26år og stresser med og få 3.barn.

[Anonym bruker]

Jeg har ei vennine som blir 26år i år. Hun har 2 barn fra før i alderen 1,5år og 5,5år. Nå stresser hun og begynner og føle seg gammel og vill gjene ha sitt siste barn. Syter og klager over at hun ikke vill være småbarnsmor resten av livet. Jeg er 29år og er gravid med nr 1. Jeg blir litt små irritert når hun som har 2 barn fra før begynner mase og føle seg for gammel til og bli mor. Kanskje jeg er litt misunnelig men jeg har ihvertfall utdannelse,fast inntekt og eier hus. Min vennine har ingen av delene men alikavell så produserer hun babyer i hytt og pine.

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det har hun ALT og du INGENTING;)

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan kan hun ha alt og jeg ingenting? Hun eier jo ingenting.

Kan vell ikke være særlig og leve på mannen sin inntekt og gå hjemme med barna uten og ha inntekt selv da.

Tror ikke jeg hadde klart tanken på og satt barn til verden før jeg har hatt alt det økonomiske sikkret.

 

HI

[Anonym bruker]

Hjalp det å skrive at hun ikke har utdannelse, eget hjem og god inntekt? Kanskje du gjør det for å føle deg bedre og mer overlegen. Det høres jo ut som om du har det bedre enn henne når det kommer til enkelte ting, men hun har det sikkert bedre enn deg på andre områder.

 

Kan jo hende at or henne så er det viktig å få barn tidlig. Noen liker det slik. Og det at hun ikke har like mye som deg matrealistisk har vel ingenting å si. Hun har rett til sine egne meninger, føler hun seg som en gammel mor når hun er 26 så er det sant.

 

Men det er også sant hvis du føler deg som ung mor i en alder av 29. Vi alle har ulike sannheter når det kommer til vårt eget liv.

[Anonym bruker]

Dere har rett og slett veldig forskjellig syn og veldig forskjellige verdier.

 

Dersom hun har en mann som synes dette er greit og han har inntekt til å forsørge henne også mens hun går hjemme med DERES barn, så må hun da få gjøre det?

 

Og du synes det passet for deg å "ha alt på stell" før du fikk barn, ja da er det din sak, ikke alle har det på samme måte.

 

Jeg har forøvrig 2 barn, er 26, vil ha 3 barn og har ei venninne på 29 som snart skal få sin første, så jeg lurer egentlig litt på, dersom du er min venninne, kanskje du skal ta denne praten med meg i stedet?

 

Så kan jeg fortelle deg at min mann levde på meg frem til flere mnd etter vi var gift, at dette er hans godtgjørelse til meg, at jeg får gå hjemme med barna. Er du kanskje misunnelig for at vi har råd til det?

 

I tillegg vil jeg også si at jeg faktisk har brukt hele mammapermisjonen min og enda litt på å utdanne meg, og har nå ikke bare en, men to utdannelser i tillegg til den jeg hadde fra før. Jeg blir nok ikke adm dir, men jeg kommer nok til å tjene over 600 000 i året før jeg er 30, og har muligheter for vesentlig mye mer, avhengig av innsats.

Det er så utrolig mye mer jeg skulle sagt deg, dersom du er min venninne, så som sagt, ta det gjerne direkte med meg.

[Anonym bruker]

Jo, og forresten, jeg eier faktisk huset!

Ikke han. Arv er en fin ting, men jeg trenger jo ikke sette opp skilt om hvem av oss som eier hva heller...

 

Mvh

"kanskje din venninne"

[<3Lykkelig<3]

Herregud så barnslig du er!

Hva har utdannelse osv med det om å ha alt eller ingenting?

Man kan ha det kjempe bra selvom man ikke har en utdannelse da.

Hun har barna sine, mannen og ett sted og bo, syns det er å ha noe jeg da!

[Anonym bruker]

Som sagt min vennine jeg skriver om eier hverken hus, har ikke utdannelse eller sikker økonomi. Ikke er dem gift heller. Så tror nok ikke du er min vennine nei. Jeg forstår at folk kan ha forskjellig syn på ting og tang men uansett er det vell litt sært og sette 3 barn til verden når man ikke har den miste utdanning og leier privat med uvist når man kan bli kastet ut. Må være veldig trangt om økonomien for mannen og skal forsørge 5stk. Tviler på at man kan unne seg så veldig mye.

 

HI

[<3Lykkelig<3]

Jaja du virker merkelig, du sitter der på den høye hesten og ser ned på alle de som ikke har utdannelse,ikke er gift,ikke eier hus etc virker det som.

Det er ikke alltid man kan planlegge fremtiden så jævla bra, man må bare ta det som det kommer!

 

Selv er jeg 22år og alenemor til ett barn på 1år, har verken utdannelsen i boks, eier ikke hus, har ikke mann.

Men skal begynne på skole igjen til høsten.

Men snuppa mi har ett godt liv fordet, hun har en mor som elsker henne over alt på denne jord.

 

Og det tror jeg nok også venninna di gjør, man må ikke ha utdannelse for å oppdra barn.

 

[Anonym bruker]

Hei. Jeg må vel kanskje si meg litt enig med jenaette&gulljenta her.. Jeg er da av den oppfattning at materielle goder ikke er så utrolig viktig. Det blir til hva du gjør det til selv. Hun sitter med en barneflokk på snart 3. jeg vil vel kanskje sette det høyere en utdannelse, hus osv. Man kan ikke måle barn i verdi, dem er da mye viktigere en penger.....Utdannelse kan man også ta når man er klar for det og barna ikke er så små lenger.. Hun er bare 26......

 

-spiremor-

[Anonym bruker]

jeg undrer meg litt over hva slags utdanning du har hi? Fordi jeg er av den oppfatning at de fleste blir noe mer reflektert når de studerer...(man kan selvsagt være svært reflektert uten utdannelse også) men syns jo det er merkelig at hi ikke forstår at folk har forskjellige verdier, og det er svært viktig å leve sitt liv på sine premisser, og etter sine verdier... slik at alle får ett best mulig liv...

 

selv er jeg 32 år og gravid med fjerde mann.. nå har jeg både hus, mann, og utdanning..... men kan ikke ta kreditt for det alene... vi var jo 2 om å skaffe oss boligen vår...og vi er jo 2 som må holde sammen..(team-work) og utdannelsen hadde jeg ikke klart uten hjelp..(siden jeg tok den etter to av mine barn ble født.. måtte jo ha barnevakt innimellom osv...)

 

Hvorfor tror du at du kan bestemme hvilken verdier som skaper ett bra liv? Det er store forskjeller på hvilken verdier og politiske syn som blir ansett som viktig i samfunnet... i vesten er det full sysselsetting, selvrealisering, og matrialistiske goder... trenger ikke lenger en til nederland for å ha familie, samhold og barn som gode verdier i sitt liv....

 

Syns jo litt synd på din venninne som har deg som venn, siden du tar opp hennes liv på ett forum istenfor å snakke med henne om det.... du vet at hennes personlige valg har vel egentlig ikke du noe med....så lenge det ikke går utover deg???

[Anonym bruker]

Jeg mente jo selvsagt at i norge er det full sysselsetting osv... til og med i vesten er det store forskjeller på dette....

[Anonym bruker]

husker jeg tenkte sånn selv at jeg skulle være ferdig med barn innen jeg var 30 år. For da var jeg "fri og frank" når jeg ble i 40 årene og kunne reise og farte om jeg ville. Men nå er jeg 32 og sitter her med en på 4 mnd

 

Men trur det er litt sånn at begynner man tidlig med barn så vil man være tidlig ferdig for å få "leve" litt etterpå. Når man begynner sent med barn så har man allerede fått "levd" litt visst du skjønner hva jeg mener.

 

Men nå fikk jeg jo en planlagt baby når jeg var 32 da og trives veldig med det. De to eldste er 7 og 10 år. Man kan leve livet når man er 50 også

Men jeg elsker livet mitt som småbarnsforeldre også jeg Så når minste er blitt stor så blir jo det litt trist , men da får jeg håpe det kommer barnebarn på rekke og rad som jeg kan låne

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Jeg er 26, og venter np mitt tredje barn noen mnd før jeg blr 27. Jeg har en avbrutt førskoleutdannelse bak meg, avsluttet studiene etter ca 1 1/2 år da jeg gikk ut i permisjon med barn nr to.

 

Av ulike årsaker, måtte vi flytte fre studiestedet, og jeg har derfor ikke fått fullført studiene. Jeg har ofte tenkt på dette som et mulig dumt valg, men slår det alltid fort fra meg når jeg tenker tilbake på grunnene til at vi flyttet. Det var ingen tvil om at vi gjorde det rette.

 

Vi flyttet til "byen" og leier en leilighet i sentrum her. Første halve året hadde jeg ingen inntekt, vi levde utelukkende på mannens inntekt, og pengene strakk ikke tiil. Vi var litt låst, for vi hadde ikke barnehageplass, eller barnetilsyn av de to barna våre, som var 4 år og det yngste bare 4 mnd. Men vi trengte penger, så jeg søkte på job i et bofellesskap for å jobbe skift, slik at jeg og mannen kunne bytte på å være på jobb og å være hjemme med barna.

Det hjalp litt på økonomien, men stillingen var bare på 23% så var ikke mange ekstra hundrelappene i mnd.

 

Da yngste var 11 mnd, fikk vi endelig tilbud opm barnehageplass til begge to, og jeg begynte straks å søke etter 100 pst stilling jobber.

 

Heldige meg, fikk fast 100% stilling i en barnehage rett i nærheten av hvor vi bor, og tingene falt endelig på plass! Jeg tjener mange tusen mindre nå enn hva jeg ville gjort om jeg hadde vert ferdig med utdannelsen. Men jeg jobber med "faget mitt" mitt interessefelt, og jeg har jobb i nærmiljøet vårt. Både jeg og mannen har nå begge 100% fast stilling i kommunen og er egentlig ganske godt sikret økonomisk i disse krise tider. Ingen av oss står i fare for å miste jobbene våre pga nedbemanning osv.

 

Så ble jeg gravid igjen da, uplanlagt, men veldig velkomment er dette barnet også!! Vi eier ikke bolig. Nei, vi leier. Og første tanken etter jeg ble gravid var at nå må vi hive oss på boligmarkedet, og vi gikk på masse visninger. MEN, vi måtte trekke langt unna byen for å nerme oss vår realistiske prisklasse. Og etter noen mnd med visninger, fant vi ut at vi trives ALT for godt her til å begynne å flytte på oss. Tanken på å flytte herfra var nesten kvalmende!

 

Vi har en avtale om at vi skulle i utgangspunktet leie her i 5 år, dvs 4 år til. Og jeg ønsker gjerne å bo her i fire år til! Kanskje mer til og med. Det plager meg ingenting at vi "bare" leier, (det plaget meg før, men ikke nå lenger) og det er fordi at jeg ser på helheten her. Livskvaliteten vår er ganske høy, vi stooor trives her, vi benytter oss av veldig mye av kulturtilbudene her, gåavstand til alt. Yrende folkeliv, turistene valfarter i gatene og smugene her om sommeren. Selve liligheten er nydelig og kjempe koselig. Vi betaler 8000 i leie, og det er hele beløpet vi bruker på å bo. Vi kunne nok dobblet den summen om vi skulle ha kjøpt oss leilighet/hus.

 

Dette frigjør mange tusen kroner hver mnd som vi bruker på å betale de regningene vi har, klær til oss og ungene, reiser, og møbler eller hva vi måtte trenge. God mat spiser vi også, og vi har til og med råd til å spare litt hver mnd. Vi går på kino og teater, i svømmehall og museum (faktisk! vi går på museum også hehe

 

Vi nyter livet som travle småbarnsforeldre, og har forelsket oss fullstending i stedet vi bor på. Vi elsker denne bydelen. Men denne bydelen er også en av de dyreste på boligmarkedet, og dermed føler vi oss som plommen i egget, vi er ikke rike (på penger) men har råd til å BO her likevel. Og har funnet ut at vi "ofrer" det å eie bolig i noen år, for å nyte livet vårt her som vi trives så veldig godt.

 

I det siste har jeg fått en eldig sterk følelse av å være rik. Har aldri kjent det på denne måten før, jeg føler meg som verdens heldigste, jeg er en RIK kvinne. Og det er ikke penger eller ting jeg føler meg rik på, jeg føler meg rik på barn!! Og det er en helt fantastisk følelse! Jeg er overlykkelig, jeg skal virkelig få bli trebarnsmor. Jeg føler meg aldeles priviligert. Og har endelig slått meg til ro med at jeg har gjort de riktige valgene i livet mitt.

 

Jeg har en fantastisk mann, og en fantastisk stesønn, og to fantastiske jenter, og skal nå få enda en sønn!!! 4(!!!) barn, og en mann som veldig mange misunner meg fordi han er en "skikkelig" mann, en "tøffel" (dvs han elsker familielivet og styrer på med både unger og hjem, og kjerringa si også hehe)

 

 

Mange av venninene min ejeg har "misunnet" fordi de har gjort alt "det riktige" dvs fått seg utdannelse, reist runt i hele verden og festet, prøvd mange menn osv.. og VENTET med barn.... vel, nå ser jeg flere av de er triste, og det rasler enormt mye i eggstokkene deres. Det føles vondt på vegne av de å se savnet deres etter familie og barn, og jeg har plutselig innsett at nå er det de som misunner meg.

 

De nermer seg 30 allesammen og alle stresser med tanken på barn. Det kan virke som om at de venter og venter enda mere selv om de er ferdig utdannet, for nå er de usikker på om forholdet er stabilt nok, og da må de snart skynte seg å skaffe en ny mann, så de rekker å være sammen med den nye før de setter barn osv osv og tiden løper fra de.

 

Og jeg er kjempe glad for at jeg ikke har DET som et uromoment i livet mitt. Jeg har alle planer om å få meg en utdannelse, og har alle muligheter for det. (DET er også en av grunnene til at vi har satt huskjøp på is, pga det vil gjøre oss avhengig av min inntekt-ergo- ikke råd til å leve på et stipend)

 

Men jeg tror absolutt at et savn etter barn og famlie, gjør mye mere vondt i sjelen enn et savn etter en utdannelse.

 

Jeg er ikke enig med deg HI, venninen din høres veldig rik ut i mine ører. Og skjønner godt at hun ønsker seg barn nr tre!

 

For min del, hadde jeg ikke kunnet fått mange barn i 30 årene, pga kroppen min. Dette svangerskapet her er et rissiko svangerskap, og mannen skal sterilisere seg etter fødselen så vi sikrer oss at fabrikken stenges nå, for det vil rett og slett være farlig for meg å få flere barn i takt med at alderen kryper oppover. Så, for at jeg skulle få den store familien min, var jeg altså også nødt til å føde alle mine barn mens jeg fremdeles var i 20 åre. Tenk så heldig jeg er som fant ut dette i tide!!!

 

)

 

Er nok av de ulykkelige menneskene som finner slikt ut for sent. Og "for sent" kan være ganske tidlig (slutten av 20 åra-begynneslen av 30 åra) for noen kvinner. Men man vet gjerne ikke om det før man har begynt å prøve på å få barn. Og begynner man ikke før man har bikket 30, kan det for noen bety mange år med slit som prøvere, og det er knalltøft psykisk!!! Det kan knekke selv den sterkeste. Så ikke se ned på de kvinner som ønsker å sikre seg sine drømmer om et familieliv! Det er en smart investering for lykke, for de som ønsker seg mange barn, å begynne mens man fremdeles er i 20 åra. Og ønsker man seg VELDIG mange barn, er det ingenting i veien for å begynne tidlig i 20 årene.

 

Folk er forskjellige! ENdten det er den ene eller den andre veien.

[Gjest]

Har god forståelse for at hun vil bli ferdig jeg da ;-) Var 25 år da jeg ble gravid med nr 3, 26 år når han ble født, og da trodde jeg at vi var ferdig med å få barn. Nå venter jeg nr 4, er 28 år, og er forståvidt glad for at når vi først skulle oppleve en liten "Oisann" så ble det såpass tett oppi de andre. Jeg er ikke noen spesielt egnet person til å være småbarnsmor i "evigheter" (altså ha stor aldersforskjell mellom hvert barn), så greit å bli ferdig med det på en gang ;-)

 

Må legge til at jeg eier nå endel materielt fordi om jeg var en relativt ung trebarnsmor og har det greit økonomisk. Har over gjennomsnittelig inntekt, har eget hus, tomt vi skal bygge nytt hus på, og ny bil av større materielle ting. For meg er dog rikdommen de tre barna mine og den som er på vei :-)

[Gjest]

Har forøverig også 5 års høyere utdanning ;-)

 

Bare ser ut som du har litt fordommer mot unge mødre... Men uansett, så er det ikke utdannelse eller materielle ting som bestemmer om man blir en god mor eller ei. Når vi fikk førstemann hadde vi det mye trangere økonoisk og var ikke ferdig med utdannelsen noen av oss, men synes nå vi var likesågode foreldre da som nå, er bare litt mer erfarne nå.

[serin@]

Hehe, hun er da like gammel som meg..

Og jeg føler meg som en ungdom enda jeg!

 

Gud, jeg er glad jeg ikke er blitt "kjerring" bare fordi jeg er blitt mamma.

 

Forøvrig er jeg enig med hun over, "hun har alt, du ingenting", om sagt på en flåsete måte!

 

 

[Anonym bruker]

For å beskrive litt om hvordan dette kan ende: Jeg er barn nr 3, mamma var 25 da jeg ble født, pappa var 27. Barn nr 4 kom da hun var 29. Nå eier de en stor villa, har hytte på fjellet og båt ved sjøen, de eier to utleieleiligheter i sentrum, har begge godt betalte jobber til tross for at hun ikke har noe særlig utdanning og han "bare" har en treårig høyskoleutdanning. Alle vi barna har høyere utdanning og har gode jobber. Barna våres har unge, spreke besteforeldre som elsker å stille opp for dem.

 

Om dette er det perfekte livet for venninnen din så la det være det uten å ramse opp alt som er "nødvendig" for å ha et godt liv. Kan hende hun er mye mer tilfreds enn du noen gang kommer til å bli med din utdanning og sikre økonomi. Dessuten er det nok mye lettere å tenke at hun vil ha barna tett enn å ta en 5 års utdanningspause, for så å starte opp igjen med bleiebarn når det andre barna har blitt store.

[Anonym bruker]

Jeg har også en slik venninne, men jeg missunner henne ikke i det hele tatt. Vi har nå like mange barn, men jeg og mannen har også en utdannelse, god økonomi og valgfrihet i forhold til om vi bare vil ha en av oss i jobb og en hjemme med barna. De sliter med dårlig økonomi, har mistet evnen til å gjøre noe for å bedre situasjonen og har heller ikke spesielt godt selvbilde. Dere har muligens valgt to forskjellige måter å leve livet, og jeg forstår at hun vil bli ferdig med småbarn slik at hun etterhvert står friere og kan ta seg en utdannelse uten for mye stress. Jeg har valgt å gjøre som deg HI, men fikk mitt første barn når jeg var 25. Skulle ønske jeg kunne få barn først, men utdannelse og "ting på stell" syns vi er veldig viktig for at barna skal få det beste utgangspunktet.

[Anonym bruker]

Mange gode poenger her, men det er faktisk en gjennomgående tendens til en viss glorifisering når man sier "Barn er alt - utdanningsnivå og evne til å forsørge seg selv og sine barn er ingenting".

 

Det kan faktisk være lurt å tenke over; "Hva skjer dersom jeg blir skilt (nesten halvparten av oss blir det!), klarer jeg å forsørge meg selv og mine barn" og "vil jeg ha større evne til det dersom jeg eier noe og har tatt en utdannelse som gir gode muligheter for jobb".

 

Men HI, jeg ville jo kanskje ikke tatt venninnen din sitt "stress" som noe personlig angrep, jeg har også sånne venninner. I motsetning til deg har jeg alltid vært strålende fornøyd med å IKKE være dem. For jeg fikk de barna jeg ville ha - og da var jeg godt over 30 år:) Det passet MEG helt perfekt.

 

[Anonym bruker]

Jeg er 25 år og har 2 barn på 3 og 8 år. Jeg stresser også litt med å få det 3.barnet.

Jeg studerer, vi leier hus og jeg lever på mannen min sin inntekt:) Er jo sånn at når man er i småbarnsperioden så kan det være greit å "bli ferdig" med den og jeg vil ikke at det skal være så stor aldresforskjell som det er mellom de to jeg har.

 

[Gidder ikke!]

Anonym 09:12,

 

jeg bøyer meg i støvet! Det var et veldig fint innlegg:)

[Anonym bruker]

Du skriver: "Kanskje jeg er litt misunnelig". Og det er nettopp det jeg tror du er. Jeg tror du er misunnelig på din venninne for at hun har det som du kanskje skulle ønske at du hadde. Det går fint an å få barn mens man tar en utdanning, så det er ingen unnskyldning. Det er kanskje ikke den enkleste løsingen, men det er er ikke umulig.

 

Samtidig så skal du være stolt over at du har utdannelse, fast inntekt og hus. Tenk så heldig du er. Men ikke se ned på venninnen din selv om hun ikke har alt dette. Du skriver: "Min venninne har ingen av delene, men allikvel produserer hun babyer i hytt og pine". For meg så er denne setningen veldig negativt ladet. Kan ikke venninnen din gjøre det på sin måte? Det fungerer tydeligvis for henne.

 

Noen velger bare å gjøre ting i en litt anderledes rekkefølge:)

Kanskje hun har planer om å ta utdannelse senere?

Hvordan klarer de seg økonomisk med 2 (snart 3) barn med bare én fast inntekt forresten?

 

Jeg er 24, har to barn, gift, har fast inntekt, og eier huset mitt like mye som mannen min. Jeg har IKKE utdannelse, og tjener bare litt i overkant av 200 000 i året, under halvparten av det mannen min tjener. Og ja, jeg har virkelig tenkt å ta en utdannelse, men ikke før vi er ferdige med å få barn. Mitt valg er å bli ferdig med det først, så kan jeg den utdannelsen jeg ønsker senere når tiden er inne for det. Det var selvfølgelig planen for 5 år siden, å ta en utdannelse etter vdg, men det ble ikke sånn, og da forandrer planene seg veldig.

 

Venninnen din er "bare" 26 år. Hun har god tid til å gjøre disse tingene senere. Kanskje det er derfor hun stresser så veldig? Kanskje hun veldig gjerne ønsker seg 3 barn, og føler at tiden løper i fra henne fordi hun samtidig ønsker å oppnå alle de tingene DU har? Har du tenkt på det?

 

Uansett, vær stolt av det du har oppnådd i livet ditt, og alt du kommer til å oppnå senere i livet:)

[Anonym bruker]

Enig med deg, HI.

Syns det er tragisk og pinlig med disse unge mødrene som spyr ut unger og forventer at de fortjener samme standard som voksne foreldre, og at staten skal betale for det.

[Anonym bruker]

Og jeg skal vedde på at det var HI som skrev dette siste innlegget også...kun for å provosere...