Ikke ofte jeg blir sint, MEN:

[metaMORfose]

I dag ble jeg KJEMPESINT og litt lei meg.

 

Som dere vet så har vi hatt flere SA. Denne gangen er vi lengre enn noen gang, men man kan aldri vite selv om jeg har denne indre roen.

 

Så kommer min ekstremt korttenkte mor i dag med en babykurv og en barneseng, med nye madrasser og puter og dere vet alt som hører med. Hun er ikke av den positive delen av befolkningen, og i forhold til våre to andre barn er hun ikke akkurat overstrømmende. Jeg ser at hun holder igjen. Men nå er det et biologisk barnebarn på vei, og alt er visst forandret.

Jeg ble kjempesint. Jeg sa takk, men nei takk. Hun kan komme tilbake når barnet er født, og da kan hun også ha med noe til de andre barna. En 50-lapp til hver er helt ok, eller en sjokolade, men å overøse barnebarnet, og la de to andre leve i skyggen kommer jeg aldri til å godta.

 

Mannen min prøvde å glatte over, men jeg var så sinna at jeg freste.

 

Nå høres jeg utakknemmelig ut, men jeg har mista 6 ganger før, og anser dette som en spesiell situasjon.

 

Puh.. der fikk jeg det ut. Takk til dere som hørte på!

(og det er selvfølgelig lov til å kommentere, kritisere osv )) )

[blond]

I det du skriver ser jeg en glad og forventningsfull mormor som er lykkelig fordi du har kommet så langt i svangerskapet og som gleder seg så mye at hun har kost seg i butikken med å kjøpe noe til dere.

 

Jeg kan skjønne at du reagerer hvis du legger andre ting i vennligheten hennes og jeg tror du forskutterer følelsene hennes og framtidige handlinger. Hun gleder seg vel bare på dine vegne? Det er nok ganske vanlig å glede seg over andres graviditeter, spesielt når de er planlagte og når det er folk som ikke blir lett gravide. Fra det til å konkludere med at hun ikke setter pris på de store barna deres er det langt. Når du reagerer slik er det vel hønemoren i deg som våkner, eller ulvemor som knurrer mot dem som (kanskje) vil barna dine vondt (f.eks forskjellsbehandling).

 

Er det ikke naturlig å ha forventninger og føle spenning rundt graviditet og hvem som ligger der inne, hvordan h*n blir i personlighet og av utseende? Babyer favoriseres en stund fordi de har nyhetens interesse, rett og slett.Så for en stund må de nok leve i skyggen av babyen, men hvis dere (som jeg tror) gir de oppmerksomhet og de er trygge på at dere elsker dem vil overgangen antakelig ikke bli verre for dem enn for andre søsken.

 

Kanskje slike følelser blir vanskelig for deg når babyen kommer? Det blir gjerne slik at den yngste får mest oppmerksomhet en stund. Det kan kanskje bli mer vanskelig siden du ikke har biologiske barn fra før fordi dere har en sårbarhet i forhold til andres akseptering av de som fullverdige medlemmer av familien?

 

 

 

Når det er sagt så kjenner du moren din best selv og vet hva antakelig hva gaven symboliserer. Hvorfor ikke ta en prat med henne når du har tenkt en stund og dere kan prate i fred og ro?

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg hadde reagert helt likt deg. Det går ikke ann å gjøre forskjell på eldre søsken. De må også få litt, trenger ikke være masse som du skriver, men en liten gave som viser at de også blir tenkt på.

 

Og jeg likte heller ikke å ta i mot baby utstyr før barnet ble født, og iallefall ikke før rett før termin..

 

Skjønner jo at hun nok er glad for at du har kommet så langt denne gangen og vil vise deg oppmerksomhet og glede. Men var litt feil måte å gjøre det på.

 

Men hvis du klarer å forklare det til henne, og hun vil gjerne gjøre noe for deg, kan hun vel heller gi deg noe nå? Feks bøker til å lese nå som du skal gå masse hjemme?

[Piri]

Stakkars mormor. Dette synes jeg var slemt og dårlig gjort av deg.

[Gjest]

Jeg kunne nok lett "tent i bånn" som deg hadde det vært meg i samme situasjon, men tror jeg hadde bedt mamman min om unskyldning etterpå...

Må si når jeg leste innlegget ditt at det høres ut som mamman din gleder seg ekstra mye over underet i magen din nå som alt lover godt og ikke klarte å "holde seg" med tanke på gaver.

Det med at biologisk barn blir satt fremfor fosterbarn synes jeg er helt uakseptabelt og at du gjør helt rett i å sette ned foten for favorisering av noe slag. Når babyen kommer bør hun ha med en liten ting (trenger ikke være mye) til søsknene til den nyfødte ôg.

 

Ha i bakhodet at ikke "hormontrollet" skal ta makta i situasjoner som kan komme til å eksplodere

[metaMORfose]

Jeg forstår godt at dere reagerer når det kun er den informasjonen i HI som gjelder.

Mormor er en ganske spesiell person på mange måter. Hun har aldri vist hengivenhet overfor våre fosterbarn (som kommer til å bo hos oss for alltid av grunner jeg ikke kan nevne her), ei heller for meg i oppveksten. Når vi er sammen i familieselskaper kommer hun seg avgårde så fort som mulig,og hun gjør tydelig forskjell både på min søster og meg, og på min søsters barn og våre fosterbarn.

 

Hun ringte i forrige uke og spurte om vi trengte noe til babyen. Da sa jeg at vi ikke gjorde det, og at vi ikke ville ha noe i hus før babyen var født. Den fella har vi gått i før, og det er utrolig vondt å komme hjem til.

 

Gang på gang har jeg tatt opp den til dels uvennligheten hun utviser overfor barna våre. Mannen min har flere søsken, og hans foreldre har mange barnebarn, men det gjøres ikke forskjell og våre er like mye barnebarn som de biologiske.

 

Jeg kan dessverre ikke forklare alt her, men jeg vet at jeg har mitt på det tørre. Egentlig skrev jeg i affekt i ettermiddag, for jeg måtte bare ha det ut. Dumt å poste det. Jeg skjønner godt at dere synes jeg var ekkel med moren min, men dette var egentlig bare toppen av isfjellet.

 

Uansett så kommer jeg til å sette barnas følelser foran moren min sine. Hun har aldri behandlet oss barna noe særlig godt, ei heller våre fosterbarn og at hun nå skal få utagere sin mormorside på sine egne premisser kommer aldri til å skje så lenge jeg kan forhindre det. Hun skal få være mormor, men hun får ikke lov til å være en ekskluderende mormor som velger biologi foran familie. Fosterbarna våre er like viktige som det biologiske barnet.

 

Beklager hvis jeg opprørte dere!

 

 

[Kokkeli nyter våren:)]

Synes ikke du trenger beklage det. En må få lov til å reagere, og det er lurt og få det litt ut av og til.. Folk rundt dere kan ikke gjøre forskjell på dine barn og andres barn selv om dine ikke er biologiske. Det blir helt feil. De er jo barna deres, og bor hos dere permanent. Alle barn har krav på å bli likt behandlet.

 

Det er akkurat det samme som om en i ett forhold har ett barn fra før da må (synes jeg da), også den nye fam behandle den som en av sine barnebarn. Og særlig når det da kommer nye søsken. Det er ikke barnas skyld, aldri barnas skyld.

 

Jeg har selv slitt med at min svigermor gjør stor forskjell på våre barn og min manns søsters barn. Og det har gjort klart at jeg finner meg ikke i.

[metaMORfose]

Takk, Kokkelimonke! Du har jo helt rett. Man kan bare ikke gjøre forskjell, har ikke tenkt på det med stebarn, men det har du selvfølgelig helt rett i.

Mine barn har ingen andre foreldre enn oss, det vil alltid være her de ser på som hjemme, og oss de stoler 100% på. Vi har ikke avlastning, som fosterbarn noen ganger har, vi er som en helt vanlig familie. Men vi har ikke født disse barna, bare tatt dem inn da de trengte en ny familie fordi deres opprinnelige ikke fungerte.

De er 100% av oss allikevel. Jeg får ikke nå ett barn + 2 fosterbarn. Nå får jeg mitt 3. barn, som vil få 2 herlige storesøsken og vi var en familie før nurket også.

 

En mormor som plutselig har bestemt seg for å delta kan ikke rokke om på det.

 

Og så har jeg skjønt at dersom man er gravid og får et følelsesutbrudd, så får man himling med øynene og "hormonell"-stempel. )) Det er litt artig, for kvinner som ikke er gravide får også følelsesutbrudd. Men, men.. det var en digresjon! )))

[h@ppy elsker høstfargene :)]

jeg syns du gjør det rette jeg. Bedre å sette ned foten helt fra starten av, så er det lissom ikke noe tvil, hva du synes og mener....

[Gjest]

Hehe, var ikke meningen å "hormonstemple" deg

Husker bare så godt hvor ubegripelig kort lunte jeg hadde under graviditeten (og en stund ut i barselperioden).

Jeg er litt hissig av meg altså, men da var jeg ekstrem.

Holdt på å klabbe til ei fremmed dame som skulle til å klappe meg på den digre magen min i en matbutikk en gang....:-/

[Mille**]

Du har min fulle støtte metaMORfose, regner med det er en del vi ikke vet om heller som spiller inn her.

 

Har selv kuttet ut kontakten med en av mine foreldre, sier ikke at du bør gjøre det altså, men for meg var det det eneste riktige.

 

Klem

[blond]

Jeg kan vel ikke si at jeg er opprørt på noe vis og jeg synes du kan skrive hvilke innlegg du vil uten å ta hensyn til reaksjoner her inne. Reaksjoner kan være med på å sette ting i perspektiv, noe vi alle kan ha godt av.

 

Jeg skjønner at forholdet ditt til moren din ikke er av det beste og at gaven hun kom med symboliserer mye og vekker gamle erfaringer og følelser. Det som har vært sagt og gjort kan man ikke endre på og du har rett til å ha de følelsene du har! Likevel tenker jeg at hvis du forblir i det gamle så får du det vondt (eller fortsetter å ha det vondt). At du er gravid nå kan være starten på et nytt forhold til moren din. Mange har erfart at baby gjør forhold til foreldre bedre fordi det fjerner fokuset fra det som er vanskelig. Det blir mulig å være sammen fordi oppmerksomheten kretser rundt babyen. Jeg ville gitt henne en sjanse til samtidig som jeg var klar på hvor grensene går og hvorfor. Om jeg ville presentert det som forutsetninger for samvær eller vært mer forsiktig avhenger av hvordan hun er.

 

Besteforeldre bør få være det på sine premisser så lenge det ikke er til skade for barnebarna, tenker jeg, og noen ganger må man legge seg selv og sine prinsipper til sides. Da tenker jeg på prinsipper som ikke sjokolade i ukedagene og bare gaver til "gavedager" osv som ikke er av det alvorlige slaget, men mer overordnet.

 

 

[metaMORfose]

Hehe.. Nanny Ogg, det var egentlig ikke til deg, det ble en generell betraktning egentlig. ))

Er ikke noe mer utagerende nå, men det med moren min ble toppen av isfjellet, og jeg hadde nok tatt den konfrontasjonen uansett.

 

Men gravide havner ofte i stereotypier, det var egentlig bare det .)))

[metaMORfose]

Jeg skal definitivt prate med moren min igjen,men dette er ikke første gang hun velger å overhøre hva jeg sier og gjøre det hun selv synes er best. Hun eier ikke verken empati eller forståelse.

 

Har gitt henne så mange sjanser, gang på gang. Jeg biter det i meg så lenge det ikke går utover ungene, men nå gjør det det, gang på gang og en gang må det bli godt.

Dette handler egentlig ikke om gave heller, det handler om å ignorere oss fullstendig.

 

Hun skal gjerne få være mormor, men da må hun velge alle 3, ikke bare dette ufødte barnet pga biologi. Der gir jeg meg ikke.

 

Hun kan gjerne gi dem en kg godteri hver på ukedager, hvis hun bare er tilstede og ikke gjør forskjell. Ser hva du sier, blond, men dette er en konflikt som har pågått i årevis. Det trengs mer enn bare de forandringene jeg står for!