Trenger noen synspunkter, ang barn nummer to..

[Anonym bruker]

 

Samboeren min og jeg har en datter på snart tre år, og jeg stortriver som mamma. Jeg tenker mer og mer på å få en til, og denne tanken er ganske altoppslukende til tider. Samboeren min og jeg hadde noen problemer når nr en kom, fordi hun ikke var planlagt og han var veldig usikker på pappa rolle. Så usikker ble han at jeg valgte å flytte med barnet en periode. Derfor har han gått glipp av det meste av baby tiden. Vi flyttet sammen igjen da barnet var 1,5 år gammelt, og siden da har han vært en fantastisk pappa som gjør alt og mer til for barnet sitt. Han vil ikke ha fler, fordi han er redd for at det samme kan skje igjen. Dessuten er det jo slitsom å ha barn, og han orker ikke mer natte våk og misfornøyd samboer (meg). Vi har sjelden barnevakt eller avlastning, selv om han jobber veldig mye, og det alltid er jeg som henter i barnehagen og er hjemme hver ettermiddag og tar kveldsstellet. Vi har god økonomi, stort hus og gode jobber. Jeg ønsker så sterkt å gi datteren min et søsken, men er så usikker på om vi klarer det, da jeg ofte er sliten selv fordi jeg fortsatt føler meg som en "alenemor" med hovedansvaret for barnet vårt. Føler at familien ikke er komplett. Trenger noen synspunkter..

[Anonym bruker]

...

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg i dine sko da så hadde jeg nok satt meg selv til side, og gitt datteren min en lillebror eller lillesøster! 1 år med nattevåk hadde jeg lett ofret for å få ønsket oppfyllt!! Du har bare igjen for det seinere, en veit aldri hva fremtiden bringer og det er alltid kjekt med en stor familie. 2 barn er minimun syns jeg, tenk å aldri få oppleve å ha søsken? Jeg veit ikke, men jeg selv har 3 søsken, å det er så kjekt å være mange, når jeg nå har fått barn så har barnet mitt allerede mange tanter/onkler og vil få mange søskenbarn!! Av den grunn at vi er en stor familie, og større skal vi bli!!

 

Men dette må du kjenne på din egen kropp, men jeg mener det at litt må man ofre når man setter barn til verden, viss dere begge to fungerer godt og har gode jobber, så syns vel jeg at dere kan ofre 1 år til med en baby, kan vel love deg at dere vil ha igjen for det senere:)

 

Lykke til uansett hva du velger!!

[Hyacinth Bucket]

Jepp, livet blir beintøfft en liten periode med 2 barn som skal følges opp. Det blir mindre søvn og mindre tid til dere som par. Men etter et par år, kanskje allerede etter ett, vil barna høyst sannsynlig ha såpass mye glede og selskap i hverandre at det det nesten blir avlastende for dere. Tenk fremover på ferier. Har dere bare ett barn må ferien baseres på at det ene barne ikke skal kjede seg, kanskje ikke har noen å leke med osv. Har dere 2 har jo barna mye selskap og støtte i hverandre. Pappaen er jo allerede nå en flink far, hvorfor skulle han ikke bli det nå?

 

Det første mannen min sa også da jeg fortalte om graviditet nr 2 var nesten det samme: Åhh.. nå som vi endelig sover hele natten og endelig har tid til å være kjærester igjen...

Nå gleder han seg og vi vet jo begge 2 at det slitsomme er forbigående.Vi biter tennene sammen og er bestemt på at dette klarer vi. Den største gaven vi kan gi til barnet vårt - som er det viktigste i hele verden - er faktisk søsken.

Gleden over å ha et barn overskygger den slitsomme perioden, den perioden er jo kortvarig. Barnet vil være en del av oss livet ut og sannsynligvis gi flere gleder enn sorger.

[Anonym bruker]

Det må da til syvende og sist bli opp til dere??

 

Har dere søsken selv,- er dere enebarn.. Erfaringer med dette.....Hvordan ville dere SELV likt å ha det om dere var barn av dere selv,- kan man vel spørre seg? Det er jo slutt på tiden for å være egoistisk så dere bør kanskje ta en samtale med dette som utgangspunkt.... Og ikke starte opp med vil du ha et barn til eller ikke??

 

Og om du har veldig lyst på en til er det jo liten sannsynlighet for at du "mister lysten",- så her BØR dere bli enig,- for forholdet sin skyld også.. Det er jo litt sånn at menn ikke SKAL ønske seg flere barn,- og derfor tror jeg muligens det ofte er kvinnen som tar initiativ til det i det fleste forhold..Hvor ALVORLIG har dere snakket om et barn til er han klar over ditt ønske?? Eller har det bare "kommet frem" at han kanskje ikke vil ha fler??

 

Dette bør dere tenke over sammen, og som sagt, ta utgangspunkt i hvordan dere tror DERE ville ha ønsket det om dere var barn i samme situasjon som deres datter..Hadde dere ønsket dere søsken?....

[Anonym bruker]

HI her. Jeg tror med hånden på hjerte, at jeg oppdrar datteren min veldig godt. Har straks en master i barnevern, master i tilknytning. Jeg jobber med barn og føler meg som en kompetent mor. Jeg elsker datteren min over alt, og setter alttid hennes behov først (det er nok en selvfølge for de aller fleste). Vi har vært sammen i 7 år, og planen var å få to barn, men etter den turbulente tiden med nummer en vil ikke mannen ha fler, og det er han ganske tydelig på. Jeg vil IKKE at datteren min skal bli enebarn. Jeg har selv et meget nært og godt fohold til mine to søstre, jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Og jeg ønsker å gi det samme til min datter, selv om det aldri er selvfølge at det alltid klaffer godt mellom søsken. Jeg vet jeg kunne klart å overtale samboeren min til en nummer to, mot at jeg tok på meg nattevåk og at han fikk jobbe slik han gjør i dag (selvstendig næringsdrivende- myyye jobb). Det jeg egentlig ønsker er en erkjennelse fra han om at det vil bli mye jobb og det vil bli slitsomt, men at vi kunne stått sammen om dette, vært et team. Og jeg er usikker på om jeg skal bane vei for barn nummer to uten å ha han som "støttespiller".

[Anonym bruker]

Han forbedret seg jo veldig med førstemann,- og kan jo inngå en "deal" om storesøster er "hans hovedansvar", mens babyen blir din?

 

Ble ofte natutlig slik hos oss, da jeg måtte ta amming, jeg hadde permisjon og var hjemme med baby,- og han hentet i barnehage og koste seg sammen med største i helgene, mens jeg trådte inn i "Babyrutiner"...PRøvde selvsagt å gjøre ting sammen alle fire, men ser jo at han trives best med barna når de er litt eldre..Og han gjør MINST like mye som meg både hjemme og med barna.....Nå er de snart to og seks...

 

[Anonym bruker]

Hva er greia med menn og babyer! Han sier gjerne fler barn hvis vi kunne fått en fiks ferdig to åring på døra, men det babystyret, nei takk! Frustrerende, spesielt siden han egentlig ikke har opplevd noen baby tid fordi vi ikke bodde sammen. Kan snakke med han om en slik deal, men det jeg frykter er at han skal bruke det mot meg om vi får en kolikk baby og jeg er dødssliten etter 5 natta uten søvn..

vanskelig!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde i lange perioder de første to årene etter at nr to ble født følelsen av anger, fødselsdepresjoner og det at vi ikke kom til å "overleve" som par.

Det er et hardkjør uten like som ikke kan sammenlignes med når nr en blir født (selvom det også er slitsomt).

Nå går det på skinner, og vi "overlevde" tiden med nød og neppe, men her er det bomstopp! Ingen flere barn her i gården.

Her var forskjellen at vi hadde det veldig bra sammen tiden før vi fikk nr en og etter. Det var først når nr to kom at vi virkelig begynte å slite.

Hvis dere allerede har slitt såpass at du flyttet ut med barnet deres, så ville jeg tenkt meg grundig om og snakket sammen til dere ble blå i ansiktet om alle eventualiteter, så dere blir sikre på at dette er noe BEGGE vil.

Vi var rett og slett ikke forberedt, fordi vi hele tiden tenkte på hvordan det var med nr en. Vi tenkte ikke over at vi i tillegg til ny baby hadde en fraa før som også skulle følges opp. I tillegg ble det mye mer med nestemann. Han var mye syk og trang mer av oss begge. Vi var på en rosa sky og jeg skulle ønske vi tok oss bedre tid til å snakke om hvordan det skulle bli når nestemann kom...

 

 

[Anonym bruker]

Viktig at storesøster fortsetter 100% i barnehage,- og heller ha henne hjemme litt ekstra de dagene du har overskudd... Da vil man få sove når babyen sover på dagtid.-hvis nattevåk..Også må DU bli flink til å ikke være så nøye med resten av huset )

 

Og han er jo faktisk villig til å ha fler barn da,- og jeg skjønner babyfasen hans, er litt sånn selv, men sliter ikke like mye osm mannen...)

 

Og det med ferier nevnt lenger opp er jo virkelig et ankepunkt...Tenke på hvor mye enklere det er når de er to (iallefall om 2-3 år fra babyen er født) enn om dere hele tiden må tenke på å blidgjøre og aktivere jenta deres??

 

MEn igjen, det er jo opp til dere begge å snakke om det og bli enige....

[Anonym bruker]

Yes, der har du skrekk senario scenen min! Akkurat DET jeg frykter. Og jeg tror ikke vi kunne klart oss gjennom en slik hendelse, pga meg. Da hadde jeg gitt opp og heller vært alene, for jeg er veldig tøff alene, istede for å bli skuffet av en som ikke stiller opp, hvis du skjønner. Stortrivdes alene, ordnet alt selv og hadde ingen jeg forventet noe av og ble derfor heller aldri skuffet. Vi kommer aldri til å bli enige om at dette er noe begge virkelig ønsker. Pokker og.