelse - foreldre som snakker nedlatende og ondt til barna sine? Det blir jo fort det andre alternativet her... hvilket jeg antar må være langt mer skadelig for sjelen...

 

 

[Rusketuska]

Jo - eller: foreldre som vil (ønsker) ha/har/vil ha makt...://

 

Jeg vet bare, (av det jeg har hørt fra "innerst inne") at det ikke er greit i barndommen heller, selv om det desverre ofte er mange som sier at det er greit...At de synes de fortjente det etc etc...// Det er DET jeg lurer på : HVORFOR synes du/dere det er greit med ris/straff etc..???

Hvorfor fortjener et barn juling/ris???

 

Men, helt enig med deg ang nedlatende ord og baksnakking, (man kanskje ikke tror barna hører)... det er ikke bedre det heller....;(

 

 

 

 

 

[Gjest snoopidoopi]

Det jeg tror er greia, er at gjentakende fysisk avstraffelse ikke er bra, især hvis iblannet enormt sinne og aggresjon i fra den voksne, og gjerne i en situasjon hvor avstraffelse (av ethvert slag) kanskje ikke en gang var fortjent.Det vil helt klart kunne være skadelig.... og sette spor....

 

Et mer symbolsk engangstilfelle... er noe helt annet...

 

Men, for å skjerme ALLE barn, har man nedfelt en nulltoleransegrense når det gjelder fysisk avstraffelse. Dessverre vil det jo alltid være de foreldre som ikke lar seg stanse av slik lovgivning...

 

Hvorfor jeg synes det var greit, og syntes det var fortjent? Man vet jo selv når man har fortjent kjeft eller ikke. På samme måte var det jo med det å få ris på rompa. Og slik jeg husker det, hadde jeg også fått flere advarsler i forveien. Jeg holdt tydeligvis på med noe som jeg absolutt ikke skulle, og jeg fikk advarsler i forveien om at dersom jeg gjorde det en gang til ville jeg få ris på stompen. Straffen var både utmålt og forespeilet i forveien og jeg visste jeg gjorde noe galt, og var selv enig i at jeg gjorde noe galt. Så det var jo ingen overraskelse at jeg fikk ris. Det var jo fortjent. Kanskje var det til og med egen nysgjerrighet på dette med hva ris på stompen var som gjorde at jeg gjentok handlingen? Hvem vet, barn kan tenke mye rart. Det var jo ikke slik at jeg ble slått til blods akkurat - det var jo, som sagt mer en symbolsk greie - ikke noe voldelig over det hele... For meg er det symbolikken i det jeg husker. Jeg tenker ikke på mine foreldre som slemme eller voldelige av den grunn.

 

Men, hadde jeg hatt en alkoholiker til far, som ble sint for ingen ting og dæljet til meg når det var totalt ufortjent, så hadde jo dette med fysisk avstraffelse og skadevirkninger dreid seg om noe helt annet.

 

 

 

 

 

 

[Rusketuska]

Kjære deg "snoopidoopi"...

 

tror kanskje ikke deg var deg jeg siktet til i dette spørmålet, eller andre som har vært utsatt for ris en gang eller to..

 

 

Heller mer for de som fikk ris som straff, og som ble "underkuet", og som rett og slett fikk juling.. da mener jeg ble slått, fikk ris gang på gang... .//

Det var de jeg egentlig stilte spørsmålet til..

 

Tror de aller fleste barn tester sine foreldre en eller gang. Hvor langt kan jeg gå?? Hva mener de (mine foreldre) med sine "trusler"? etc..

jeg tror det er viktig at en forelder gjør noe av en trussel, en heller bare "trusle" på, om du forstår hva jeg mener, er enda verre enn "ris"....

 

Men, jeg stilte egentlig spørsmålet til de som virkelig har opplevd juling!!! De barna som virkelig har opplevd å bli slått, og som likevel forsvarer det... gang på gang... ://

Jeg kjenner nemmelig en del som likevel forsvarer sine foreldre, og som mener at de fortjente en dask eller 20... og ikke har blitt "skadet" av det... Det var de jeg egentlig stilte spørsmålet til..

 

 

 

 

 

 

[Gjest snoopidoopi]

Okay - skjønner :-)

 

Jeg tror folks opplevelse av fysisk avstraffelse er veldig invididuell, fordi det er så mye ved situasjonen som spiller inn...

 

Og, vi er alle utstyrt med den mentale holdningen, at vi er glade i våre foreldre (og søsken) uansett. Vi har langt høyere toleransegrense når det gjelder familie, enn andre. Det er bare slik vi er laget. Dette vil dermed også naturlig forklare hvorfor man ikke føler seg 'skadet' av fysisk avstraffelse - dersom det hele ikke har gått for langt over streken. Her er det jo akkurat hvor streken går, som definerer hvordan man oppfatter dette..... Har det gått for langt over streken, vil man ikke definere det som 'fortjent' eller 'at man ikke har tatt skade av det' - da er man nok fullt klar over hvilken bagasje man bærer med seg og vet hvilke problemer man har fått av det i ettertid.

 

Har man ikke fått noen etterreaksjoner, har man jo heller ikke tatt skade av det.. Vi tåler jo en del.

 

Men, spørsmålene du stiller er likevel vanskelige å svare på, og tilhører nok forskningen å besvare...

 

 

 

 

[Rusketuska]

Takk snoopidoopi!! )

Endelig forstod du meg )

 

Uff, vil gjerne fortelle mine tanker her, men vil ikke "utlevere" en av mine exer heller..(.. tror jeg sender deg en privat PS om det går, bare for å få utløp for mine tanker...

Ikke alltid lett å være et barn....

 

Det er DET jeg vil frem til her.

 

men, sikkert ikke lett, da det er et "åpent" forum....

 

 

 

 

[Gjest snoopidoopi]

Nei, jeg tror så absolutt ikke det alltid er lett å være et barn... Barn er naive, og tror for eksempel at alle voksne er snille... især egne foreldre. Det er jo også derfor uheldige ting i barndommen først kommer til syne når barna blir større, og gir seg til uttrykk som ettervirkninger... Når barn først er store nok til å forstå hva som egentlig har foregått...

 

Er det sånne ting du tenker på?

 

Og som mennesker er vi alle sårbare overfor andre. Det er ikke alltid slik at vi ønsker å legge ut om alle våre mindre hyggelige opplevelser osv. fordi man føler det som utlevering, og kanskje kan det dreie seg om utlevering av ens nærmeste. Personer vi er preprogrammerte til å beskytte.

 

Noe sånt du tenker på?