Hvor langt strekker du deg som steforelder?

[Anonym bruker]

med tanke på henting og levering i barnehage, skole, fritidsaktiviteter, barnepass når mor eller far jobber, reier bort etc.

Lurer på hvordan andre gjør det...

Hvor mye av din egen tid ofrer du?

Hvor mye av dine egene planer går i vasken for å redde mor/far?

Er samværet basert på at du som steforelder stiller opp?

[Anonym bruker]

Samboeren min er veldig flink til å ta seg av sitt barn, men jeg er tilgjengelig om det skulle dukke opp noe. Det kommer kanskje av at veldig lite blir lagt på meg i utgangspunktet. Jeg hadde nok ikke gått med på å være "barnevakt" flere kvelder i uken, og til stadightet må hente og levere.

[ana baroma]

Det er klart - vi er en familie, så det er for oss ganske naturlig. Så vi samarbeider om ting vi skal eller ikke om vi har stesønnen min eller ikke:) Jeg velger å ta like mye ansvar som far for at familien AS skal fungere, både med og uten særkullsbarnet hos oss.

Jeg er hjemme når han kommer fra skolen og vi deler på henting/levering på fritidsaktiviteter.

Jeg ofrer ingen tid, jeg er voksen, og det meste av utfordringer løser vi sammen. Av og til må jeg gi slipp på noe, av og til må min mann gjøre det. Sånn er det å ha barn!

 

Samværet er basert på at vi er en familie, men far hadde nok hatt akkurat like mye samvære selv om jeg ikke hadde vært inne i bilde.

[Anonym bruker]

Jeg strekte meg lengre før. Jeg fikk veldig lite igjen for det, og gjør vel egentlig ikke den største innsatsen nå. Jeg har klesvask og matvare handel, og jeg holder vel en viss orden i huset, så en del blir det. Av og til lager jeg middag.

Samværs helgene består seg i at faren er litt alene med stebarna, og også at han er litt alene med alle barna, da stikker jeg, slik at jeg av og til skal kunne få sjangsen til å gjøre litt ting for meg selv.

De helgene vi ikke har samvær består seg i mye jobbing, ungene vå er hos besteforeldre slik at vi får gjort ting. All ferie blir brukt med stebarna, men i år tar vi kanskje ut en uke uten slik at vi får malt huset.

Vi har ikke god nok råd til å leie inn folk for sånne ting, desverre.

Jeg føler at stebarna er veldig krevende og veldig dyre i forhold til våre barn, og jeg føler også at det vanskelig å få ting til å gå rundt og kabalen til å gå opp siden de krever så mye. Det er alltid våre barn som må ofre ting, både tid med foreldrene sine og også økonomsik. Bidraget er jo det samme så uansett, og de andre utgiftene han har tatt på seg i forrhold til dem varierer svært lite.

Så i bunn og grunn føler jeg at jeg yter temmelig mye for dem. Hadde ikke jeg bidratt mer enn min del, så hadde de nok ikke hatt samme livsstilen som de har.

Dette ser de ikke, de ser på meg som den som setter grenser, den som er vanskelig, den som står i mellom dem og deres far. Det er egentlig veldig dumt. Men jeg har ikke kapasitet til mere, vi har egentlig ikke kapasitet til mere akkurat nå.

[Anonym bruker]

Dytter....flere?

Lurer veldig på dette !

[Anonym bruker]

Var alenemamma en rekke år. Hadde da en eks som var ganske fleksibel og som stilte opp dersom jeg måtte jobbe mye overtid, hadde eksamen, skulle på en viktig sosial happening eller lignende. Men vi fant vel begge ut etterhvert at det veldig mye pes å skulle endre på samværsplanene hele tiden, så til slutt bestemte vi at samværet "løper", så skaffer vi andre barnevakter skulle det dukke opp noe. Dette gjelder oss begge, og nå fungerer det utmerket.

 

Hvoordan min eks og samboer håndterer dette vet jeg ikke. Men hjemme hos meg og min samboer, har vi det på samme måten. Det er nå han som ser til at jenta mi har det bra når jeg jobber meg halvt ihjel under årsoppgjøret. Og det er jeg som sørger for hans barn dersom han skal på pokerkveld.

 

Er det snakk om at vi begge skal bort, prøver vi å bytte helg e.l. med våre ekser. Men stort sett prøver vi å holde rutinen gående slik at det blir stabilt og forutsigbart for ungene. Synes det fungerer fint, og er villig til å strekke meg langt (ihvertfall så lenge samboeren min også gjør det). Blir det enveiskjøring fra den ene parten er det ikke like hyggelig lenger.

[Anonym bruker]

Og enveiskjøring fra den ene parten er vel et etablert faktusm når det dreier seg i om noen i etforhold der kun den ene har barn, så det er vel i utgangspunktet dømt til å mislykkes.

 

Det er faktisk så skeiv situasjon at en skal ha med seg temmelig mye å ta hesyn til for å komme nærmt hva et vanlig barn krever. Er det da gjerne snakk om to tre unger, noen med bagasje eller adhd eller som bare sliter litt med å være skilsmissebarn eller at far har fått ny dame, så blir denne skeivheten i forholdet mellom de voskne temmelig stor.

 

Ikke alltid hyggelig å alltid måtte gi gi gi og gi, men det er nok tilværelsen for mange stemødre.