Depresjon eller bare barseltårer?

[*søtesmå*]

Hva skiller barseltårer fra depresjon?

Det er nå 3 uker siden fødselen og jeg har særlig den siste uken slitt med tunge stunder. Når mørket kommer og frem til storesøster har lagt seg rundt 20 synes jeg alt er umulig og vanskelig. Det føles vanskelig å se hvorfor jeg skal være fornøyd og glad og jeg tenker mye på hvorfor jeg i det hele tatt er her - hva er meningen? Er dette bare "forsinkede" barseltårer? Eller blir det nærmere depresjon?

De første to ukene ventet jeg nærmest på tårene - da storesøster ble født hadde jeg mer eller mindre samme følelse, men da med en gang jeg kom hjem fra sykehuset og kanskje i to uker eller noe. Denne gangen hadde jeg det bare fint (med unntak av å være ekstremt sliten og trenge mye søvn), men nå føles det ikke så bra.

Er det noen andre der ute som også sliter som meg? Hadde føltes godt å snakke med noen andre som er i samme situasjon. Jeg synes det er vanskelig å snakke med noen om dette - det er ingen rundt meg som har vært oppe i dette før og har ingen som jeg kan snakke med dette om. Er det en "magisk oppskrift" på hvordan jeg kan komme meg over dette

[CathrineM]

Jeg syntes også barseltårene varte lenge, og var redd for at det skulle være noe mer. Men det gikk altså over, jeg husker ikke helt hvor lenge etter fødselen (jenta mi er nå 1 år og 9 mnd). Merkelig hvor fort man glemmer vanskelige perioder, der og da føltes det helt uoverkommelig.. Den eneste oppskriften jeg har er å snakke med noen du stoler på, samt å få avlastning sånn at du kan bruke litt tid på deg selv. En kinotur med en pose smågodt eller en cafetur med venninnene, noe som gjør deg glad.

 

Sikkert ikke så mye hjelp i meg, så jeg håper noen som er i samme situasjon som deg akkurat nå svarer. Jeg ønsker deg i hvert fall lykke til videre, og husk å ta vare på deg selv! Klem til deg :-)

[Gjest]

Barseltårer er per definisjon meget kortvarig, maks en ukes tid og går fort over. Synes derfor det höres ut som en depresjon og jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen din. Hadde depresjon med begge mine barn og det er virkelig ikke godt! Siste gangen oppsökte jeg faktisk psykolog og fikk liksom litt orden på alt da! Mitt råd er; sök hjelp!

[Tvilling-77 med gullguttene]

Høres jo mer ut som en depresjon. Kan du ikke ta kontakt med helsestasjonen, de er der for å hjelpe. Jeg ble fanget opp av både jordmor og helsesøster (uavhengig av hverandre) fordi jeg virket litt sliten og deprimert. Samtaler der kan hjelpe. For min del hadde jeg altfor høye krav til meg selv, så jeg sleit meg ut. Vet om flere som heg slitt med akkurat det samme. Man skal være en fantastisk mor, kjæreste, husmor, venninne, datter etc, og får ikke hvilt nok selv.

 

Lykke til! Håper du snakker med noen som har opplevd det samme, evnt helsestasjonen.

[Gjest]

Kan være opptakten til en depresjon, uten at det nødvendigvis vil bli en alvorlig depresjon. det er ganske normalt å ha ei litt tøff og tung periode, store hormonforandringer, omstilling og et nytt menneske man skal lære å kjenne. Men synes du skal ta det opp med helsesøster eller fastlegen din...sånn for sikkerhets skyld.

 

Har selv har erfaring med både barselstårer og en tung og langvarig barselsdepresjon. Sistnevnte kom snikende, følte meg helt utslitt, mista mastlysta, begynte å slite med ammingen og følte meg som en håpløs og utilstrekkelig mor. Fikk god hjelp av legen, jordmora og helsesøster, pluss en psykiatrisk sykepleier. Snakka også ut med mine nærmeste og det var det som kansje hjalp aller mest. Få være åpen og ærlig med dem slik at de kunne forstå hva som skjedde med meg og at det var helt normalt.