Kjæresten min har sluttet med Cipralex

[daddydj]

Hei! Er mitt første innlegg her, og usikker på om det var rett forum for å spørre om dette. Fikk vite for en måned siden at jeg skal bli pappa i august, og selv om vi bare hadde vært sammen i 4 måneder da, så ble vi veldig glade for det, selv om det kom som et lite sjokk(!)

Kjæresten min gikk da på cipralex pga depresjoner, men fikk beskjed om å slutte med det på første kontroll, bare noen dager senere.

1 uke etter dro vi fra hverandre for feire jul sammen med familiene våre, og var fra hverandre i 3 uker.

 

De første to ukene gikk greit, vi snakket sammen om at vi skulle få baby sammen å alt virket fint. Men så forandret hun seg ganske brått, ville ikke snakke med meg, sluttet å svare på meldinger, når jeg ringte henne var beskjeden å ringe henne senere, hun sluttet nesten helt å si at hun var glad i meg, at hun savnet meg, å aldri at hun gledet seg til å komme hjem å være sammen med meg igjen.

Og jeg begynte da å tenke tanken at hun ikke hadde følelser for meg lengre, selv om hun svarte at hun var glad i meg også når jeg sa det først. Eller t.o.m. at hun hadde fått følelser for noen andre.

 

For en uke siden kom hun hjem igjen, og de første to dagene var kjempefine. Men så ble hun fraværende og lei seg igjen. Hun viser ikke at hun er glad i meg på noen måte. Jeg prøver å være positiv, gi henne rom, være der for henne, si hvor mye hun betyr for meg, kjærtegne henne, men merker at jeg begynner å bli sliten av å bare gi uten at det virker som det/jeg betyr noe for henne.

 

Og det som verre er, er at jeg merker at jeg blir lei meg når jeg tenker på at vi skal ha barn sammen nå, for hun snakker aldri om det, og virker ikke som hun vil dette lengre, eller ha meg med på dette. Pappa boka jeg hadde kommet et godt stykke inn i i løpet av de to første ukene, har jeg lagt i en skuff nå, føles bare tungt å se på den.

 

Vet ikke om jeg hadde noe konkret spørsmål her, bare lurer på om noen kjenner seg igjen i måten hun er på. Om det ganske enkelt kan skyldes at hun ikke går på medisin lengre, eller hormoner..? Er førstegang jeg skal bli pappa, hvis det skulle være tvil om det(!)

[Anonym bruker]

Sluttet hun brått med medisinene? I tilfelle kan det jo være depresjonen som kommer tilbake. Man skal jo trappe ned gradvis over ganske lang tid. Har du prøvd å snakke med henne? fortalt henne hva du føler om situasjonen?

Det kan jo også være hormoner som du sier, det er mye som skjer med kropp og sinn når man er gravid, kanskje er hun redd? For å bli mamma, for depresjonen, for forholdet mellom dere siden det er så nytt?

 

Jeg ble selv gravid etter jeg hadde kjent min nåværende mann i tre mnd. En stund etter barnet ble født fikk jeg en fødselsdepresjon. Jeg ble mot min mann som du beskriver, kald og avvisende. Det var en svært tøff periode for oss begge men vi har kjempet oss gjennom.

Nå går alt så mye bedre og minsten her er 2,5 år nå

 

Men prøv å snakk med henne og om hun skulle utvikle svangerskapsdepresjon så er det viktig å få hjelp og oppfølging. Jeg tror det er noen antidep. man kan bruke selv om man er gravid, snakk med lege om det.

 

Lykke til, det ordner seg nok:)

[Anonym bruker]

det finnes antidepresive man kan ta i svangerskapet også,men husker ikke hva slags type det var. jeg ble tilbydt det av psykolog å overlege pga depresjon fordi har hatt så dårlig helse i svangerskapet som har gått på psyken løs. men jeg ville ikke ha medisin for det i og med svangerskapet snart er over å min fyskiske helse blir forhåpentlig bedre.

får hjelp av sykolog nå.

hadde jeg vært deg,hadde jeg snakket med jordmora å fått ordna samtale med lege på sykehuset el annen lege å snakket om dette sammen med din kjære. stakkars,så vondt dere må ha det på hver deres kant. ikke gi opp nå som hun ikke er seg selv.

skriv gjerne hvordan det går.

[daddydj]

Hei! Takk for svar

Ja, hun sluttet brått med dem. Har prøvd å snakke med henne flere ganger, men når liksom ikke inn. Er nok heller ikke så flink til å få sagt det jeg mener å si, samtidig som at hun fort trekker seg fra samtalen.

Mener å ha lest at Zoloft, Cipramil og Fontex er ok under svangerskapet, i alle fall etter 12 uker.

 

Men det er nok, som du sier, flere ting som trekker henne ned. Hun er bare 19, vi bor ikke sammen enda, og hun er fra Island og vil gjerne få barnet der, øknomiske utfordringer osv osv.. Jeg tenker at vi må ta en ting av gangen, mens jeg tror hun tar mye mer innover seg på en gang, og da blir det veldig voldsomt!

 

Men godt å høre at dere har hatt lignende utfordringer, og at det gikk bra med dere Vi hadde nå en ganske bra dag i går, og en fin morgen i dag, så jeg ser lysere på ting allerede!

 

[kruttmams]

Hei!

 

Først: Så bra at du tok sjansen her inne da, syns du er flink jeg.

 

Jeg forstår at du bryr deg om og bekymrer deg for kjæresten din. Hun har det nok ikke lett nå. Både slutta på medisiner og gravid, det medfølger jo store omveltinger.

 

Jeg kjenner meg igjen i jenta di. Mannen min har gått igjennom det samme. Det vil si, jeg har lett for å bli deprimert og det har han fått føle. Nå er jeg 12 uker på vei, og jeg går fortsatt på cipralex 10 mg/dag. Da jeg blei gravid bestemte jeg meg med en gang for at jeg ikke skulle slutte med medisinene. Cipralex er ikke mye utprøvd hos gravide, men det er heller ingen grunn til å bekymre slik jeg ser det. forgjengeren til cipralex (cipramil) er godt utprøvd. Forskjellen er jo bare at Cipralex er en "mildere" versjon.

 

Jeg synes det var rart at hun ble bedt åom å slutte momentant. Det er ikke vanlig. Uansett vet leger at man skal trappe ned på alle typer medisiner. Jeg synes du bør snakke med henne om det og kanskjeen ny tur til lege/jordmor. Slaget er ikke tapt enda. Hvis hun ikke vil gå aleine kan du jo foreslå å gå sammen med henne. Det er viktig at du er åpen med henne om dette, og forklarer hvordan du oppfatter henne og hva det gjør med deg. dette klarer dere sammen!

 

 

[Anonym bruker]

For en god og flott, ansvarsfull og moden mann og kjæreste du er som uttrykker din bekymring og dine tanker her. Jeg tenker at det er godt at kjæresten din har nettopp deg, og det må du holde fast ved, selv om hun kanskje ikke har kapasitet, overskudd og klarhet nok til å uttrykke og vise deg det for øyeblikket. Vær tålmodig med henne og gi henne tid - sannsynligvis har hun mer enn nok med å håndtere sine egne tanker og følelser rundt det å skulle bli mor, bli familie, flytting, penger - osv, osv. akkurat nå, som du skriver.

Jeg følte meg selv totalt overveldet da jeg oppdaget at jeg var gravid, enda jeg var 35 og det hele var planlagt. Det tok meg flere måneder å føle meg relativt "fattet" igjen (skjønt helt fattet blir man vel aldri!

Jeg tror det er viktig, som en annen skriver her, at du tar initiativ til å bli med kjæresten din til jordmor og fastlege på kontroll. Kanskje kunne du evt. også ta kontakt med disse - uten at din kjæreste nødvendigvis vet om det, slik at dere kan diskutere situasjonen med tanke på at hun får best mulig oppfølging og føler seg trygg i graviditeten. Jeg oppfordrer deg ikke til å gå bak hennes rygg, men ettersom hun kan virke avvisende, er det viktig at du tar ansvar for situasjonen slik at hun ikke blir gående for lenge med tunge tanker og bekymring.

Dersom kjæresten din har måttet slutte brått på medisin mot depresjon, bør hun helt klart få tilbud om samtaletimer med psykolog, eller lege, kanskje særlig nå i begynnelsen av svangerskapet, for nettopp å kunne bli fulgt godt opp i en tid som naturlig nok vil by på utfordringer, både mentalt og fysisk. Ikke nøl med å kontakte helsestasjonen der du bor, i første omgang. De kan hjelpe dere videre, og har svært god erfaring med depresjon - og alle mulige problemer i forbindelse med svangerskap og fødsel. Jeg er ofte innom helsestasjonen her vi bor, og ser stadig unge menn og pappaer der, som også har time hos jordmor, så det må du ikke tenke på, hvis du skulle gjøre det. Det du skriver, om å ta en ting av gangen, er veldig klokt. Jeg er helt sikker på at dere kommer dere igjennom!

[daddydj]

Hei! Og takk for svar!

 

Har hatt en prat sammen nå, der jeg forklarte at det finnes antidepressiva man kan bruke under svangerskapet. Og da fikk jeg svar at det var ikke det som var problemet, men at hun var blitt usikker på hva hun egentlig føler for meg. Selv om hun har forsikret meg om at alt er som det var flere ganger siden jeg merket forandring hos henne. Så nå har vi litt pause fra hverandre, og jeg er ikke blitt mindre forvirret og bekymret. Samtidig som jeg sliter med å stole på at hun har sagt alt hun vil si til meg, ettersom det tok henne 2-3 uker å innrømme at følelsene hadde forandret seg.

Får bare håpe dette går over, at alt ordner seg, og at jeg endelig kan våge å glede meg til å bli pappa. For det er ingenting jeg vil mer enn at vi skal få et lykkelig liv sammen, alle tre.

 

Men takk for råd å støtte, det har vært til god nytte!

[kruttmams]

Uff, det er ikke lett! Følelsene forandrer seg jo ofte under graviditeten. Jeg begynner noen ganger å lure på meg sjøl. Håper hun er klar over det, at hun kan føle mye rart nå som kanskje egentlig ikke er det hun føler "til vanlig". Håper det stabiliserer seg etter en stund, eller etter fødselen da! Jeg føler med dere!

 

 

[såpebobledama]

Bare vær klar på hva du føler for henne. Og gjør henne klar over at du kommer til å være der som far, uansett hva som skjer.

 

Jeg og gubben har vært sammen i sju år,men jeg fikk også en sånn periode i begynnelsen hvor jeg tvilte på alt. Hvis dere har vært veldig kort sammen, så er hun nok bare overveldet. Det er tross alt en enorm forandring, fra kjærester, til foreldre.

 

Hormoner og cipralex-slutt gir store humørsvingninger. Og det at hun ikke har innrømmet det.. vel det er ikke sikkert hun hadde innrømmet det for seg selv en gang. Det å si ting,gjør dem desto mer virkelige, og hun var sikkert redd for din reaksjon. Det kan jo tross alt hende det KUN er hormonene, og da vil hun sikkert ikke såre deg med det.

 

Håper det ordner seg.

For øvrig er det vel det enkleste å få barnet her, i og med at Island er i krise om dagen?

[daddydj]

 

Hei! Takk for svar.

 

Har gått mye bedre med oss de siste dagene, hun er blitt seg selv igjen virker det som. Uten at jeg føler jeg har gjort noe spesielt for det.. Har snakket mer om hva vi skal gjøre, og kommet fram til flere konkrete løsninger på ting. Føles bra. Hun har t.o.m vært å kjøp di første babyklærne, bl.a. en body med I have the worlds best daddy på, det var spesielt, føltes med et så virkelig.

 

Og så skal vi på ultralyd i dag, om en time, så er helspent her!

 

 

[såpebobledama]

Så godt å høre