Egoistisk?

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet jeg er egoistisk. Men har man aldri lov til å tenke på seg selv?

 

Saken er om vi skal bo i hans hjembygd eller min hjemby (evt. en hvilken som helst annen by). Vi har bodd der i 3 år nå. Jeg sitter hjemme med to barn, fordi det ikke finnes jobb til meg der. Jeg må reise flere timer hver vei hvis jeg skal jobbe, og det lar seg ikke kombinere med familie. Jeg blir deprimert av å bo her, kommer meg ikke rundt selv heller, for mannen min trenger bilen i jobb. Så jeg sitter i huset med barna hele dagen. Det er ingen ting å gjøre her.

 

Derfor har jeg leid en leilighet i byen. Bare for å bevise at det ikke er noe galt med meg, det er bare det at jeg ikke trives der, og blir derfor kranglete og deprimert. Nå har jeg hatt det kjempefint i en måned, har fått meg jobb og barnehageplasser. Har gitt ham to muligheter: Vær sammen med oss i helgene, eller bytt jobb og bo med oss.

 

Han har gitt meg to muligheter: flytt hjem eller skilsmisse.

 

Så en av oss må gjøre en egoistisk handling: jeg må si at det er slutt, fordi min trivsel og lykke betyr mer (eller minst like mye som ham), ellers blir det jeg som må flytte tilbake fordi han ikke er villig til å prøve noe annet.

 

Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Hvis mannen din ikke er villig til å se at du også må trives for at dere skal ha det bra, kan du ikke ofre din egen trivsel for ham.

 

Så da må du tenke etter om du vil ofre den for barna.

[Anonym bruker]

Første tanken som slo meg var uansvarlige drittunger begge to..

men vet du hva,jeg skjønner deg veldig godt og mannen din.Et vanskelig dilemma vil nå jeg si.jeg vil anbefale dere terapi og hjelp fra en 3-person.som kanskje kan dytte dere en eller annen vei?

 

[Anonym bruker]

Er det virkelig så firkantet? Har dere satt dere ned å pratet om dette, skikkelig?

 

Høres ut som om det er mye egoisme ute å går, fra begge kanter. Og grusomt mye stahet.

[Anonym bruker]

Vel, barna har det vel bedre om de har en mor som har det fint. De har det bedre enn noen gang etter at vi flyttet, fordi vi treffer folk flere ganger i uka, og de har også muligheten til å gå i barnehage her. Der ville de vært nødt til å reise langt til barnehagen hver dag, og vært borte mellom 6-18. Så jeg er ikke i tvil om hvor de har det best. Men da blir det en annen ulempe for dem: nemlig at de må reise så ofte for å være sammen med ham. Jeg ville sagt det var bedre at vi alle var sammen, men jeg klarer ikke å bo der

 

HI

[Anonym bruker]

Mye egoisme og stahet ja, men nå føler jeg at jeg har ofret så mye av livet mitt for å gjøre ham tilfreds, og nå har vi kjørt oss helt fast. Vi var i familieterapi sist måned. Skal tilbake i morgen. Prøver å få litt nye måter å se det på, så kom gjerne med råd.

[Anonym bruker]

Hva med å kjøpe en bil til? Da kommer du deg iallefall steder, om det er noe sted å dra. Så bere at du klaget over at han måtte ha bilen... Er nok billigere med en liten bil en en leilighet i byen, samt to bhg plasser vil jeg tro...

 

Ellers så er dere nok ganske egoistiske begge to, men er jo ikke forbudt å tenke på seg selv.

Og dere er nok like egoistiske...

[Anonym bruker]

Sytkjerring. Forstår mannen din godt jeg.

[Anonym bruker]

Finnes det ingen mellomting? Jeg vet ikke hvor hjembygda hans er eller din hjemby. Så jeg vet jo rett og slett ikke hva jeg kan si.

 

Du kan ikke bo et sted der du mistrives og mister deg selv helt. Det er helt klart.

Han burde ikke være nødt til å si opp en jobb der han trives.

Barna burde slippe lang reisevei hver dag.

 

Om dere begge skal jobbe, så kan vel den som skal sist på jobb levere barn i barnehagen og den som kommer hjem først hente barna? Du skal ikke stå for alt som har med barna å gjøre alene. Må du ha en spesefikk jobb? Eller kan du finne deg en annen jobb i nærmiljøet? Har dere mulighet for å ha 2 biler? bytte hans til en billigere og få deg selv en billig bil også.. Om dere får en ekstra inntekt har dere vel råd til det?

 

bor dere virkelig flere timer unna det eneste stedet du kan få deg en jobb? Kan du be mannen din ofre jobben sin og være hjemmeværende mens du tar deg en jobb? La han smake på det å gå hjemme med 2 små i noen mnd.. Kanskje han endrer oppfating?

 

 

Uff.. vanskelig situasjon du er i.

 

Det hadde neppe skjedd med meg og min mann. Vi prater om alt som har med trivsel å gjøre, og tar avgjørelser sammen. Jeg bor også utenfor byen, men det tar kun 30 min å kjøre inn til byen. Jeg har flyttet 4 timer fra alle venner og min familie for å bo og være sammen med denne karen der han vokste opp. Så det kan jeg kjenne meg igjen i.

 

Uansett.. litt rotete det jeg har skrevet her.. Men men.. Lykke til.

[Anonym bruker]

Nå ønsker jeg å jobbe, men det finnes ingen arbeidsplasser i nærmiljøet. Finnes heller ingen barnehage, og skolene ligger enda lenger borte. Jeg er ganske fleksibel med tanke på arbeid, men har journalistutdanning, og har jobbet som frilanser de siste årene. Det bringer ikke inn nok penger til en ekstra bil, for han har heller ikke utbetalt mer enn 15000 i mnd. I byen kan jeg ha fast jobb i tillegg, for jeg blir ikke så bundet av behovet for ferjer og bil.

 

Det er forresten tilfeldig at det er akkurat min hjemby jeg er havnet i, før jeg flyttet sammen med ham, bodde jeg i andre siden av landet, og trivdes likevel.

 

Så teit, for jeg ville at vi skulle få et bedre liv, uten krangling, og uten at jeg var så deprimert, men når jeg fikk det bedre, tok han det rett og slett personlig, og følte at han ikke var god nok. Men det var jo ikke han jeg forlot, det var bygda. Vi ser hverandre ikke i uka uansett, fordi han er på jobb fra 5-21.30 de fleste dager (eneste tidene som passer med ferjer), så om han kommer i helga og er med oss, vil han være omtrent like mye sammen med oss. Men nå har han bestemt seg for at vi enten bor der, eller skilles

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt