Spontanabort skal "gjemmes bort"?

[Ayka 09+13+14]

Er like overrasket hver gang jeg kommer over noen som sier/skriver "at du tør å fortelle noen at du er gravid sååååå tidlig! Du er jo bare (feks) 6 uker på vei...jaja,det er du som får svi hvis du får en spontanabort"....!

 

Får svi? Jeg ser for meg at hvis jeg opplevde spontanabort,så må det jo være veldig greit å ha folk rundt seg som man kan snakke med...på en måte slippe å gjennomgå den sorgen alene,selv om jeg (feks) bare var 6-7uker på vei da jeg mistet...

Hvorfor skal man gjemme bort at man har vært gravid? Er det virkelig så tabubelagt å ha hatt en spontanabort?

 

Nå er det jo opp til hver enkelte hvor tidlig man forteller nyheten om svangerskapet. Selv var jeg veldig tidlig ute...og fikk flere kommentarer som bla. "at du tørr å fortelle det såååå tidlig. hva om du mister"..osv.. Vel,om jeg hadde mistet når jeg var 8uker på vei,så var det vel ikke meningen at jeg skulle ha dette barnet. Og hadde jeg gjort det,så hadde jeg vært veldig glad for å ha familien og vennene mine rundt meg som har kunne støttet og trøstet meg i en trist tid...

 

Er det flere som ser på temaet på denne måten? Eller tenker "alle" at man burde holde svangerskapet hemmelig så lenge som mulig for å unngå å "få svi" hvis man mister?

 

[Pappalille]

Jeg tenkte som deg, og delte tidlig at jeg var gravid. Vil ha støtte og styrke fra dem som står meg nær om jeg er trist.

[*toppris*]

er ikke for det å holde det helt hemelig.... sa det selv til mine nærmeste...hvorfor ikke? de er jo de nærmeste, du kan stole på de og de stiller opp dersom det skulle være noe...som fx ved en sa.... regner med det er det jeg har hatt nå, og har sagt det til de... at jeg vet 100% på tirsdag.... godt å ha noen å snakke med, få det ut.. for det er jo trist og det må jo bearbeides... stenger man alt inne gnager det til slutt... kan ikke leve slik.. ivertfall ikke jeg...

[FruV]

Mener akkurat det samme som deg....Samboeren min mente at vi skulle vente til uke 12 begge gangene,men slik ble det ikke.

[MaMia♡]

Jeg er helt enig med deg, ayka ->får juni-prins:)

Den dagen det blir min tur til å bli gravid kommer jeg til å fortelle det til mine nærmeste, og så får man bare håpe at alt går bra..

 

[Peders mamma]

Vi fortalte det med en gang vi fant det ut vi, fikk mange slike kommentarer. Men jeg mener som deg at jeg ville heller at folk visste og at vi fikk støtte gjennom den tunge tiden. Heldigvis så har alt gått bra så langt..er nå 27 uker på vei.

[Mage Mi Sa Jo]

jeg er helt enig med deg.

 

jeg har fortalt til mine nærmeste veninne og nær familieganske såtidligde tosiste sv at jeger gravid. dette nettopp til de jeg vet jeg ville fått god støtte av ved sa, ma. xu. men jeg har ikke høylytt anonsert min graviditet til alle og en hvær men til noen få utvalgte. det amme harmine veninner gjort til meg.

 

jeg hadde en xu for to årsidn og det var godt å hanoen åsnakkemed om det ogom allt annet noen som forsto at jeg trengte tid men også venskap og støtte. ogjeg tror at jeg hadde brukt mye lengre tidom jeg skulle klare det helt alene. det hadde blitt mye mer grubling alene. davar det godt nårmin veninne ringte meg oglurte på hvordan jeg haddedet ogom hun kunne ta seg en tur for å skravle litt. eller når mamma plutseligstoidøra og sahun hadde lyst til å finne på noe. hun dro meg ut av tankene mine og fikk meg til å dele dem med henne det var godt.

 

 

[Gjest]

Vi er ulike. For meg er en tidlig SA noe som føles privat, jeg ønsker ikke at alle og enhver skal vite om det i hvertfall. Eller oppleve at alle vet jeg er gravid, så mister jeg og ikke får det med seg, og så får en spørsmål etterpå i retning "å, hvordan går det med deg, er det 3 mnd på vei du er nå?" og så om og om igjen måtte forklare at "nei du, vi mistet vi" og rippe opp igjen i sårene. Jeg har mistet i SA før og er sjeleglad for at vi ikke hadde fortalt om svangerskapet til mer enn aller nærmeste venner. Hadde ikke orket den ekstra belastningen å se at alle rundt meg skulle synes synd på meg eller ha meninger om når jeg burde komme over dette, var deilig å kunne regulere det selv. I ettertid har jeg heller nevnt at jeg har hatt en SA dersom det har vært naturlig å nevne det.

[Klara-Q <3 <3 <3 <3]

Jeg er enig med deg. Første gangen vi skulle ha barn ventet vi til de "obligatoriske" 12 ukene før vi fortalte det til omverdenen. Hva skjedde?? Jo, vi mistet i uke 15. Ble gravid igjen, fortalte det i uke 8. Neste gang omtrent samtidig. Nå er jeg i uke syv, har allerede sagt det til noen venner og i morgen skal jeg fortelle det på jobb ( mest fordi jeg er så sinnsykt kvalm). Til foreldre og søsken har vi fortalt det den dagen vi har testet positivt

Jeg tenker som deg, at dersom det går galt er det best at de rundt meg vet det. Det er ikke noe jeg vil gå gjennom alene.

Det virker nesten som mange mener man ikke er "skikkelig" gravid før man bikker tolv uker. Jeg er gravid fra dag en jeg

[*bolla pinnsvin*]

Gjør meg ingenting om nære venner og familie vet det, men det er jo litt kjipt å stå og forklare kantinedama på jobben at det ikke gikk denne gangen heller...

[Tweak]

Helt enig! Trengte virkelig at folk rundt meg visste hva som hadde skjedd, selv om jeg ikke ville snakke så mye om det.

 

Men jeg tror jeg vil ta det i to steg i neste omgang. Først de nærmeste venner og familie, og først senere til jobben og andre som kjenner meg. Folk har jo en tendens til å snakke sammen, og plutselig møter du noen på gata som har fått med seg den gode nyheten men ikke at det endte dårlig. Det er slike situasjoner jeg helst vil unngå...

 

Første dag tilbake på jobb sist så kom en av kollegaene mine og klappet meg på skulderen og gratulerte meg. Han trodde jeg hadde vært borte pga kvalme eller noe slikt. Akkurat dèt var en ganske kjip situasjon, for jeg hadde jo bedt sjefen fortelle alle hva som hadde skjedd så jeg skulle slippe det der.

 

Men de første ukene er så lange! Ingenting som synes utad, mannen forstår ikke helt hva som foregår og er ikke helt med på notene enda. Man trenger ofte en venninne eller en mor å snakke med. :-)

[3b@rnsmor-30*]

jeg tenkte også sånn som ayka og Pappalille. så her har vi fortalt tidlig....

[Gjest]

Jeg tenker som deg og fortalte alle jeg var gravid når jeg var 6 uker på vei. Hvis jeg mistet ville jeg ha mange å dele det med. Ja jeg tror dette er et litt tabubelagt tema, ellers er det jo heller ikke alle som vil dele en evt med spontanabort med så mange. Vi er jo veldig forskjellige der. Noen er med åpne enn andre.

[Kari Trestakk]

Jeg er nå i uke seks, og kommer sikkert til å fortelle det til mange ganske snart. Noen vet det allerede, men ikke foreldrene våre eller kolleger. Jeg tror ikke det nødvendigvis er tabu å snakke om spontanabort, eller at det er det er selve sorgprosessen ved en SA (eller hva man skal kalle det) som er grunnen til at de fleste ønsker å vente med å fortelle at de er gravide.

 

Jeg hadde en SA i fjor høst, og har ingen planer om å holde det hemmelig etter at jeg har fortalt om den nye spira i magen. Men jeg forteller ikke om det enda. Min SA skjedde uansett så tidlig at det ikke var naturlig å fortelle om den graviditeten til noen, men om jeg hadde gjort det hadde det største problemet for meg vært at ALLE ville vite at jeg og mannen min prøvde å få til en familieforøkelse. Jeg tror ikke jeg ville synes at det var noe særlig artig med stadige spørsmål om jeg var gravid igjen. Og selv om mange sikkert ville holdt seg for gode til å spørre, så ville jeg nok merket blikkene. Jeg ønsker ikke å involvere gud og hvermann i prøvestadiet, for om det skulle gå galt så vet man jo faktisk ikke hvor fort (eller om) man blir gravid på nytt. I verste fall kan det bli årevis med granskend blikk og medfølende kommentarer, og det ønsker i hvert fall ikke jeg.

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Jeg har fortalt det med en gang begge gangene, men jeg skjønner litt av poenget igrunn. Det er jo for å slippe å måtte ta den samtalen om SA'en hver gang man møter en ny person som ikke har hørt det enda. Ingen vet egentlig helt hva de skal si, men alle prøver å være velmenende.. Tror det er langt mer slitsomt enn å holde en hemmelighet i 6 uker... Og er man av dem som er veldig glad i å dele ting med alle andre så er det heller ikke sikkert at de synes det er så veldig kult å bli innlemmet i noe så personlig (Dette gjelder jo sikkert ikke ens aller aller nærmeste)

[Staark]

Jeg har det helt motsatt enn deg.

Jeg har valgt å ikke fortelle noen i min slekt/familie om graviditeten (-og her er vi kommet over 12 uker nå!) Dette har vært et 100% bevisst valg!

 

Det har ingenting med tabugjøring å gjøre, men heller det at om vi hadde mistet så vil jeg sørge sammen med min samboer, og noen få venner som jeg stoler på. Jeg vil ikke bli møtt på gaten av folk som bare har hørt den gode nyheten, for så legge ut om en SA/MA,.... det vil da rippe opp i sårene som vi selv kunne bearbeidet fint på egenhånd.

 

I tillegg opplevde jeg en del smakløse kommentarer bak min rygg i forrige svangerskap, da noe alvorlig hendte og folk begynte å uttale seg om hvorvidt barnet ville overleve eller ikke (-det var aldri snakk om at barnet kunne dø, dette var "synsing" fra bygda). Ikke spesielt hyggelig, å være så utrolig nede psykisk for så å bli "tråkket" på av slektninger som ikke tenker før de snakker.

 

Selv om jeg allerede er 3 mnd på vei, så har det ikke gått helt opp for meg og samboern at vi venter nr 2. Det er utrolig herlig å ha en sånn fin liten hemmelighet, som ikke alle andre får ta del i ennå. Vi nyter "alenetiden", hvor vi prøver å venne oss til å bli foreldre for enda et barn. Og gjør hemmeligheten offisiell når vi føler det er rett, ikke når andre mener vi burde

 

Jeg vil ikke si at SA/MA er noe spesielt tabu, men jeg tror mange føler det er veldig sårt når det skjer og da kan kommentarer som ikke er ment stygt også såre. Folk (-de jeg kjenner) har mye lettere for å si at de har opplevd en SA/MA en stund etter at de har opplevd det, når de har fått bearbeidet følelsene og lettere takler spørsmålene som kommer.

 

Jeg er forøvrig veldig enig i de siste du skriver,...jeg er også en sånn en som tenker "om det skjer en sa/ma, så var det noe i veien med barnet, og det var ikke meningen at det skulle vokse opp" (-ikke ment for å såre noen...)

[♥ ♀06+♥♂10+spireimagen ♥]

Er uenig i det utsagnet at om man mister så var det noe i veien med barnet og ikke menigen det skulle vokse opp. Det var en mager trøst for meg første gangen jeg mistet, begynte å irritere meg andre gangen, ble forbannet tredje gangen osv.. Etter 5 SAer mener jeg å ha litt erfaring på området nå.

 

jeg tror man forandrer seg litt etterhvert jeg. Første gangen holdt vi det hemmelig, skulle liksom ikke si noe før de 12 ukene. Andre gangen fortalte vi, og fjerde gangen fortalte vi til noen av de nærmeste. Neste gang jeg blir gravid kommer jeg ikke til å fortelle til noen før vi må. Skal prøve å vente så lenge som overhodet mulig. Gruer meg nesten, for etter 5SAer går man egentlig bare å venter på at det skal gå galt igjen.

Dette er en sår og vond prosess som jeg ikke vil involvere alle i, og stadig få spørsmål om hvordan det går osv. På mandag starter utredning for habituell abort, og foreldrene mine og søskena mine vet det. Da vet de hvordan det ligger ann. Greit at de nærmeste vet det, men ikke alle i mils omkrets.

 

det har blitt noenlunde klart nå at det ikke nødvendigvis var barnet det er noe galt med hver gang, det er nok mest trolig meg ikke sant. Så derfor er jeg litt lei det utsagnet.

[Smia]

Jeg har høyrisikosvangerskap og har dermed større sjangs for å miste enn det som er vanlig. Av denne grunn velger vi å ikke fortelle om graviditeten før i uke 12-15.

 

Har selv hatt en MA og det ble naturlig å fortelle til de nermeste hva som hadda skjedd, selv om de i utgangspunktet ikke visste at jeg hadde vært gravid.

 

Grunnen til at vi velger å ikke si noe tidlig er at hele graviditeten blir så mye mer virkelig etter man har fortalt andre om det. man snakker om det kommende barnet, fantaserer mer om hordan det skal bli osv og da blir det etter min mening værre å miste.