Nattskriking

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Mia har begynt å skrike sånn på natta, skikkelig hysterisk hyling som ikke gir seg. Vi ha kutta ned sovinga i bhg til 1 1/2 time, hun får være oppe til kl 19:30/20 på kvelden og likevel er det gjerne våknings et par ganger i løpet av natta og i tillegg er det visst morgen igjen kl 05, akkurat som gamle "gode" dager. Det er alt for tidlig for meg! Jeg sitter gjerne inne hos henne i en halvtime/time på natta for at hun skal sovne, med en gang jeg går er det full hylings så jeg må vente til hun har sovna (og det er ikke så ønskelig midt på natta). Vi har - i desperasjon - tatt henne med i storesenga, men det hjelper ikke så mye. Hun ligger bare og tuller, vil rett og slett starte dagen. Nå har hun blitt litt bortskjemt med det også, og ber om å sove i storesenga på kvelden, trassalderen har jo absolutt startet så det blir litt hylings der også. Hver kveld må vi sitte på rommet til hun har sovnet, ellers er det feil også. Føler vi har havnet i en dårlig sirkel, men vi skjønner ikke helt hvordan vi skal komme ut av den.

 

Noen med tips vi ikke har prøvd? Kan det være at vi må kutte dagsovinga helt? Er det noe som er typisk for de rundt 2 år, separasjonsangst eller noe? Må jeg sove på feltseng inne hos henne? Tips? Please?

 

Desperat hilsen fra sliten mor :-/

[Samsyn, Camilla og Therese]

Heisann

 

Trøsteklem til deg!

 

Vi sliter litt med det samme, men har "kapitulert" litt, og når hun nå våkner om natta så bare tar vi dyna på skulderen og tusler inn til henne og legger oss der. Sier ikkeno, ser ikke på henne, men legger merke til et aldri så lite tilfreds glis om munnen hennes når vi gjør det da....

 

På kveldene er det også veldig opp og ned..... i forgårs måtte jeg sitte hos henne til hun sovnet, mens i går kunne jeg bare gå ut og hysje litt.... ikke så lett å vite hva man burde gjøre og ikke burde gjøre...

 

Jeg tror kanskje hun går gjennom en litt usikker periode om dagen, så håper at når hun igjen er helt trygg at hun da vil også sove gjennom hele natten sånn som før.... Hender jo at hun gjør det nå også, så tror kanskje hun drømmer litt skummelt og våkner av det... og etter mareritt er det jo ikke så lett å sovne igjen av seg selv...

Litt derfor at vi velger å sove inne hos henne, da får hun og vi nok søvn iallefall.... Mulig vi skjemmer henne litt for mye bort, men jaggu ikke lett å fungere med for lite søvn heller...hverken for store eller for små..

 

Vi har også kortet ned sovinga i bhg til maks 1 1/2 time, ønsker ikke kutte den helt ut riktig enda, tror hun har behov for den søvnen.

 

Masse lykke til, og enda en trøsteklem :-)

 

[Gjest]

Hei! vi har samme problem.. har snakket med de i bhg om dette og de mener det kommer en ny fase med separasjonsangst..

 

Vi tar gjerne i mot tips!

[Lykkebarn og Mathilde]

Hei.

 

Vi har jo hatt flere runder med dette hos oss. Den verste runden i høst varte jo nesten to mnd og jeg ble sykemeldt til slutt så sliten var jeg. Det jeg lærte av det var at det lønner seg å være streng på rutiner. Men det måtte en runde til helsesøster og hjelp fra fastlegen før jeg klarte å innse at jeg måtte bare være hard. Vi har kjørt intervaller på hvor lenge det skal gå mellom hver gang vi går inn. Starter med 5 minutter og øker med 5 minutter hver gang. I starten kunne hun holde på 1-1,5 time. Men etter hvert ble det mindre og mindre skriking. Jeg gikk bare inn til henne, la henne ned med dyna oppå og strøk henne på panna. Ikke noe prating eller annet for det bare gjorde skrikingen verre. Det var helt pyton og jeg gråt mange modige tårer mens det stod på. Men absolutt verdt det når vi fikk nattesøvnen tilbake.

Fikk en ny runde nå etter hun var syk i jula. Da var det både skriking ved leggetid og på natta. Startet da vi var i Krs på juleferie og fortsatte etter vi kom hjem. Der nede endret vi rutinene og var for ettergivende. Hun sov flere netter i min seng der nede. Det har ført til at det tok nesten to uker å snu henne etter vi kom hjem igjen. Denne gangen har jeg vært mye mer streng på at natt er natt for jeg orker ikke en ny runde som i hadde i høst.

Soving på dagtid er et annet kapittel. Her sover hun stort sett 45 minutter. Sover hun lenger har vi problemer med leggingen på kvelden. Kan være dere skal kutte en halv time til og prøve det noen dager for å se om det hjelper.

Ellers er de nok inne i en fase med mye som de lærer og opplever og det påvirker jo også drømmer osv. Vi ser alltid litt ann nå på kveldene/nettene for det hender ofte at hun sovner igjen av seg selv.

Lykke til og håper dette lange innlegget hjalp litt.

[Bellen^2]

Vi var gjennom en slik runde tidligere i høst, men det var for det meste lakenskrekk ved leggetid og "jeg har mistet smokken min" greier midt på natta. Lakenskrekken ved leggetid ble bedre da vi kuttet ned på dagsovingen til 1 time/ 1 time og 15 min, smokkegreia har også blitt bedre, men jeg vet ikke om det er fordi han har blitt flinkere til å finne den eller om han ikke er så avhengig lenger. Han har fortsatt netter da han mener at kl 03 er en helt grei tid å starte dagen på, men det er jo ikke aktuelt og han blir bestemt lagt ned i senga igjen uten noe prat. Nå er det jo anderledes for oss i og med at vi sover på samme rom, så det er mulig vi slipper billig unna der for en periode, som vi sikkert må betale for senere :/

 

Håper Mia finner ut at det å sove på natta er kjempedeilig og at det å våkne til to uthvilte foreldre er et stort pluss:) Finner du en løsning så del gjerne, jeg gruer meg til den tid kommer da Sebastian skal sove på eget rom (gulp)!

 

 

 

[Frøken Anonym]

Nå er dette helt sikker bare vanlig trass, og at hun vil teste dere og så videre, som de andre skriver her. Jobber i barnehage, og vi ser et tydelig mønster der barn (spesielt jenter har jeg lagt merke til, sikkert tilfeldig) som er rundt 2 år får separasjonsangst for mødrene sine. Foreldre kommer og forteller om barn som henger i sokkene på dem hele dagen o.l. I tillegg blir tidligere så trygge barn helt ute av seg når mamma skal gå, og hyler og skriker, og ofte gråter de en sår gråt som legger seg på hjerteroten til de fleste, mens med en gang mamma er borte og ute av syne, er det full fart og de virker like trygge som før igjen. Jeg vet ikke om de bevisst "spiller for mor" som vi kaller det, eller om det handler om økt bevissthet i forhold til separasjonen... Er ikke godt å vite.

 

Det jeg tenkte på med det samme jeg leste innlegget ditt, når du beskriver hysterisk hyling som ikke gir seg, er såkalt "natteskrekk". Det er det eneste ordet jeg har hørt for det, andre har sikkert andre ord, men flere førskolelærere der jeg jobber har pratet om at dette er noe de har lært om, og hørt flere foreldre snakket om at barna har hatt. Da hjelper visst ikke allverdens med trøst, og barnet er ikke helt bevisst (virker våken og redd, men er visst i søvnen fortsatt) men hyler og hyler så det høres ut som verdens verste mareritt. Dette er visst forholdsvis vanlig i to-treårsalderen... Kanskje du kan høre med legen din eller helsesøster?