om å forandre seg når man blir mamma...

[Gjest]

I julen var vi øyenvitne til en veldig alvorlig trafikkulykke i Molde. Den hadde desverre dødelig utfall for en unge herremann på 19 år.. og det var et grusomt syn for oss som kom først på stedet..

 

Vi fikk tilbud om hjelp for å bearbeide synet, men det som kanskje overrasker meg mest er at jeg er ikke berørt av hvor grusomt det var å se denne gutten liggende livløs.. det var jo så innlysende at han var død liksom.. mine mareritt går på den stakkars mammaen til gutten som mest sannsylig fikk presten eller politiet på døra den nyttårsaftenen med beskjed om at hennes sønn aldri ville komme hjem fra byturen sin..

 

Og i drømmene mine er jeg mammaen til denne gutten.. Og våkner og er helt klam, kald og våt og kjenner jeg rooper NEEEEEEEEEEEiiii av full hals.. og jeg kjenner den smerten hun kjenner i magen sin over å få en slik beskjed..

 

Det må være det faktum at jeg klarer å sette meg inn i hennes sted som forårsaker dette, er det ikke? Enhver foreldres frykt er jo å miste et barn..

[Gjest]

Huff dette er vel både en mammas mareritt og miste sitt barn, og mareritt generelt over å være først til en døds ulykke.

Når en kommer midt oppi situasjonen er det rart hvor "kald" en kan bli.

Det er nok mye lettere å sette seg inn i en mammas situasjon etter en selv er mamma,en før en er det.

 

Blir du plaget med mareritt lange så er det kanskje ikke så dumt å få bearbeidet noen tanker hos en psykolog eller andre su føler kan hjelpe deg.

 

Huff dette ble rotete, tror jeg sender deg en stor klem jeg.

[Gjest]

Huff så tragisk.Å komme først er mitt største mareritt.

Å bli plaga med slike drømmer og tanker,det er ikke rart.Man bør snakke om det,masse.Ellers kan det fort bli værre.

Jeg kan nesten ikke finne ord å skrive jeg.For det å miste noen brått og brutalt er grusomt.

 

Håper du finner noen å få delt tanker med,så nattesøvnen blir god igjen.

[Attpåklatten :-)™]

Så grusomt for dere å være vitne til dette. Vet dessverre personlig hvor tøft det er og kan være i etterkant å være førstemann til dødsulykke og som de andre sier, det er viktig å prate prate prate og atter prate om det du opplevde. Ellers vil kanskje disse marerittene følge deg lenge fremover.

 

At man i tillegg kobler seg inn i mammarollen og hvordan det må føles for henne som får den tristeste beskjeden, ja det tror jeg hører med morsrollen....den mindre attraktive delen av den.

 

Å miste et barn, ungt eller voksent, er bare grusomt. For det strider imot alle naturlover. Man skal ikke følge sitt eget barn til graven, sånn er det bare. Og for de som opplever det så vil livet for alltid være preget av tapet....

Tror de aller fleste av oss mennesker som har barn selv blir redde av å se hvor skjørt livet faktisk kan være og nok ville følt akkkurat som du gjør....

 

Håper du klarer å bearbeide inntrykket og at du klarer å legge det bak deg, så ikke det preger ditt liv altfor mye fremover med mareritt og skremmende tanker...

 

Klem klem

[Karomamma]

Å, noe så fælt å se slikt!! Jeg kan kjenne meg igjen i det å ikke reagere der og da, men at reaksjonen kommer i ettertid. Og du har helt sikkert rett i at du som mor selv setter deg inn i mammaens situasjon og tenker på hennes tap. Det er den største frykten, å miste et barn!!

 

Jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert selv hvis jeg hadde vært i samme situasjon. Ikke lett å gi noen glupe råd heller, Det er sikkert lurt som flere her sier, å "tømme seg" for inntrykk og prate med en du har tillit til eller en fagperson. Lykke til, jeg håper virkelig de vonde drømmene gir seg!!

 

Klem til deg!