Gutten min bare sutrer og nekter og høre...

[Anonym bruker]

Min sønn er 4,5år og han er veldig sår person. Det som er problemet er at han begynner og gråte og hyle hvis vi sier at han ikke får lov til noe. En ting er at han er trassig og ikke hører, men han hyyyyyler lenge selvom han vet han ikke får viljen sin. Han virker veldig sjeldent lykkelig og det gjør oss veldig vondt for han kan være verdens beste gutt når han ikke er det. Vi er blitt veldig frustrert siiden dette har pågått flere år.. noe som har noen ideer vi kan prøve ut..

[pelsdotten]

Hei. Det høres ikke lett ut. Det er sikkert flere måter å takle dette på. Om han alltid har "vært sånn" så kan det hende det er noe med måten dere takler han på som trigger mer trass?

 

Søk litt på nettet og se hva du finner om "fighterbarn" http://www.google.no/search?hl=no&sa=X&oi=spell&resnum=1&ct=result&cd=1&q=fighterbarn&spell=1

Om dette kan være ditt barn, er det viktig å snu helt om på måten dere tilnærmer dere barnet.

 

Hva med henvisning til ppt? Du kan selv ta kontakt for utredning/rådgivning. Jeg tenker at når han er såpass gammel som 4.5 år, så er det på tide å komme i gang med noe som fungerer, og det temmelig raskt. Månedene går fort og plutselig er han i skolen. Så det er viktig å komme i gang nå og få den hjelpen han kan så tidlig som mulig. Lykke til...

[Ailen]

tenk over dette...

 

Alt vi gir oppmerksomhet har en tendens til å vokse.

 

jeg vet av egen erfaring at dette ikke er lett, den dårlige savittighenen over at en føler at ens barn ikke er lykkelig og bare er surtette og grinete. kan gjøre det ekstra vanskelig å gjøre det rette der og da.

 

Når en står i situansjonen der en har ett trassig barn er det ikke alltid lett og se seg selv og hva en kansje gjør "feil" siden barnet har en slik agerende atferd.

 

Prøve og kartlegge hverdagen til din sønn og se om det er visse ting som kan være en trigger til dette "humøret" kansje han ikke egentlig er så leiseg for akkuratt det han ikke får lov der og da. men at den situasjonen der han ikke får det slik han har tenkt seg bare er en utløsende faktor?

 

og alt vi gir oppmerksomhet har en tendens til å vokse... Kansje prøve og fokusere på og gi din sønn ros og positive tilbakemeldinger på alt han gjør rett og kansje noen gulerøtter som forsterker en positiv atferd i stede.

og ppt er nok heller ikke en dum ide. de der der for og hjelpe deg!

 

uansett Lykke til!! Håper dere får snudd denne utvikligen og får en gladere gutt!

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg signerer Lucky 8 her - det er ofte ubevisst, men vi belønner gjerne den oppførselen vi IKKE liker også, fordi vi vil ha fred el lign.

 

Det er veldig vankelig å se dette selv, og veldig sårt å få det påpekt, men jeg kjenner igjen situasjonen. Her i huset er det en jente på samme alder som furter og klager og sipper i utallige situasjoner. Pappa er litt bløthjertet overfor dette, og kommer med attraktive alternativer hvis han har måttet nekte henne noe, så hun får jo en slags belønning for skrikingen.

 

I går: kveldsmaten skal serveres og hun har ca 30 minutter igjen å være våken på. Så plasserer hun spørsmålet strategisk:

"Pappa, jeg har lyst til å spille data nå"

"Nei, det er kveld nå, vi skal spise og stelle og legge deg nå."

"Uhuuu, uhuuu, furt, furt"

....pappa kommer plutselig på noe "lurt" og erstatter det hun ønsket seg med noe annet:

"Vi kan ta fram UNO-kortene og spille en runde?"

 

Men jenta viser dronningtakter og avviser forslaget, til pappa har tilbudt noe nytt...til slutt innvilger hun aller nådigst et slag memo-spill.

 

Alt i alt: far tror han har vært "streng" (hun fikk jo ikke spille data) men fra hennes ståsted er det jo enkelt: foreslå noe som er helt utelukket, furt litt, og du får noe annet som egentlig heller ikke var på programmet. Neste gang kan hun si at hun vil gå til en venninne og leke på sein kveld, eller kreve å se et tv-program før barnehagen osv., og hyle litt når hun får nei. Dette er ting som vi ikke kan si ja til, det går ikke, men far erstatter det med noe annet attrativt, og dermed får hun bekrefta at hyling hjelper, mens han tror han har fulgt læreboka...

 

I stedet skulle far ha gjort kveldsstellet, bok og nattasang til et attraktivt mål i det fjerne, syns jeg. Men han hører ikke på det øret.

 

Nylig har jeg fått gjennomført at maten skal spises med tilbehør, grønnsaker og det hele - vil hun ikke ha poteter, får hun ikke pølser heller. Her har det vært MYE hyling, og far har lenge klart å "sukre" pillen så mye at hun nærmest satt med pinsett og valgte ut hva som passerte hennes kresne gane.

 

Men jeg har satt foten ned, og inngår avtale med henne før hvert middagsmåltid: "I dag skal ingen hyle, i dag skal vi spise middag. Du skal spise grønnsaker, men du kan velge hvilke to sorter du skal ha."

 

Jeg har faktisk plukket kjøttbitene ut av tallerkenen hennes og fjernet dem, med lovnad om å gi dem tilbake når poteten er borte - ellers spiser hun bare kjøttet, og påstår hun er mett når de minst interessante bitene ligger igjen. Det funka faktisk... Far syns jeg er kjempeslem, men jeg vil ikke ha et bortskjemt troll ved bordet, og hyling har vi hørt nok av!