Noen som kan hjelpe meg med litt barneoppdragelse?

[simsalabima]

Har ei jente på 16 mnd som stort sett er snill og grei. Men har i det siste følt at jeg begynner å miste litt grepet med henne. Trenger råd i følgende situasjoner:

 

1. Hvis hun ikke får viljen sin så har hun begynt å kaste seg ned på gulvet og blir rasende, hyler og skriker.. Jeg prøver å overse henne. Er det det beste og gjøre?

 

2. Hun har en enorm matlyst. Blir aldri fornøyd. Jeg må derfor begrense mengden mat til henne. Hver gang jeg går inn på kjøkkent så begynner hun å gråte og vil ha mat..Hun sluker forøvrig maten. En skive er oppspist på 1min, hun sluker den uten og tygge. Hun skriker og hyler med bordet. Jeg syns andre barn på samme alder sitter så fint ved bordet. Jenta mi oppfører seg som en apekatt. Kaster ting i gulvet, hyler og skriker. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre her. Når pappaen gir henne mat så sitter hun fint.

 

3. Når jeg sier nei til henne så bare ler hun og fortsetter å gjøre det samme. Men når pappaen sier nei så hører hun etter.

 

4. Hun vil aldri leke alene når jeg er tilstedet. Klamrer seg til meg, holder meg i hånden etc.

 

Noen gode råd.??

[Gjest dagen*i*dag]

Forsøk å få til gode dialoger med henne... Selv et barn på bare 16 måneder forstår utrolig mye. Snakk med henne om hva som er lov og hva som ikke er lov.

 

Ellers er vel et av de aller beste tipsene i småbarnsoppdragelse: AVLEDNING.

 

Har det skjedd noe i den siste tiden som gjør at hun neglisjerer hva du sier, men hører på pappa? Noen forandringer eller episoder eller noe?

[JordbærMamma]

Jeg er utdanna pedagog, kan godt prøve å gi noen råd, men er litt vanskelig uten å ha observert hvordan dere egentlig har det da!

 

Høres ut som du kanskje ikke har vært like konsekvent med regler som pappaen? Barn på denne alderen tester stadig ut hvor grensene går og hvor langt de kan tøye strikken. Samtidig trenger de masse positiv tilbakemelding og det å kjenne på at du er glad i henne nå når verden begynner å bli større enn i det første året hun levde.

 

I den første situasjonen ville jeg enten som du sier latt henne drive på, eller ta henne opp på fanget og rett og slett holde henne fast inntil deg til hun roer seg ned. Kan kanskje føles litt ekkelt når det står på, men dette er ofte ikke noe barna kontrollerer (å reagere på denne måten), så det vil føles tryggere for henne - særlig når det hele er over. Om du velger å overse henne så ta henne gjerne på fanget og kos med henne og forklar hvorfor ting ble som det ble, på en positiv måte. Ikke vær sint på henne fordi hun hadde raserianfallet.

 

Husk at det er du som er voksen og som vet hva som er best for henne, det er ikke alltid det hun har lyst til! Et generelt tips er å heve stemmen minst mulig, hever du stemmen signaliserer det til barnet at du holder på å miste kontrollen. Rolig, lav stemme er en myndig stemme, er ofte derfor barnet hører mer på faren. Er du trygg vil barnet også føle seg trygg (for eksempel med dine regler).

 

Sett opp faste måltider og hold deg til dem. Om hun vil ha mat utenfor måltidene er det jo greit med frukt og grønnsaker ol. Forklar med rolig og lav stemme at det ikke er mat riktig enda, men at om hun er sulten kan hun heller få feks et eple. Vær konsekvent på dette så går det nok fort over. Fører det til raserianfall så la det gjøre det, og gjør som du bruker å gjøre, så er det nok ikke lenge før hun forstår dette.

 

Det siste punktet ditt kan jo være en kombinasjon av det over, tenk over hva du gjør i lekesituasjonene. Om du prøver å få henne til å leke for seg selv så får hun kanskje følelsen av at du ikke vil ha henne der med deg og vil da bli enda mer klengete. Ville kanskje for en periode prøvd å la henne sitte hos deg, sagt at det var koselig å ha henne der, ta noen leker opp i fanget, være med henne ned på gulvet en tur, ha noe annet å gjøre litt - og så gå å gjøre det, for så å komme raskt tilbake til å begynne med, men så la det gå litt lengre tid?

 

Vanskelig å vite uten å ha sett situsasjonene som sagt. Det viktigste er vel å stå for avgjørelsene sine og tåle litt skrik uten å bli flau i situasjoner der det er andre foreldre. Det er som regel ikke mange slike situasjoner du skal gjennom før det bedrer seg, i motsetning til om du gir etter, også når du er sammen med samboeren din...

 

Lykke til i alle fall!

[Bella Swan]

Enig med en del av det JordbærMamma har skrevet til deg, men man skal aldri holde fast et barn som har raseri anfall. La henne få hyle til hun er ferdig, hun trenger å få sinne ut av kroppen. Snakk heller rolig med henne når anfallet er over.

[Gjest]

1. Helt normal trass, å overse er en måte, men jeg synes avledning er verdt et forsøk...å oversee er siste utvei for min del.

 

2. Småbarn i den alderen har perioder der de spiser mye og der de spiser mindre.....jeg pleier å gi barna mat til faste måltider, og ellers litt mellom hvis de er sultne. Vær glad hun har god apetitt, for ofte er det motsatte vanlig i den alderen. Det er også normat at de trasser mer til den ene omsorgspersonen. Har da lært at man kan gå seg selv i sømmene å se hvordan man selv oppfører seg, tenke over mimikk, tone i stemme, kroppspråket sitt. Virker jeg stressa å småsur så blir ungene komplett umulige å ha med å gjøre. Roer jeg helt ned, finner fram smilet så blir også ungene mildere stemt og enklere å ha med å gjøre.

 

3. Helt normalt, igjen tenke over tonen man bruker.

 

4. Også normalt.....ikke lett å være mamma alltid, har selv ei som har ei "mamma klenge periode"....det går bedre når andre har henne, feks når hun er i barnehagen. Det går vanligvis over. Jeg har oppdaget at det hjelper å sette seg ned med barnet å leke med det.

[Gjest]

Glemte å ta med det viktigste:

 

Viktig å være konsekvent slik at barnet ikke blir forvirret. At mamma godtar ting en gang, og ikke dagen etter.

Å holde fast et sint barn er heller ikke bra, du kan jo tenke deg selv hvordan du hadde ragert hvis partneren din hadde holdt fast deg hvis du var skikkelig sint.

[Gjest]

Mange gode råd over. jeg ville heller ikke ha holdt henne fast om hun har raserianfall. Det er veldig viktig at de små får lov til å være sinna. Når anfallet er over kan du med fordel ta henne opp på fanget og snakke med henne, gi henne kos osv.

 

Det med lekingen og at hun alltid vil ha med deg: Jeg setter meg ofte ned på gulvet med tulla og setter henne i gang med lekingen. Gir henne ideer til nye måter å leke på og roser henne stort når hun leker fint alene;) Er ikke alltid like lett å finne en god kombinasjon mellom å la barna leke alene og å leke sammen med dem. Viktig begge deler. Har ett tips.. til jul fikk tulla slike små plastikkdyr.. Katt, hund, ape, hest osv osv.. Etter at hun fikk dem er leken hennes blitt noe helt annet. Hun elsker dyrene og leker lenge med de. Prøv å finne noe som barnet ditt er opptatt av å leke med slik at det ikke blir kjedelig;)

 

Masse lykke til;)