Dere som vokste opp med skilte foreldre...

[Anonym bruker]

hadde dere en god oppvekst på tross av det? Har det helt forferdelig med tanken på at barna mine må vokse opp i to forskjellige hjem.

 

Men jeg hadde ikke akkurat en super oppvekst selv, og jeg hadde gifte foreldre, så det er kanskje annet som betyr noe.

[Anonym bruker]

Jeg kunne nok hatt en helt fin oppvekst, men siden foreldrene mine var veldig opptatte av å henge ut hverandre foran meg, snakke drit, gi MEG dårlig samvittighet etc, så ble det ikke så.

 

Jeg var 4 år da de skiltes, og husker ennå den dag i dag da pappa flyttet ut. Tror nok de ikke var klar over hvor mye jeg egentlig fikk med meg..

 

Men til tross: Kjenner MANGE skilsmissebarn som har hatt og har det helt flott!

[Anonym bruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 10, og bortsett fra litt surmuling det første året dem imellom, har jeg hatt det bra jeg Jeg bodde først hjemme hos far, og jeg var da hos min mor annenhver helg, og stortrivdes med det. Når jeg var 17 år fikk min mor hus og da flytta jeg til henne.

 

Eneste jeg husker som kjipt var at vi delte julaften de første årene, først gaver hos mor så ned til far og åpne flere, og omvendt.. Det anbefales ikke! Bedre å enten feire sammen alle, eller annenhvert år.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen spesielt god oppvekst, men jeg tror ikke skilsmissen var årsaken til det, men heller et av mange symptomer på at mine foreldre kanskje aldri ble modne nok til å være foreldre.

[Anonym bruker]

Ja, hvis alternativet er bråk og krangling hele tiden har vel kanskje de fleste det bedre med skilte foreldre? Sannheten min er dog ikke slik! Vet ikke om det hadde vært så bra om de hadde fortsatt sammen heller, men resultatet av et splittet hjem medførte kort oppsummert:

- mamma fant seg en mann som befølte meg. ble etterhvert slutt. han var også alkoholliker og slo blant annet inn verandadøra vår med øks

- mamma fant seg en ny mann som røyka hasj i full "åpenhet". jeg hata det!

- pappa fant seg en ny dame som ikke likte meg og broren min

- pappa fikk 2 nye barn som medførte at han fikk nok med sitt nye liv og sin nye familie

-jeg mistet kontakten med 2 bestforeldre og onkler/tanter på pappas side

- jeg ble usikker pga flytting og skolebytte

 

For å nevne noe.....

 

Skal veldig mye til for at mine unger kommer til å oppleve det samme for å si det slik!

[Anonym bruker]

Jeg var 3 år da mamma og pappa ble skilt, og jeg føler at jeg har hatt en super oppvekst. Var ikke så mye hos pappa for han hadde noen problemer, men jeg var der litt. Mindre og mindre jo eldre jeg ble. Men uansett så hadde jeg all kjærlighet og oppmerksomhet jeg trengte hos mamma, og besteforeldre. Føler ikke at jeg manglet noe som helst under oppveksten.

Har selv akuratt flyttet fra BF selv om vi håper å kunne finne ut av ting å ha en fremtid sammen.. men jeg kjenner det at jeg har utrolig dårlig samvittighet ovenfor datteren vår.. Merker at det går inn på henne, og hun spør ofte om/etter pappa'n sin. Har begynnt å normalisere seg nå, men i begynnelsen var det nok ganske tøft for henne. (hun er 2 år)

[Anonym bruker]

Jeg hadde en mye bedre oppvekst med skilte foreldre enn når de var gift.

Når de var gift, kranglet de og sa fæle ting om hverandre og jeg og min bror ble som regel dratt inn i pikante krangler.

Etter skilsmissen, var det rolig og de konsentrerte seg om oss istedet for kranglingen seg i mellom.

 

Barn legger merke til myyyye mer enn det voksne tror. Selv om dere ikke krangler foran barnet, kan barnet merke spenningen som ligger i luften og de underliggende følelsene.

[Gjest]

Hadde en kjemefin oppvekt. Er ikke preget av det og selv om det var trist når de gikk fra hverandre når jeg var rundt 8-9 har jeg ikke noen vonde eller bitre minner på grunn av det. Om dere vil gjøre det så skånsomt som mulig for barna er mitt beste tips å samarbeide så godt som mulig og aldri la barna vite om dere er uenige. Dere burde heller aldri noensinne spørre barna hvem de vil bo hos. De spurte meg om det når jeg var 12-13 og etter det flytta jeg frem og tilbake hele tiden det nærmeste året til pappa sa at det var stopp, og at nå skulle jeg bo der og ferdig med det..

 

 

Det ordner seg. Barna trenger ikke å lide noe. Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror det har veldig mye med samarbeidet å gjøre og om foreldrene er venner.

Jeg var 7-8 år da mine foreldre skilte seg. For meg var det veldig vondt, Pappa satt igjen med huset og mamma flyttet ut.Jeg ville så gjerne bo sammen med mamma men samtidig ville jeg ikke flytte fra alle mine venner, skole osv. så alle mine søsken og meg bodde hos far.

Da jeg var 15 flyttet jeg til min mor, noe jeg hadde et sterkt ønske om hele tiden men min far var veldig dominerende og vi var reddere for å skuffe han enn mamma.

Han snakket alltid stygt om min mor, ville ikke bli med på julefester om hun kom osv. Det var ikke noe gøy.

 

Så for ungenes skyld, vær åpne og ærlige. La de få lov å snakke om sine følelser og fortelle om at de savner den de ikke bor med.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg savnet pappa! Masse!

 

Mamma skulle ALDRI ha flyttet vekk fra han, og jeg ville bodd 50/50.

 

Annet enn at jeg savnet pappa hadde jeg det bra.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er et skilsmissebarn, og har hatt en fin oppvekst.

 

Jeg husker veldig godt den dagen de fortalte meg at de skulle skilles. Jeg var fire da, og verden raste sammen for meg den kvelden. Grunnen til det var nok at de ikke forklarte godt nok, de trodde nok ikke en 4-åring forstod så mye. Jeg trodde at jeg aldri skulle få se pappa mer og at han ikke var glad i meg lenger siden han skulle flytte fra oss.

 

Disse misforståelsene ble heldigvis fort ryddet opp i, og barn er tilpasningsdyktig. Gikk ikke lang tid før det var hel greit at mamma og pappa bodde hver for seg.

 

Begge er gift på nytt, og alle fire har et veldig godt forhold den dag i dag. De ringer hverandre om forhold som gjelder meg og mine søsken, kan gjerne ta en kaffe sammen når de treffes, og i familieselskaper sitter de alltid med hverandre og skravler om løst og fast.

Så tror nok det handler mye om hvordan foreldrene klarer å samarbeide og forholde seg til hverandre. Har aldri hørt noen av dem si et vondt ord om den andre.

 

Jeg tror ikke alltid at det beste er å holde sammen for enhver pris. Ihvertfall ikke pga barna. Krangling etc kan gjøre at barna har det verre i et hjem med gifte foreldre.

Lykkelige foreldre gir lykkelige barn!!

[b10na&lillegull]

De skilte seg da jeg var 2, så jeg husker ikke hvordan det var da de bodde sammen.

Jeg savnet pappa hele tiden, han flyttet tilbake til hjembygda si på sunnmøre, mens mamma ble boende i oslo med ny samboer. Han er forøvrig ingen hyggelig mann.

Jeg likte aldri den nye samboeren, ikke den dag idag engang.

Men det var det mamma syns var riktig, pappa hadde alko og narkotika problemer. Ingen visste om narkotika problemene før jeg fant det ut da jeg var 18. Problemene har han enda, men han er fortsatt verdens beste pappa for meg.