Hvordan holder man ut ventetiden?

[Helene - med lillegutt i magen]

Jeg begynner å bli rimelig frustrert nå... Trenger bare å lufte tankene mine.

 

Jeg har så lenge jeg kan huske drømt å å bli mamma, men det siste 1,5 året har det virkelig vært ille. Det går selvsagt litt opp og ned, men i perioder har jeg det veldig tungt. Jeg tenker på alt som har med babyer å gjøre 24 timer i døgnet, og kan prate om det non-stop. Jeg føler meg veldig nedfor, og tar lett til tårene. Jeg lengter så inderlig etter et barn. Den siste tiden har det vært veldig vanskelig. Husker at vi i fjor på denne tida snakket om at vi neste år kanskje ville ha en liten en på vei, men foreløpig står vi på stedet hvil.

 

I løpet av det siste året føler jeg også at det materialistiske har kommet i orden. Vi har kjøpt 3-roms leilighet, jeg har blitt ferdig med utdannelse, og har kommet ut i jobb. Jeg er samboer med verdens herligste mann. Han ønsker å bli pappa, men ikke nå.

 

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke vet hvor lenge jeg holder ut. Jeg har sagt det til ham, men han er fortsatt ikke klar. Han prøver å støtte meg så godt han kan, men, som han sier; han kan ikke lage barn av sympati for meg. Jeg forstår jo det, men jeg er faktisk drittlei av å vente på ham. Hvorfor er det alltid vi jenter som må sette våre ønsker på vent? Har faktisk begynt å synes dette er skikkelig urettferdig.

 

Huff, det var dagens utblåsning. Godt å få skrevet ned hva man føler, blir på en måte litt klarere da. Vil gjerne ha synspunkter fra dere.

[smeltpåtjukkaigjen]

Hei, Helene 85:-)

 

Jeg vil bare først si at jeg kanskje ikke kan komme med så mange nyttige synspunkter, for jeg føler det på akkurat samme måte..

Føles som det kunne vært meg som skrev det innlegget.

 

Jeg har også drømt om å bli mamma så lenge jeg kan huske, det er en virkelig stor del av det jeg vil med livet mitt, det jeg drømmer om. Jeg er født samme året som deg, har vært gift med en fantastisk mann(28 år) de siste 3,5 årene. Vi har egen leilighet, jeg er i jobb, og han holder på å fullføre studiene sine.

 

Når det gjelder det andre du beskriver så godt her, om de tunge følelsene av å bli lett nedfor, om tankene som går på dette døgnet rundt (virkelig!!) og den inderlige lengselen, kjenner jeg meg så igjen!!

Jeg har også sagt til min kjære at jeg ikke tror jeg klarer dette lenger.

Jeg syns det er ufattelig urettferdig å måtte være den som må kompromisse hele tiden! Min mann er fast bestemt på å ikke la seg styre av sympati for meg, som du sier, selv om han prøver å vise at han syns synd på meg. Det er så utfordrende!

 

Jeg har gått alle fasene mange ganger. Vært alvorlig nedfor og grått mye, kranglet med ham og ropt og vært frustrert. Jeg har lest i timesvis samtalene til de damene her inne som er gravide, og lengtet!

 

Jeg mener ikke å ta fokuset vekk fra deg her.. Jeg vil bare si at jeg forstår deg og har masse medfølelse med at det kjennes tungt.

Skulle ønske jeg hadde et godt råd å komme med, eller noen ord som kunne hjelpe.. Men får bare si at jeg håper virkelig at samboeren din overrasker deg med å bli fort klar!: )Og at du klarer å finne en måte å komme gjennom de tøffe følelsene..

 

Beklager at dette ble så langt og sippete.. Sender i alle fall en stooor klem til deg, og en takk for at du tar utblåsningen din her, så føler jeg meg ikke som den eneste!:-)

 

God helg!

*Klem*

[Helene - med lillegutt i magen]

Tusen takk for svar, håpefullepia. :-) Du aner ikke hvor mye det hjelper å lese at jeg ikke er alene, og at andre har det sånn som meg. Man føler seg jo nesten smågal innimellom, så i alle fall godt å vite at det ikke bare er jeg som har disse tankene. Så moro at vi har så mye felles også. :-) Vi får bare støtte hverandre gjennom dette. Støttende ord fra en som vet hvordan det er, kan virkelig hjelpe. Jeg tror at gutta blir klare etter hvert. Det er bare det å komme dit som er så ufattelig tungt og frustrerende til tider...

 

God helg til deg også! Jeg skal jobbe hele helga, men det er kanskje like greit. Da får jeg mindre tid til å tenke på babyer, svangerskap, utstyr, amming og simpelthen alt annet som har med det å gjøre... Også får gubben min litt tid alene uten ei kaklehøne som bare maser om baby... Huff, det er nok ikke bare meg det er synd på i denne tida, gitt... Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger holder tilbake det at jeg er babysyk. Det er han som velger å vente, og da synes jeg ærlig talt at han får takle mine reaksjoner på det.