Egenfødte barn og adopsjon?Erfaringer fra Colombia eller Brasil?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min mann og jeg har et egenfødt barn, men pga flere ulike omstendigheter ønsker vi neste gang og adoptere en liten prins eller prinsesse :-)

 

Jeg lurer litt på om det er noen her som har erfaring/kunnskap om hvordan det er å få adoptere når man har egenfødte?

Hvordan opplevde evt deres barn dette?

 

Vi vurderer sterkt Colombia eller Brasil-noen som vil dele litt erfaringer fra disse landene?

 

Mange spm-men det er så mye man lurer på når det gjelder dette temaet :-)

[Gjest]

gå inn på fub under adopsjon; der får du raskt svar fra mange med erfaring på dette:-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er det eneste egenfødte barnet til min mor og min far og jeg har en adoptert lillebror, så jeg tenkte kanskje du ville høre hvordan det kan oppleves fra den egenfødtes ståsted.

 

For kun kort tid siden havnet jeg i en diskusjon der noen av mine venner insinuerte at det å adoptere va jo NESTEN det samme som å ha biologiske søsken. Dette ordet nesten gjør meg like sint hver gang jeg hører det, og jeg får lyst til å ROPE at det er ingen forskjell. De rundt meg som mener at det er så flott å adoptere for da hjelper man et barn, de klarer jeg ikke å snakke med om temaet, for jeg skjønner ikke at de ikke ser hvor lite av et familieforhold som er styrt av gener og arv.

 

I år er det 15 år siden lillebroren min kom til Norge, og selv om jeg ikke vet hvordan det er å ha biologiske søsken kan jeg ikke forestille meg at de har et nærmere forhold enn det vi har. Vi har samme temperament, mimikk og måte å ordlegge oss på. Verdisynet vårt er ganske likt, og naturlig nok har vi begge to fått med oss et sett interesser og meninger fra barndomshjemmet. Og i forhold til de fleste av vennene mine, så har vi hyppigere kontakt enn det de har med sine biologiske søsken. Hadde noen fortalt meg hvor like vi kom til å bli, så hadde jeg virkelig ikke trodd dem. Jeg ser jo at han bli brunere enn meg om sommeren, men jeg tenker så og si aldri på at han er adoptert.

 

Jeg tror vi er mer avhengig av hverandre enn det biologiske søsken er, nettopp fordi vi vet at alternativet hadde vært at vi var alene begge to. Ikke en eneste gang har jeg følt at mamma og pappa har vært mer glad i meg enn i han eller omvent, men de har vært flinke til å minne oss på å ta vare på søskenforholdet vårt. Jeg skal ikke unngå å fortelle at de første par årene var slitsomme år. Han var 5 år når han kom og jeg var tenåring, språkbarrierene var store og vi sloss sikkert like mye og mer enn biologiske søsken, men jeg tror at også denne målingen av viljestyrke var viktig for forholdet vårt i dag.

[Anonym bruker]

Til anonym over her....

HVordan kan du først understreke at det er INGEN forskjell mellom biologiske søsken og de hvor en er adoptert, for deretter utdype hvor godt forhold dere har og at det er slik akkurat fordi han er adoptert?? Er ikke de rimelig selvmotsigende?

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Jeg formulerte meg nok feil i mitt tidligere innlegg. Jeg ble bare for engasjert i å prøve å få frem hvor bra jeg synes det er å ha adopterte søsken, og jeg beklager at jeg ikke tok meg bedre tid når jeg skrev det innlegget.

 

Når det gjelder søskenforholdet har du nok rett, det er en forskjell siden vi har en tanke om hva alternativet er. Mitt fokus og mine formuleringer var farget av at enkelte mennesker jeg har møtt i min hverdag har sagt at de er tvilende til at vårt søskenforhold kan være like nært som søskenforholdet mellom biologiske søsken.

 

Kanskje hadde det vært bedre om det første innlegget mitt var kortere, for det eneste som var viktig for meg å få frem var at i mitt tilfelle er det å få et adoptert søsken noe av det beste som har skjedd meg :-)

[Anonym bruker]

Jeg er, i likhet med anonym over, søsken til et adoptert barn (han er ikke barn nå lenger:P).

 

I vårt tilfelle fikk mor og far en biologisk sønn rett etter at de giftet seg. Etter flere aborter og avsluttede svangerskap fikk de beskjed om at de ikke kunne få flere barn, og de bestemte seg for å adoptere. Den etterlengtede sønn nr 2 kom da eldstemann var 7 år (2 mnd gammel).

Min eldste bror var overlykkelig og kjempestolt da han endelig fikk søsken, og tok godt vare på den lille broren sin. De har et veldig nært forhold den dag i dag.

 

De hadde tenkt å sette i gang adopsjonsprosessen igjen, men da kom jeg, overraskende nok. Det er 1 år mellom meg og min adopterte bror. Senere kom nok en biologisk datter.

 

Mor og far har alltid vært åpne rundt situasjonen vår, og det faktum at min bror er adoptert. Det har jeg alltid visst, og iom at han har en annen hudfarge enn oss andre, er det ikke vanskelig å se. Vi som kom etter adopsjonen, har jo selvsagt aldri visst om annet, og for oss har det alltid vært den naturligste ting i verden at den ene broren vår ser litt annerledes ut enn oss andre.

Jeg husker at når vi var mindre, hadde jeg og min bror mye gøy med å gå bort til ukjente mennesker å si at vi var søsken. "Ser du ikke likheten?" pleide vi å si når folk ikke trodde på oss:)

 

Jeg er kjempestolt over og kjempeglad i alle brødrene mine, og er rask med å fortelle at jeg har en adoptert bror når jeg møter nye venner, kollegaer, kjærester o.l. Han er en stor del av livet mitt, og vi er de to av oss søskene som har mest kontakt i det daglige; vi er jo omtrent like gamle. Som søster vil jeg si at det er like bra på alle måter å være adoptivsøsken som å være biologiske søsken. Det har ingenting å si hvilken mage man har ligget i:)

[Anonym bruker]

hei, det er ikke noe i veien med å søke adopsjon når man har "egne" barn. det er ingen hindring. har jobbet med dette i barnevernet, adopsjonssøknader, og må si at etter mange år i barnevernet opplever jeg at barn fra colombia kommer i "retur" til barnevernet. dette skyldes flere ting som feks omstendighetene rund familien, "unnfangelsen" etc. Men dette gjelder selvfølgelig ikke alle barn.

Håper jeg ikke provoserer nå, svarer bare ut min erfaring fra bv.tjenesten.

[maria isabell]

hæ, de adopterer og så leverer de ungen til barnevernet igjen???er det mulig?

[Anonym bruker]

Hun mener nok at de barna kommer i kontakt med barnevernstjenesten senere i livet, oftere enn andre barn...

 

 

[Anonym bruker]

Hehe, jeg trodde også hun først mente at de gav fra seg ungen!

 

Jeg er adoptert med en ikke.adoptert storebror. Vi har ikke noe godt forhold, har aldri hatt det, MEN jeg har et kanllgodt forhold til min tremenning ( som ikke er adoptert) og han har også et elendig forhold til sin ikke adopterte søster!

 

jeg ønsker noen ganger at folk må forstår: først og fremst handler det om kjemi.

 

Jeg og min bror er så forskjellige som dag og natt, vi er ueinge i det meste og vi irriterere vettet av hverandre. det samme gjør min tremenning og hans søster, og de er biologiske søsken.

 

Så har jeg venninner som er adopterte med ikke adoptert barn som er kjempevenner.

 

dere vet vel alle der ute med familie, at man ikke liker alle i familien? Man velger faktisk ikke sin egen familie.

 

Jeg elsker mamma og pappa da, og vi har alltid hatt et godt forhold, og de har alltid hatt et godt forhold til min bror.

 

 

folkens: ikke tenk så mye, og det viktigste av alt: for all del ikke skyld alt på adopssjonen om "noe går galt" har altfor mange erfaringer med å høre slike triste naive historier.

 

Det er ofte helt andre grunner enn adopsjonen som ligger bak.

 

[Anonym bruker]

Heisann!

Dette er et spørsmål til deg som jobber i barnevernet!

Hvis jeg og min mann ønsker å adoptere,men han har barn fra tidligere forhold,som bor ganske langt fra oss,er det da stor mulighet for at vi ikke blir godkjente?

[Anonym bruker]

Nå jobber ikke jeg i barnevernet, men det kan jeg svare på.

Det har ingenting med hvor/hvem av dere som har barn, eller hvor de bor. Det som blir tatt med i en evt avgjørelse, er hvordan dere vil bli som foreldre. Det er den store sammenhengen som teller. De som går gjennom en adopsjonsprossess, må ha flere samtaler med barnevernet om veldig mye. For å si det sånn, de som blir godkjent, er offentlig godkjente foreldre. Ikke verst. Det er mer enn hva vi som har egenfødte barn er!

 

Og jeg må bare kommentere en ting...Hvis du som hevder at barn født i Colombia har en større sjanse for å komme tilbake til barnevernet...er det mulig at saksbehandler har gjort en dårlig jobb?

Det er mange barn som kan ha identitetsproblem, men det trenger ikke å ha noe med at de er adopterte. Det er like mange "norskfødte" som har det problemet. Akkurat den påstanden, er akkurat hva den er, en påstand....den tror jeg det er lite dekning for....

 

 

 

[Anonym bruker]

Til HI

Ta kontakt med adopsjonsforum eller verdens barn, og du vil få svar på det du lurer på. Du kan sikkert velge å ringe lederen i den kommunen du jobber i, eller evt sentralt. Lykke til!

Selv er jeg tante til to gutter, født i andre land. OG følelsesmessig har det selvsagt ingenting å si.

 

Hvis blod skal være tykkere enn vann, er det rart at vi finner oss kjærester som ikke er i blodslekt med oss. Vi blir jo glad i de også....

[Mamma.t.G&J,hvaharvi_nåivente?]

Er adoptert selv, fra Colombia forøvrig, og jeg har ropt høyt mange ganger om hvor lei jeg er av å få vite at roten til alle mine problemer nok ligger i at jeg er adoptert. Godt å se at jeg ikke er alene om å føle det slik.

MEN, dette gjelder jo ikke alle. Det har bare vært veldig lett å avfeie reelle problemer i livet, som et resultat av adopsjon. Liker å bli sett for den jeg er, ikke for det stemplet som er blitt gitt meg.

 

Er forøvrig adoptert sammen med to biologiske søsken. Og vi er verdens beste fiender. Så enig med deg. Alt ligger nok i kjemi. Man kan aldri forutse dette, og slik er det i ALLE familier, uavhengig av opphav.

[Mamma.t.G&J,hvaharvi_nåivente?]

Forresten, så vet jeg ikke om store forskjeller mellom de to landene når det kommer til adopsjon. Men Colombia og Brasil er to veldig like land, med veldig like type mennesker. Det er to av landene som blir beskrevet som mest livelige (på hyggeligst mulig måte), og som har de varmeste menneskene i Latin-Amerika. Dette har jeg hørt gjentatte ganger når jeg bodde en kort periode i Colombia og snakket med back packere

[Brumm]

Det er så godt å lese det dere skriver. Om en blir gode venner eller ikke, har ingen ting med biologi å gjøre. Jeg har alltid hatt et supert forhold til min bror, som er biologisk. Men har mange venner som overhodet ikke har noe godt forhold til sine biologiske søsken.

 

Vi har et egenfødt barn på 7 år og skal nå adoptere. Vi gleder oss alle tre! Ingen problemer med barnevern ol forde. Men de måtte treffe henne og vi måtte utdype om hvordan vi trodde hennes reaksjoner kom til å bli osv.... Nesten litt dumt, for det vet en jo ikke..... Som om du skulle ha utdypt det ved 2 egenfødte barn, hehe. Sjalusi oppstår vel uansett. Men så utrolig spennende at hun kan være med på hele prosessen. Være med å møte barnet første gangen og reise til India sammen med oss. Så vi reiser ned som 3 og kommer tilbake som 4:o)