Er det like avslappende å være sammen med stebarn som med egne?

[Anonym bruker]

Var så uheldig å si til samboer at jeg ikke klarer å slappe helt av når barna hans er her, 100% avslappet er jeg kun sammen med han og mine egne.

Han ble skikkelig forbanna, og mente jeg var en hard og kynisk person som kunne si noe slik, pluss at jeg burde gå til psykolog å få sjekka ut hodet mitt med tanke på hvordan jeg forholder meg til mine medmennesker.

Har han rett? Har jeg psykiske problemer og store relasjons-vansker som kan si noe sånt?

 

Utfyldende informasjon: vi har kun bodd sammen et halvt år, og ungene hans ser meg som hår i suppa.

[Anonym bruker]

Nei du har ikke psykiske problemer og du er ikke en kynisk perso!!

Jeg er selv stemor og har det likedan. Klart at jeg ikke slapper like mye av sammen med stebarna som med våre felles barn. Vi har stebarna bare annenhver helg, så det er ikke den "vanlige" tilverelsen hjemme de helgene de er hos oss. Ikke missforstå....jeg er gla i dem, de er velkomne, men det er ikke det samme når de er her som når vi er bare oss.

Jeg føler også at jeg på en måte må oppvarte dem. De maser hele tiden om hva vi skal gjøre. Forventer et visst program for hver helg. Dette er ikke avslappende. Får meg ikke til å slenge beina i sofaen og ta 5 min. avslapning når de sitter å trykker og maser hele tiden!

Har en viss erfaring med at de forteller det meste som vi foretar oss til sin mor. Ikke akkurat så avslappende det heller.

Forstår deg meget godt!!

 

[Anonym bruker]

Du er ikke unormal i det hele tatt.

Vil tro de fleste har det sånn faktisk. Iallefall jeg, vet om mange andre også.

Akkurat nå om dagen er jeg inne i en periode hvor jeg misliker rollen min som stemor så ille, at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre med saken !

Og jeg vet jeg ikke er alene om det heller !

 

[Anonym bruker]

Det er ingen enkel jobb å vere stemor nei! Det kan jeg skrive under på.

Det er faktisk knallhardt noen ganger. Det er ofte jeg kommer til kort og faktisk ikke vet hva jeg skal gjøre. Føler at de helgene vi har stebarna hos oss, så har vi nesten ikke tid og energi til å tilfredstille fellesbarna. Fortvilende!!

[Anonym bruker]

Det er nok ikke like avslappende hos oss heller annenhver helg. Føler jeg har en gjest som jeg må ta ekstra hensyn til... Ikke kan jeg gå i g-strengen fra soverommet til badet engang..føler jeg..

Det er også forventet et program hos oss...

[Anonym bruker]

Nei

[Anonym bruker]

Nei, fordi jeg må passe bedre på hva jeg sier og gjør. Ting jeg naturlig kunne sagt til mine egene. Kan bli oppfattet helt feil av andre hvis jeg sier/gjør det samme mot stebarna har jeg merket. Spesielt svigermor og biomor. Også må jeg passe på hvordan jeg går kledd. Stebarnet fortalte til og med til moren at hun hadde sett at jeg ikke hadde hengepupper sånn som moren. Jeg ammet babyen min så skulle jo egentlig være lov. Men,men da ble det bråk...

[Anonym bruker]

hehehehe, åssen fikk du greie på at barnet hadde sagt det til moren da? Kom biomor og kjeftet på deg for å ha blottet eller noe da eller..??? *ler*

[Anonym bruker]

Herregud!!! Er det mulig... Det er pyton å vere gjest i sitt eget hjem annenhver helg, jul, påske, ferier....og alle begivenheter som man egentlig skal kose seg i!!!

[Anonym bruker]

Her skjønte jeg ikke helt hva du mente?

Herregud, er hva mulig..?

[Anonym bruker]

Tenk på de stakkars barna som føler at de er "gjest hos sine egne foreldre" annenhver helg....... Skjønner at det ikke er det samme å være med stebarn som egne barn, men dere visste vel hva dere gikk inn i alle sammen, og ville dere ha mannen så må dere ta barna på kjøpet og ikke syte og klage over det, men prøve å gjøre ennenhver helg til noe hyggelig for alle sitedetfor å grue dere og tenke at det blir pyton. Jeg syns mye mer synd på barna enn dere "stakkars" stemødre som har det så fælt "annenhver" helg.

[Anonym bruker]

14:16 her: Biomor ringte sambo kjempe forbanna og mente at jeg hadde fått stebarnet til å si det... Noe som ikke er sant. Hun var skikkelig vanskelig å samarbeide med lenge etter den komentaren.

[ana baroma]

Jeg skjønner hva du mener - spesielt dersom ungene ikke synes det er så greit å ha en stemor. Skal jeg være ærlig så synes jeg samboeren din angriper problemet helt feil, og på en svært lite empatisk måte. Det er ikke bare bare å komme inn i et fiks ferdig hjem, med barn... Det var ikke enkelt for meg heller, og jeg har en kjempefin stesønn og en grei biomor å forholde meg til:)

Jeg slapper nok godt av nå, og når guttungen er her, så er han som en vanlig del av familien,. Hverken mer eller mindre. Vi er flinke å finne på ting sammen med han, men vi kan også daffe hjemme uten program.

Ting går seg gjerne til etterhvert, men du kan jo gjøre litt med din innstilling også - vi mennesker har evnen til å velge litt hvordan vi skal tenke - og endring av tankemønster er noe som er effektivt hos meg iallfall. Kanskje ungene da føler at du er mer avslappa og ikke stresser så mye rundt at de kommer? Jeg vet ikke, men temaet bør kunne diskuteres på hjemmefronten uten at man skal beskyldes for å være syk i hodet:/

For det ER en utfordringe med nyfamilie, og det bør jo din mann også skjønne!

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Var kanskje litt utydelig der ja. Er det mulig å lage en sak av at stemor ammer barnet sitt... Det er det jeg synest er helt utrolig.

[Anonym bruker]

Tror vel ikke akkurat at det er synd i stebarna av den grunn at jeg ikke slappper av på samme måte når de er hos oss. Heller tvert om! Vi står på og gjør alt vi kan for at de skal trivest, og for at de skal få en så positiv helg som mulig. Jeg er livredd for å gjøre noe feil, nettopp av den grunn at biomor legger seg opp i alt vi gjør. Barna forteller tydeligvis det meste av det som skjer og blir sagt hos oss. Har vi kjøpt noe nytt til oss selv eller til fellesbarna, eller til huset, så blir det brukt mot oss både av biomor og av barna selv! Dette er veldig slitsomt og veldig ubehagelig! Føler ikke at vi har privatliv i det hele tatt! Er vanskelig å slappe av i en sånn situasjon!!

[Anonym bruker]

Det er vanskelig for alle parter med nye familiekonstellasjoner. Barna ser på "stemor" som en trussel, en som "stjeler far fra dem". Barna ønsker oftest at det blir som det var før. Biomor, far og ungene sammen. De savner far. Kanskje skal dere snakke litt om at når barna hans er på besøk kan de ha noe tid alene med far, bare far og ungene. Det er utopi å tro at det vil bli fint og avslappende med stemor, hennes barn, far/samboer og hans barn hele tiden. Det er kunstig og trenger tid til å bli er fin setting for dere alle. Hsuk at dere bare har bod sammen i 6 mnd. Husk også at din samboer bor sammen med deg og dine barn hele tiden, dere er blitt en familie. Det er omfang og tid sammen og innstillingen til dere voksne som gjør dette mulig.

Husk også at din samboer savner ungene sine, som han ser altfor sjelden.

Prøv å se dette fra alle sin side, barna som kommer på besøk - de bor ikke der - de fortjener ro og god stemning. Tenk på dine egne barn, det er sikkert ikke like lett for dem, men de er på hjemmebane med egne rom og eget "revir", regner jeg med. Tenk på samboeren din. Og tenk på deg selv. Ungene først. Alltid.

Lett er det ikke. Men ungene har ikke gjort noe galt.

[Anonym bruker]

Jo da, ser hva du sier - og er enig.

Men nå var ikke dette et innlegg der jeg argumenterer for at ungene skal komme skjeldnere hit, eller at jeg skal "få lov til" å fryse dem ut eller noe pga at jeg blir stressa av å ha dem her.

Dette var kun snakk om mine egne følelser, og om jeg på en måte har lov til å ha dem - eller at tilstedeværelsen av disse følelsene gjør meg til et umenneske av noe slag.

Det er heller ikke snakk om at jeg går på nåler når de er her - men 100% avslappet er jeg kun med mine egne unger og sambo.

 

Du nevner dette med rom og sånt. Alle stebarna har egne rom, da de er tenåringer og vi respekterer begge at de trenger privatliv. De får også lov til å ha med overnattingsgjester så ofte de vil. Så de blir møtt med mye velvilje, og jeg håper virkelig at de føler at det er like mye deres hjem som det er mine ungers.

 

HI

[Anonym bruker]

svært usympatisk av mannen din å si noe sånt. han bør faktisk komme med en unnskyldning.

[Anonym bruker]

Hmm....interessant

[Anonym bruker]

Jeg tror fleste parten av oss stemødre har det som deg, mange annehver helg stemødre opplever kanskje som meg , hverdagen snus på hodet, ungene skal vartes opp, det skal skje noe hele tiden, ut å shoppe , ut på masse ting man i den vanlige hverdagen med felles barna ikke er ute på, for det koster veldig mye penger å skulle ut på noe hele tiden når særkullsbarna kommer.

Våre felles barn vil aldri ha det slik, dobbelt feiring av bursdager , dobbelt av ditt og dobbelt av datt.. og jada dere kan si hva dere vil "dere viste hva dere gikk til når dere finner dere en mann med barn fra før" , MEN NEIDA man vet ikke det før ting begynner å komme på plass samboerskap o.s.v. alle slike ting kommer etterhvert ,å nei man vet ikke det på forhånd om man ikke har opplevd det tidligere, man slapper definitivt ikke av i eget hjem på samme måten, for når man har de annehverhelg rekker man ikke å ha hverdagen der før de reiser igjen...

Så er det jo fint å kunne få ut litt frustrasjon her da, dele tankene med flere med samme tanker og de som ikke har slike tanker trenger da ikke å lese om våre tanker for så å konkludere med deres egne tanker...

[Anonym bruker]

nei, det er ikke like avslappende. Verken for meg eller far. Alt blir annerledes. Men annenhver helg et par år til skal jeg klare.. Barnet er snart tenåring, så samværet begynner nok å avta litt etterhvert. har merket det allerede.

[Anonym bruker]

Er så 100% enig her!!

Sitter faktisk med stebarn nå pga at skolen har fri i dag (mine egne er likevel i barnehagen og jeg skulle vært på jobb, men en av oss må jo være hjemme siden hun ikke kan være alene hele dagen....).

Vi har også bodd sammen et halvt år.

Det blir aldri det samme som sine egne pga at stebarn har en annen mor og kommer uansett aldri til å se på noen annen på samme måte som sin egen mor.

I tillegg får man x-familien rett opp i hverdagen i tid og utide..

Og da blir det naturlig at det blir en form for svak mur mellom, slik jeg ser det..

[Ruska67]

Noen ganger bør vi som bonusforeldre kanskje gå i oss selv og spørre: "Hvorfor reagerer jeg slik på dette?". Ofte tror jeg at vi da må innrømme at det kan være et snev av sjalusi, utrygghet eller usikkerhet på vår egen posisjon i "den nye familiekonstellasjonen". Det er klart det kan være vanskelig å forholde seg til "nye" barn så tett innpå, men hva med barna? De har ikke vår livserfaring, og de har ikke valgt den nye situasjonen - det er det vi voksne som har gjort.

 

Jeg synes mannen din reagerer umodent og lite konstruktivt. Istedenfor å gå til angrep, kunne han brukt din uttalelse til å ta opp situasjonen til diskusjon dere imellom. Hvordan skal vi få dette til å fungere bedre?

 

Dersom vi går i forsvarsposisjon når partner uttaler seg negativt om ens særkullsbarn eller irettesetter dem, tror jeg den nye familien har tapt. Vi må være rause nok til å godta konstruktiv kritikk, følelsesutbrudd, irritasjon og sinne.

 

Selv har jeg tre barn som lever sammen med meg og min samboer. Han har også tre barn fra før. Allerede fra før vi møtte hverandres barn har vi vært veldig bevisst på hvordan vi skal involvere hverandre i hverandres barn, regler, oppdragelse, "bry seg" med hverandres barn etc.Vi har valgt å fristille hverandre totalt iv forhold til alle barna. Vi ser alle som en stor ungeflokk og behandler de deretter. I begynnelsen kunne jeg føle det litt sårt når samboer var litt "tydelig" overfor mine barn eller irettesatte dem. Da bet jeg det i meg og tenkte: "Hvordan ville jeg reagert på dette dersom det var deres biologisk far som hadde gjort det samme?" Svaret var alltid at da hadde det vært helt OK. Min konklusjon da var at jeg måtte godta at bonusfar gjorde som han gjorde. Det samme skjer andre vei mellom meg og hans barn, og alle seks barna godtar oss begge to som fullverdige oppdragere.

 

Vi har også vært bevisste på at den det passer best for henter, bringer til treninger og aktiviteter. Det er ikke slik at jeg følger opp "mine" og han følger opp "sine".

 

Dette er ikke ment som en solskinnshistorie. Vi har våre utfordringer vi også, men vi prøver å møte dem når de kommer, ta de opp til diskusjon og prate oss til en best mulig løsning. Tror du at du kan ta opp dette med samboeren din og oppfordre til at dere setter dere ned og går gjennom dine følelser, hans følelser, barnas reaksjoner, hva du ønsker for samværshelgene og hva han ønsker for disse helgene? Lag noen "regler" for det nye familielivet slik at dere har forutsigbarhet. Etterpå kan det sikkert være lurt å informere barna om hva dere har kommet til.

 

Dersom barna er negative og tverre, kan det jo hende at dette bunner i usikkerhet og redsel for den nye situasjonen. Snakk sammen og vær åpne!

 

Lykke til!

[Nuffy]

Jeg har to "hår i suppa", sitter rett i ryggen med klærne på annen hver uke. Den andre uka ligger jeg på sofaen i trusa;-) Nei, det er overhodet ikke like avslappende å være sammen med stebarn!!!

[Anonym bruker]

ja,egentlig....går selvfølgelig ikke rundt i huset halvnaken,og det blir noe mere mas da han ikke er noe flink til å rydde etter seg.men mine barn er kjempe glad i han,og det er gjensidig.det varmer:-)