Selektiv mutisme...

[Anonym bruker]

Noen som har hørt om det / vet noe om det?

 

Skolen til jenta mi er redd for at hun kan ha det, hun har nemlig bare sagt omtrent 3 ord siden hun begynte i høst. Hun snakker ikke med noen, men av og til, når en assistent har satt seg ned med henne lenge og latt henne bli trygg, har hun pratet litt.

 

Hjemme snakker hun mye, så dette var nytt for meg. Og hun sier ingenting om at hun ikke trives heller...

[Anonym bruker]

De med selektiv mutisme kan snakke, og gjør det. Men i gitte situasjoner, som f eks i skolen, så snakker de ikke.

 

En link som kan gi litt info:

 

http://www.geocities.com/selmut2002/side1.htm

 

Dersom du googler selektiv mutisme, så kommer det opp mye. Dette var første linken på lista.

[Anonym bruker]

Jeg kan endel om selektiv mutisme. Noe konkret du lurte på?

[Anonym bruker]

Blandt annet lurte jeg på om dette er noe en blir kvitt, eller om man må leve med det hvis man får diagnosen. Er det vanlig at man får problemer som voksne av å ha det?

 

Hun kommer til å få oppfølging på bup fra nå av. Noen anelse om hva som kommer til å skje?

[*Caroline*]

Hei

 

Selektiv mutisme er når barn velger å kun snakke i visse settinger, som for eksempel hjemme, men er helt stille i andre settinger (som f.eks barnehagen) Barnet har et godt utviklet språk, men velger av uvisse grunne r å ikke bruke det i alle settinger.

 

Hvis skolen er bekymret bør du ta kontakt med PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) i din kommune. De kan observere i klasserommet og hjelpe til med miljøet i klasserommet, om det er behov for det. PPT er rådgivende instans for læreren, så de kan også gi råd og tips til læreren. Paralelt er det lurt å ta kontakt med BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk Poliklinikk - jeg vet- det høres veldig skummelt ut, men det er ikke det . De kan utrede og stille en eventuell diagnose. De er også flinke til å veilede foresatte og skole rundt problemstillingen.

 

Her har du en link som en dame på BUP har skrevet

http://www.barnemix.no/helse/sm.php

masse tips, og info om mutisme, så du kan se om du kjenner igjen gutten din.

 

Har skolen tatt kontakt med PPT?

[*Caroline*]

... det er svært få voksne med selektiv mutisme...

 

Dette går bra, har du tatt kontakt med BUP vet de godt hva de holder på med, og kan hjelpe dere og skolen med dette! PPT kan skrive sakkyndig vurdering om det er behov for mer ressurser rundt barnet

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

De jeg har jobbet med har blitt "bedre". Er barnevernspedagog, og selektiv mutisme i forhold til barna jeg har jobbet med kan tenkes kommer fra avikende miljøbetingelser, noe jeg tipper ikke er ditt tilfelle. Prinsipper for behandling er å ikke presse språket fram, men gjerne "øve" på hverdagslige hendelser hvis barnet ikke snakker hjemme, feks ønke gjester velkommen i døren ved besøk. På skolen er det viktig at evt lærer eller andre presiserer at hun ikke MÅ svare eller snakke tilbake, dette er jo ikke vilje styrt. Det kan lette presset at det ikke forventes svar tilbake. Ellers kan mye løses ved humor og lek. Hvis jenta skulle begynne å si noe burde ikke dette aplauderes og bli gjort ett stort nummer utav, bare svare normalt tilbake. De aller fleste kommer gjennom dette. Dette er bare personlige tips, per i dag er det ingen allment aksepterte behandlinger, og vi vet lite av hva som faktisk hjelper.

Har hun vært utsatt for noe traumatisk? Noe du kanskje ikke vet noe om? Kanskje på skolen, i friminuttet? S m er noe som kan oppstå når barnet skal begynne på ny skole eller ny barnehage, for såbare barn kan det rett og slett bli for mye. Det er jo en angsttilstand.

[Anonym bruker]

Hun var utsatt for mobbing i en barnehage. Hun ble rett og slett mobbet fordi hun var litt sjenert. Og jeg vet at hun syntes det var litt vanskelig å begynne på skolen pga dette, hun kjente jo ingen, og ble plutselig helt alene.

 

Hun har vært helt normal hjemme, så vi har ikke skjønt noe, annet enn at hun har vært sjenert hele livet.

[Anonym bruker]

Det kan forklare mye. Hun har kanskje vært veldig nervøs for å begynne på skolen. Hadde det vært mitt barn hadde jeg jobbet med skolen i første omgang. Sørget for at hun ble inkludert og ikke mobbet. (Selv om det burde være en selvfølge for alle barn). Og oppmuntret vennskapene hun utviklet, be med barn hjem, la henne begynne på fritidsaktiviteter og følge opp og være rundt henne mer, Så hun føler seg trygg. Tryggheten til personene hun snakker til på skolen kan "overføres", ved at feks en ny assistent er mye sammen jenta og den hun prater til, og at man gradvis overfører mer og mer av initiativet til den nye, hvis du skjønner. Slik kan du hjelpe henne ang venner. Bruker hun tegn på skolen?

[Anonym bruker]

Det jeg mente ang overføre trygghet til nye venner, feks i klassen, var at du eller annen person hun føler seg trygg på, og snakker til, er veldig nære i starten av etableringen av nytt vennskap, for så å trekke seg gradvis ut av relasjonen dem imellom. Slik kan skolen og du, hjelpe henne til å snakke til fler, uten at det oppleves som press.

[Anonym bruker]

Hun kommuniserer ikke i det hele tatt... De hadde reagert med en gang på at hun ikke gir blikk-kontakt osv. Men når hun ble snakket til rolig over tid av denne assistenten, hadde hun begynt å svare på spørsmål.

 

Hun har en god venninne, men hun går dessverre ikke på samme skolen. Så hun har jo vært en del sosial, men bare med denne jenta.

 

[Anonym bruker]

Uff, dette må være vanskelig for dere. Dere burde snakke mye med henne om skolen, uten å krisemaksimere problemet elle gi henne følelsen av å være unormal og at "alle andre snakker jo, kutt ut med det tullet". Får håpe denne assistenten vil jobbe på skolen en stund til, og at det er mulig og overføre dialog til andre på skolen. Har hun en interesse eller hobby ville jeg virkelig forsøkt å oppmuntre til aktivitet og utvidet det sosiale nettverket hennes. Kanskje du kan be inn en jente fra klassen, samtidig som venninnen hennes kommer på besøk?

Hvis hun kunne lært noen enkle tegn og kommunisere med på skolen med andre lærere hvis assistenten er borte kunne det vært en fordel. Og normalisering av problemet for skolen, lærere og elever.

[Anonym bruker]

Har dere tenkt på Aspergers syndrom? Tenkte på det med blikk kontakt. Ca 7% av barn med sm har Aspergers syndrom.

[Anonym bruker]

Å gi barnet forståelig informasjon om tilstanden og si at det finnes andre barn som har det samme prolemet pleier å vekke betydelig interesse og gi kontakt med barnet, en innfallsvinkel lærere på skolen kan innlede kontakt med jenta på. Feks: "Du trenger ikke snakke tilbake til meg, eller svare meg, men jeg vet litt om hvorfor du velger å ikke snakke her på skolen, og det er ikke din skyld at det er sånn. Faktisk er det mange andre jenter og gutter jeg kjenner som har det akkurat som deg, og ...."

[Anonym bruker]

Mistenkte at jenta mi hadde selektiv mutisme, fant masse om det på nettet og fulgte de tipsene og rådene som stod der. Nå snakker hun med alle, kjente som fremmede. Tilbringte også masse tid med henne i barnehagen, det funket virkelig. Hun er 3 år da. Anbefaler deg siden mutisme.no.

 

Lykke til!