Så lei av stebarna...

[Anonym bruker]

Jeg er så fryktelig lei av disse ungene, de sliter meg ut noe helt sinsykt , med sutring og masing og grining og surmuling.

Det verste er jo at de får lov til å oppføre seg sånn.

 

vi har ikke ET sekund fri når de er her, de er så bortskjemte og mannen min har absolutt ingen grenser eller regler for dem.

 

Jeg blir så sur at jeg kan sprekke noen ganger, jeg hater å ha dem her.

Jeg kunne faktisk ønske de ikke fantes.

Gruer meg til de kommer, hver gang.

Og syntes de er her aaaltfor mye.

Mannen min sier jo det samme, han blir heelt utslitt.

 

Håper virkelig han klarer å bli kvitt litt av den dårlige samvittigheten snart og sette ned foten med dem.

 

 

[Anonym bruker]

hei

 

skjønner godt du blir lei av stebarn, så kanskje du skulle satse på å reise litt bort de helgene han har barna?

 

kanskje han tør å sette litt mer grenser for dem når du ikke er tilstede?

 

du får i alle fall hvilt deg litt, og det kan gjøre godt for deg!

[Anonym bruker]

Føler det akkurat slik jeg også... gruer meg så innmari til hver gang de kommer. Og når de er her er jeg helt utafor meg selv. Har det ikke bra i det hele tatt. Kvalm og uvel, og spiser nesten ikke pga dårlig matlyst.

Alt bare flyter i huset her av regler og grensesetting, og jeg føler meg som 5.hjul på vogna. Takler det bare ikke. All ære til dere stemødre som får det til å fungere!!

[Anonym bruker]

Det begynte med at et av stebarna i jul sa at jeg var jo alltid syk. Og jeg begynte å tenke tilbake. Sommeren 07 flyttet vi, og vi begynte da med feriesamvær, og en liten uke i mai. Jeg har vært fysisk syk hvert eneste samvær. Alt fra magetrøbbel, oppkast diare, influensa, alvorlig allergi som har blusset opp og alskens infeksjoner og dritt. Jeg ender opp sengeliggende og sykemeldt, eller kommet tilbake fra ferie og trenge mer fri. Har faktisk ikke tenkt på det før stebarnet sa det, men det stemmer jo, jeg blir alltid syk i forbindelse med samvær. Ikke bare litt småsyk, eller hodepine, jeg blir faktisk veldig syk, helt nedkjørt og mottagelig for alle små virus og bakterier som svever rundt i luften.

[Anonym bruker]

Får håpe du ikke får egene unger noen gang da. For da kommer du vel til å dø av utmattelse. Hvis ikke du tenker at, nei dine egene unger.. DE skal du klare å holde orden på. Vel, skal du klare det så burde du også kunne takle stebarna.

 

Hva tror du om foreldre generelt? At når ungene legger seg så er de fulle av energi og danser på bordet? Nei, de er slitene, utmattet. Og de aller fleste foreldre synes det er behagelig med fred og ro når ungene er i seng. Men hate dem? Fordi en som voksen bilir sliten?

 

Ta deg sammen! Gjør noe med innstillingen din. Det er den det er noe galt med, ikek ungene eller kroppen din. Klart kroppen blir syk, hadde jeg blitt og av slilke stygge negative tanker.

 

Forsøk heller å snakke med mannen din. Lage felles regler og grenser. Dette er ditt ansvar, sammen med mannen din. Barn er barn.. det er dere som må være voksne og finne gode positive løsninger.

 

Alle foreldre/forestatte er SLITENE når kvelden kommer. Og de som ikke klarer å takle det å ha barn i hus er totalt utmattet.. slik som deg. SÅ, for dere om ikke innstillingen endrer seg.. ville jeg ikke tenkt tanken på å få egne barn.

[Anonym bruker]

Men kjære deg over her, vet da vel at det er slitsomt med barn, jeg har jo barn selv !!

 

Men hadde aldri i verden latt barna mine oppføre seg slik som stebarna får lov.

Kvalme drittunger har foreldrene gjort dem til. og nei det er ikke barna sin skyld nei.

 

Men selvfølgelig hater jeg da å ha dem i mitt hjem, når de sliter meg ut psykisk.

Og ødelegger stemningen med surmuling.

Og selvfølgelig har jeg snakket med mannen min om dette, men han tørr ikke sette ned foten , han vet han må, men klarer ikke.

Og ja, det blir barna som lider.

Blir ikke ordentlige mennesker vet du, blir bortskjemte møkka mennesker.

Og hvem vil vel være rundt slike mennesker!!!

[Anonym bruker]

Jeg antar at dette innlegget var myntet på meg som har oppdaget at jeg blir syk i forbindelse med samvær, men holder meg frisk som en fisk resten av året.

Siden du mener at jeg ikke bør få barn, og at jeg ikke greier å ta meg av barna mine, så må jeg få legge til at vi har to som er våre, og vi holder da orden på dem helt fint. Av og til er vi da trøtte og eie, men vi hater da ingen av barna.

Men syk av samvær det blir jeg faktisk. Jeg opplever et enormt stress rundt hans barn, både det faktum at han har barn fra før, og ikke minst at jeg må forholde meg til dem, og til deres oppdragelse og deres mor.

 

[Anonym bruker]

forstår deg godt. når ungene hans kommer gleder jeg meg ikke, og jeg ser ikke fram til å ha dem.. men jeg vet at han setter umåtelig stor pris på å ha dem rundt seg så pga det så takler jeg det. vil ikke at mannen min skal gå rundt å savne dem og at det skal gå utover humøret hans.

 

men hvis han ikke klarer å sette ned foten - klarer du det?

er ikke enkelt, men hvis du og sambo setter dere ned i lag og lager regler for ungene så vet dere hva som må gjøres. kanskje det blir enklere for ham å sette ned foten, når dere har blitt enige om fremgangsmåten?

men du må også være flink med å sette ned foten for barna. det er ditt hjem også, å det må barna få merke.

 

Lykke til videre:-)

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, anonym 14.20.

Jeg kunne skrevet ordrett det du skrev der selv.

Det går ikke på at man hater stebarna. Det går på at man misstrives så fryktelig i familiesituasjonen når alle er samla, men føler ting bra når stebarna er borte, for da fungerer ting.

Jeg hater ikke stebarna mine, herregud, de er uskyldige barn som ikke har bedt om dette. Men jeg fungerer ikke når de er hos oss, og skulle ønske han ikke hadde barn fra før. Hele situasjonen hans med unger og en eks som spøker i veggen her, er uutholdelig. Jeg har rett og slett vært så mye deprimert pga dette. Jada, jeg visste om barna når jeg gikk inn i et forhold med han. Men hadde aldri forestilt meg at det skulle bli så tøft! Dessuten var ikke fellesbarnet helt planlagt, så hadde det ikke vært for han, så hadde jeg gått for lenge siden. Jeg er rett og slett ikke lykkelig i denne situasjonen.

Men så kommer de periodene da de ikke er hos oss.... da kjenner jeg hvor mye jeg elsker mannen min, og hverdagen vår er harmonisk og god. Da tenker jeg at jeg skal holde ut!

Helt til de kommer tilbake..... da blir jeg minnet på hvor mye jeg hater følelsene jeg får.

[Anonym bruker]

Jeg klarer å sette ned foten ja, både med mine og hans barn.

Men han vil jo selvfølgelig ikke at jeg skal kjefte på hans barn eller "ta" de for hardt, for de er ikke vandt til det skjønner du.

De tåler ikke så mye grenser de, tenk hvis de skulle bli opprørte da....

Det hadde jo tatt seg ut!

 

Nei jeg hater å ha dem her, gruer meg så mye nå, for nå kommer de snart.

Kunne bare ønske et eller annet hendte så vi slapp å ha dem mer.

Tenker bare hele tiden at jeg ikke klarer mer, men så elsker jeg jo mannen min, og vi har det helt flott når de ikke er her.

 

Vil ikke dra bort hver gang de kommer heller, eller prøve å finne på ting, for de skal da ikke få dytte meg ut av mitt hjem!

Er såå deilig å høre at flere har det slik!!

 

[Anonym bruker]

Hei du bør sette foten ned å gi din mann et valg

enten lager dere regler sammen og er litt "strenge " med hansunger eller så stikker du...

 

drastiske. men viss ikke noe blir gjort kommer ikke deres ekteskap til å vare tror jeg... sorry. men du kommer til å få en phsykisk knekk eller noe..

 

jeg har et stebarn 1 felles og nr 2 på vei...

jeg har vært veldig heldig har en rolig stedatter som alltid har vært pliktoffølgende...

 

men min søster havnet i et sant helvete...

hun flyttet inn sammen med sin datter på 1år til sinn mann med 1 barn på 3 år. hans unge var en bortskjemt liten DRITTTunge han var helt forferdelig for å si det sant.

han fikk alt som han ville hele tiden...

etter en stund begynte di å sette strengere regler det var mye krangling grining og syting men etter en god stund nærmest 1 år hadde endelig ungen forandret seg og nå er han snill, pliktofølgende og en normal gutt.

(han kunne ikke leke med andre unger osv før... hadde alltid lekt med voksne)

 

håper for din del at alt ordner seg... begynn med litt regler, premier for di som følger feks klistermerker som kan løses inn i noe ved x antall...

Lykke til

[*-*]

Det går liksom ikke alltid an å argumentere med at unger er unger og da kan du ikke få egne barn osv som en over her skriver. For det første er det mye tyngre med andres barn som man ikke har den samme utømmelige foreldrekjærligheten/tålmodigheten overfor selv om man legger til all god vilje i hele verden til grunn, og som man selv dessuten ikke har fått være med å forme eller oppdra i forhold til hva man selv syns er ok. For det andre så blir jo dette ekstra vanskelig hvis barna ikke har noen grenser hos pappa, "fordi man ser dem så sjelden og ikke vil kjefte".

 

Som en over her påpeker, alle foreldre er slitne når barna legger seg. Men det er jo et problem hvis stebarn ikke har ordentlige grenser eller leggetider og dermed ikke legger seg før sent. Da er det liten tid å ta seg inn igjen på.

 

HI - dette må jo du og din mann ta tak i, ellers kommer det ikke til å gå i lengden. Det er til stebarna dines beste også, det er mye bedre for dem å komme til et harmonisk hjem hvor alle de voksne er opplagte og glade enn å være helt uten grenser.

 

Hvis jeg var dere ville jeg ha søkt hjelp. Gå til en familierådgiver/terapeut el og få hjelp til å sette opp felles regler og struktur for dagene og hold dere strengt til det. Dere får fortelle barna at det har sklidd ut hjemme og at dere ikke trives og derfor må det bli endringer. Hvis ikke dere får orden på dette kommer det til å gå utover alle. Uansett om dere er uenige eller ikke om at dette er problem, så er ting i alle fall ikke bra nå. Bestill en time til deg og mannen din og ta ordentlig tak i dette. Det går seg ikke til äv seg selv.

[Anonym bruker]

Så enig med Lindsay her..

Syne det er forferdelig å høre noen uttale at de "hater" stebarna sine. Jeg har en særkulls og hadde blitt skikkellig fortvilet om min mann hadde gått ut med noe sånt..

 

Det er aldri ungene sin skyld når situasjoner som dette dukker opp. Det er de voksne som må ta ansvar og gjøre noe med det. Om ungene får oppføre seg som de vil, blir det ikke bedre.. Men det hjelper heller ikke med en stemor som hater dem.

Og tro meg, er det noe unger senser så er det stemningen i huset. Det er umulig å holde skjult hva en føler for ungene..

[Anonym bruker]

Er jo ungene som ødelegger stemningen!

Men har da aldri sagt at det ikke er foreldrene sin skyld.

Det er det, men ungene er jo like drittunger fordet!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror egt. dette koker ned til at man ikke liker situasjonen man befinner seg i jeg. Og ikke så mye om barna. Dette er situasjonsbetinget, og handler ikke så mye om personene.

Det ble vanskeligere enn man hadde forestilt seg, det er vondt å føle seg som nr.2 i mannens liv, det er vondt å forholde seg til fortiden hans heeele tiden. Det er vondt å vite at det aldri "går over" .

Livet ble rett og slett ikke slik man hadde forhåpninger om at det skulle bli !

Det har iallefall jeg funnet ut med meg selv.

Jeg har hverken en vanskelig biomor eller et uoppdragent stebarn å forholde meg til.

Men synes situasjonen er utrolig vanskelig allikevel.

Rett og slett fordi jeg ikke ønsket dette livet.

Jeg ble gravid på prevensjon, så kan ikke akkurat si jeg valgte det selv heller. Ikke bevisst iallefall.

Og ikke kunne jeg forutse følelsene mine heller. Jeg vet med hånda på hjertet at jeg ikke hadde vært sammen med denne mannen idag, hadde det ikke vært for vårt fellesbarn.

Jeg hadde ikke taklet det. Nå bare må jeg, men gud som jeg sliter med det !!

[Anonym bruker]

Anonym 14.12! Vettu, jeg kunne skrevet AKKURAT de ordene der. Nesten så jeg lurer på om det faktisk er jeg som har skrevet de...

Jeg innser også mer og mer at det ikke var dette livet jeg ønsker meg. Legger ikke skylden på andre enn meg selv, men skal innrømme at jeg har blitt til en bitter,bitter jente etterhvert. Drømmer meg bort hver uke de er her, om at jeg skal finne en uten barn som jeg kan få det livet jeg ønsker med.

[Anonym bruker]

Om det er så ille at dere "hater" stebarna, eller faktisk blir syke av dem, så pakk snippsekken og takk for deg,både for din egen og stebarnas skyld....

[Nuffy]

Jeg også... når jeg sjekker har jeg blitt sykemeldt etter de to siste sommerferiene og hatt egenmelding etter tre høst-vinter-juleferier... Det er noe der!!!