Bare noen tanker... (tror det ble litt langt)

[Anonym bruker]

Er så i tvil fortiden, om hva jeg skal gjøre.

Tror jeg vil få det bedre uten ham, men samtidig så er jeg redd for at jeg ikke vil klare meg uten hans lille hjelp.

Kanskje jeg vurderer å gjøre det slutt, pga små bagateller. Ingen er jo perfekte. Men jeg føler egentlig at nok er nok.

Uansett hva jeg sier, så sitter han bare der i sofaen, å har utrolig god tid.. Han kan faktisk sitte der i 3 timer, før han f.eks begynner å henge opp en korg med rene klær,legger sammen eller setter på en maskin. Om jeg da kanskje prøver å gjøre noe av dette, 1 time etter at jeg ba han om å gjøre det, så blir han drit sur.

Alltid når jeg begynner å rydde i stuen og støvsuge over gulvene, så sier han : "jeg hadde tenkt å gjøre det,men greit, bare ta det du".

Hvorfor kan han ikke gjøre det, iplassen for å sitte å si det, hver gang jeg begynner? Ofte så stopper jeg opp, når han sier det. Svarer han med : "kjempe flott hvis du gjør det", Også går det 2-3 timer, uten at han gjør det. Så da begynner jeg igjen. Og da blir han sur, forde det var jo han som skulle det..

 

Han klager på at jeg bruker kontoret til tørkerom i ny og ne (blir sånn matlukt om jeg henger klær på tørk i gangen, og kontoret blir sjelden brukt), klager på at jeg bare roter, og at han ikke får plass de få timene han sitter der i uken. Men å slenge skittentøy av div, rundt over hele huset + kviteringer og annet lommeboss og papir av div sorter, det synest han er greit. Om jeg rydder, så får jeg kjeft, forde han ikke finner noe.

 

Er han som er kokken i huset og lager det meste av mat. Hender oppvasken blir veldig stor til tider. Noen ganger får jeg lov til å ta oppvasken, andre ganger ikke. (jeg hater alt som har med kjøkken å gjøre, så jeg går minst mulig inn der) Men når jeg finner ut at nå er det på tide å ta oppvasken, for det er noen dager siden sist.. Så får jeg som oftest kjeft, forde det er jo han som skulle ta den.

 

Om jeg blir innvitert på fest eller noe så uskyldig som f.eks film kveld sammen med noen venninner. Så blir han sur, for han vil også være med. Jeg får såvidt lov til å treffe venninnene mine uten at han er med.

For 2 uker siden, så sammlet noen av mine søskenbarn seg, hos ene fetteren min. De satt der 4 stk å drakk litt øl og maste. Jeg ble også innvitert. Sambo ble dritsur, å ville skaffe barnevakt. For han skulle være med. Fikk roet han ned med at jeg ikke skulle drikke. Dro til min fetter, satt der 1 time, så kjørte jeg hjem igjen. Og sambo hang med leppa, for han måtte sitte hjemme.

 

Jeg er fortiden i jobb, og han går bare hjemme å gror fast i sofaen. Blir bare større og større for hver dag som går.

Alt han gjør en hel dag, er å levere og hente snuppa i barnehagen. Utenom det så sitter han grodd fast forran pcèn.

Det er mye han kunne ha gjort, når han går hjemme hele dagene. Ryddet hus, ryddet kjeller, skrudd fast en trappegrind, skifte lyspærer osv. Men nei, ikke en dritt gjør han.

 

Og regninger? Hva er det for noe? Han får div regninger, skal fikse i måren.. Etter 3 uker, så er det enda ikke gjort..

Han går fortiden hjemme, ingen inntekt. Vært sykemeldt siden i sommer,(sa opp gammlejobben av div grunner,mens han gikk sykemeldt) ble friskemeldt 23 des. Men har enda ikke klart å komme seg ned på nav, for å søke om ledighets trygd.

Nytter ikke for meg å minne han på å få dette i orden, da blir han bare sur, og ber meg om å slutte å mase.

 

Vurderer flere ganger daglig, å gjøre det slutt, for nå orker jeg ikke mer. Er redd for at han skal ta knekken på meg helt.

[Anonym bruker]

Forresten, kan noen legge dette ut på skravle for meg?

 

Det hadde vært veldig snilt. )

[Gidder ikke!]

Jeg syns det høres ut som om det er på sin plass å gi han et lite ultimatum!

Han kan ikke fortsette å gå hjemme og dasse på den måten og du kan ikke godta at han drar deg med seg ned i den sumpen han er i.

Mulig han er deprimert, kan høres litt sånn ut, men du kan fortsatt kreve at han tar litt ansvar for seg selv, om enn med litt mer støtte...

 

Tror du han kan være deprimert? Det hjelper IKKE å gå rundt hjemme og være uvirksom, det blir det bare verre av.

Krev at han tar tak, hvis ikke må du pakke sakene dine og skjerme deg selv.

[Anonym bruker]

Kanskje han er deprimert?

[Anonym bruker]

Mulig han er deprimert eller noe sånt ja.

Han fikk seg en psykisk knekk (om det er noe som heter det) i gammle jobben. Han ble utstøtt. Men det er han egentlig skyld i selv.

[Anonym bruker]

Enig med Da var a gift..osv. Det høres faktisk ut som han er deprimert ja. Men det betyr jo ikke at han kan valse over deg for det.

 

Trur en lang prat om hvordan dere vil ha det fremover (både du, han og hvordan dere vil at barna skal ha det). Det er hardt å være den som skal leve med en som er deprimert, det er ikke lett og vite hvor mye man skal gi før det faktisk går ut over seg selv. Det er nok hardt for ham også siden psyken har på en måte tatt fra ham mye av livet, og siden han driver å glefser hele tiden så kan jo dette være et tegn på at det faktisk plager ham mye. Senk skjoldene og prat litt sammen, hør på åssen han har det og fortell hvordan du har det. Hvis du noen gang skulle klare å hjelpe ham er det faktisk viktig at du ikke lar han "ødelegge" deg, han må lære seg å tåle litt motgang for det blir ikke bedre hvis du alltid gir etter ham.

 

Jeg har selv slitt en del med psyken og er vedig klar over hva det kan gjøre med et forhold. Jeg har veldig lyst til å være mere sympatisk med han siden jeg på en måte kjenner meg litt igjen. Men på en annen måte så vet jeg hvor hardt det kan være den "normale" parten, den friske som skal måtte fikse alt mulig for å hjelpe den som sliter.

Jeg og min mann satt opp normer på hvordan vi ville ha det, sånn at vi begge kunne ha det best mulig. Og mannen min hadde lov til å reagere hvis jeg gikk over streken (noe jeg stadigvekk gjorde når jeg var frustrert), men han var såpass snill likevel at han ikke overreagerte og så litt mellom fingrene når jeg sleit som værst. Å prate mye om problemmene hjalp faktisk veldig mye her.

[Anonym bruker]

*dytter*

[Anonym bruker]

Flere som har noe på hjerte?

Noen flere som har en bedre halvdel, som er deprimert, og som kjenner seg igjen? Forslag?

 

Nevnte div problemer for legen hans, for 2-3 mnd siden. "bekymrings mld". Legen mente det var noe å ta tak i, å skulle snakke med han.

Han tok seg en prat med sambo, men det har ikke skjedd noe spes siden.

 

Noen som kunne lagt hovedinnlegget ut på skravle for meg? Gjerne limt inn dette og det andre som jeg har skrevet lenger oppe.

 

Mvh

 

Hi

[Anonym bruker]

Mannen min er sånn uten han er deprimert, eller han går på jobb da.

Men om han ikke pleier være sånn til vanlig er han nok deprimert ja.

[Anonym bruker]

Han har egentlig vært sånn helt siden vi ble sammen, for 5 år siden..

Men han har tidligere vært i jobb, så da har jeg ikke brydd meg så mye om det.

Men blir litt irritert og lei, nå når han har sotte på ræven siden Juni08, å ikke gjort noe vetig. Jeg har vært i full jobb siden Juli08.