jeg kan være gravid med min venninnes mann...

[Anonym bruker]

og det er jo rett og slett helt forferdelig. ja det er forferdelig å ha et forhold med denne mannen i første omgang, det er jeg klar over, men jeg spør dere jenter om råd for dette er ikke slik jeg ønsket at det skulle gå.

 

jeg tok angrepilla 1 1/2 døgn etterpå, men likevel sitter jeg her med alle symptomer på graviditet.

 

 

hva i all verden skal jeg gjøre? jeg vet at det "riktige" er å ta abort, men for meg , så er abort galt. Jeg og mannen min har forsøkt å bli gravide i flere år uten hell, og plutselig blir jeg gravid med "elskern" min.... herregud.... min største drøm har blitt mitt største mareritt

 

venninnen min vil jo merke (og sikkert alle andre) at babyen/barnet vil ligne på han? hrregud dette er som tatt ut av en film (

 

hjelp jenter, hva skal jeg gjøre????

 

[Anonym bruker]

Tror egentlig du har skrevet dette innlegget bare for f...

Du må jo være stein stokk idiot som holder på med mannen til din såkalte venninne. Stakkars, hun fortjener så mye bedre. Synes synd på henne som har deg som "venninne". Utrolig kvalm, det er det du er. Og mannen hennes også, like stygg han.

Skulle så ønske slike som dere ble "tatt" fort som faen og at alt kom frem. For det er som regel det det gjør, før eller siden!

Samme det vel om babyen ligner på elskeren din eller ei. Om babyen hadde vært prikk lik deg selv og ikke liknet noen andre, hadde du vel ikke vært så jævla egoistisk og stygg at du ikke hadde fortalt dem rundt deg hvem som var faren??

Dumme naut...

[Anonym bruker]

trist å leseat du oppfatter meg slik, men historien til meg og denne mannen er dypere enn som så. jeg skrev som sagt ikke inn dette for å bli dømt for dette av dere her inne, jeg har et seriøst problem som jeg ønsker noen akn hjelpe meg med

[Tulla med tre små]

Det går an å gjøre feil, men det går også an å prøve og rette dem opp igjen...

Jeg er av den oppfatning at ærlighet varer lengst, så hvis jeg var deg, ville jeg ha manna meg opp og snakket med mannen min. Så får dere heller ta det derfra.

[Anonym bruker]

takk for at du svarer med mor til en + en i magen

 

ja jeg er redd for at ærlighet er det beste her, mannen min kjenner jeg jo, og kan være ærlig med tror jeg , men værre med han jeg har hatt et forhold til , og kona hans... tar jeg abort trenger de ikke å få vite noe, men problemet er jo dilemmaet jeg har med meg selv. jeg har ønsket å bli gravid i mange år, men ikke på denne måten! det vil ingen! og tar jeg en abort nå, så er det ikke sikkert jeg kan bli gravid igjen....da jeg ikke kan bli gravid fra før (prøvd noen år)

 

jeg vet hva som er riktig og galt, sett utenfra, men når man kommer i en slik situasjon selv, så blir man litt uklar i tankegangen (

 

[Anonym bruker]

Du har vel noen valg her:

 

1. Trolig er du ikke gravid, men ta en teest så vet du sikkert og slipper å lure på abort i alle fall...

 

2. Er du gravid så kan du beholde barnet, sannsynlig konsekvens er nok uansett tap av venninne og i det minste et svekket forhold til mannen din som har en evig påminnelse på at du har vært utro og at noen andre kunne gi deg det han ikke kunne (et barn)

 

3. Ta abort, men likevel fortelle mann og evt venninne, trolig med samme konsekvenser som pkt 2

 

4. Ta abort og ikke fortelle det til NOEN, (kan love deg at hvis du betror deg til noen om dette vil det før eller senere lekke ut) enester konsekvens er din evige dårlige samvittighet.

 

Jeg tipper på pkt 1, du er ikke gravid men innerst inne så ønsker du å være det, derfor har du noen symptomer..

[Tulla med tre små]

Jeg er nok ganske hormonell akkurat nå, siden jeg er gravid selv, men jeg hadde aldri orket å ta abort! Det er jo ikke det lille barnet sin feil at du kan være gravid med feil mann, og uansett hvem som er faren, kommer du til å elske en eventuell baby over alt i hele verden!

 

Jeg visste ikke at det gikk an å elske et annet menneske så høyt som jeg elsker min lille sønn, før jeg fikk ham!

 

Beklager hvis jeg roter det enda mer til for deg nå...

[Anonym bruker]

takk for rådene anonym... det var fint å se hvordan du satte opp punktene.... til mor +1, jeg vet at jeg hadde elsket det barnet mer enn noe annet i verden....men å miste venneparet, de er barndomsvenner, er helt uaskeptabelt... så da står jeg med valget om å holde det for meg selv, evt kun fortelle mannen min.... men som du sier, det kan lekke ut, uansett hvor mye jeg stoler på mannen min, for han vil nok antageligvis aldri snakke til meg igjen, og vet ikke om utroskap er noe som ville gjort han så sint at han fortalte det til vennene mine.

 

så da sitter jeg med punkt 4, ikke si det til noen. så får jeg leve med det resten av livet (

 

Jeg håper du har rett anonym, at det er punkt en, at jeg ikke er gravid som er riktig, og at dette bare er innbilning fordi jeg er redd. leser så mye på nettet om angrepiller som ikke har funket. Kan kanksje være at jeg er øm i eggstokkene av angrepillen fortsatt? står at magesmerter er en bivirkning på pakken, men ikke hvor lenge etterpå...

[Anonym bruker]

Ømhet i eggstokkene har jeg hatt ved eggløsning men aldri når jeg har vært gravid.... Tenker du har en eggløsning på gang jeg :-) Få gubben hjem !!

[Anonym bruker]

For det første:

 

Jeg ville tatt det bort og ikke fortalt det til noen. Jeg tror du kan ødelegge for minst 5 personer ved å beholde, men bare deg selv hvis du tar det bort.

 

For det andre:

Jeg brukte angrepille og ble gravid. Jeg var øm i eggstokkene da jeg var veldig tidlig gravid. Som om jeg ventet mens og hadde eggløsning på begge sider samtidig. Så det kan være et symptom. Hvorfor i alle dager har du ikke testet allerede? Det blir ikke lett å skjule det hvis du blir dårlig, så oppfordrer deg til å handle raskt.

[Anonym bruker]

jeg har ikke testet for IKM har ikke vært enda....dette er en og en halv uke siden....så det er fortsatt en liten stund igjen til jeg kan teste......

 

jeg vet dette vil ødelegge for alle sammen, og det ønsker jeg ikke. da er det som du sier bedre å ødelegge for meg selv bare....

 

men hvordan skal man klare å ta en abort uten at mannen merker dette????man må jo inn på sykehus og hele pakkka,,,,og blø 14-20 dager i etterkant....tenk om det blir noe komplikasjoner av noe slag... og jeg har en mor som jobber på det nærmeste sykehuset...tenk om noen ser meg ?? herregud jeg blir helt rådvill jeg ( noen som har forslag ??

[Anonym bruker]

Du kan prøve å teste. Noen viser positivt så tidlig som ti dager dpo.

 

Ved medisinsk abort trenger du bare dra inn noen timer på dagen. Fra 8.30-15 var det den gangen jeg tok abort. Du blør vanligvis en ukes tid (noen ganger lengre) etterpå (du er ikke langt på vei, så sannsylig ikke langvarig blødning). For mange kan det på mange måter være som en litt lang menstruasjon, og det kan jo mannen din ikke vite om det er?

 

At noen ser deg må du bare ta sjansen på. Det er svært mange grunner til å være i nærheten av et sykehus. For 99% er det ikke fordi de skal ta abort.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg kommer fra et forholdsvis medium lite sted og kjenner veldig mange ved det nærmeste sykehsuet, er så redd jeg møter noen ved avdelingen med abort foregår....huff blir jo helt paranoid!!! men det er vel fritt sykehusvalg? kan velge ett i nærmeste storby? men kan man kjøre hjem selv etter med abort??

[Anonym bruker]

Kommer dette ut så mister du alt, både mannen din, venninna di og elskeren din! Du kommer aldri til å klare å holde på mannen din, han kommer ikke til å klare å leve med at det ikke er hans barn (dere har jo som du sier prøvd i noen år...) dette vil være knusende for han.

Jeg tenker at hadde det vært meg, så hadde jeg tatt det bort. Det er rett og slett ikke verdt det styre som kommer til å bli om du beholder!

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men dere har nok enda tid til å få barn. Har dere prøvd alt? Prøverør osv?

 

Nei dette er en kinkig situasjon. Hadde det vært min mann som hadde smelt deg på tjukka, JA DA... du vil ikke vite mer...

[Anonym bruker]

Du kan selv velge hvilket sykehus du vil utføre aborten på. Og du kan gi beskjed, at din mor ikke skal vite noe, og at dette skal gå veldig stille for seg. Den dagen du skal ta abort, om du velger kirurgisk, så kommer du dit tidlig på morran, og blir skrevet ut formiddag/ettermiddag. Mannen din kommer ikke til å merke noe, forhåpentligvis. Og du kan jo bare si du har en uvanlig lang blødning, mannfolk har overhodet ikke peiling på de greiene der.

[Anonym bruker]

Man får i utgangspuktet ikke kjøre hjem selv etter med abort fordi man får sterke smertestillende. På den annen side vet de jo ikke om du har bilen med deg eller ei. Hvis du vet hvordan du reagerer på paralgin forte og tror du fint kan kjøre etter noen timer etter at du har tatt det bør det jo kunne gå greit.

 

Jeg fikk så sterke smerter at jeg spydde opp runde to med smertestillende. Da måtte jeg få sprøyte i rumpa. Kunne definitivt ikke ha kjørt hjem etter det, men det er jo heller lite sannsynlig at det vil skje.

 

[Anonym bruker]

takk for svar jenter. Jeg forstår at abort er mitt eneste valg i denne saken. Og til deg som lurte på alder, jeg er 31, hatt 3 prøverørforsøk, aldri vært gravid! vi har et opphold i prøvinga nå, hadde tenkt til å prøve igjen til sommern kanskje.

 

men kan noen fortelle meg om medisinsk abort er bedre.....da slipper man jo narkose og dette her ......

[Anonym bruker]

Sannsynligheten for at du er gravid er jo minimal. Med så mange forsøk og så lang prøving tror jeg du ikke skal bekymre deg for mye egentlig.

 

 

Om medisinsk abort er bedre tror jeg er individuelt. Fordi man gjør det hele selv føler noen at det er verre. Man må svelge de første pillene for å stoppe prosessen, og man må sette inn de andre pillene i skjeden selv for å åpne livmorhalsen slik at det blir skylt ut. Man ser også alt som kommer ut, og noen synes dette er verre. Andre sier at dette gjør at de barbeider det lettere fordi de ser at det bare er blod og klumper. Ikke noe foster. Ved kirurgisk abort får man ikke med seg noe - på godt og vondt. En operasjon er også alltid mer risikable for deg enn en med abort.

 

Jeg synes det var litt belastende å gå hjemme og vente på at det skulle komme ut, og det meste kom ut før jeg dro til sykehuset. Må si at jeg skrek høyt og gråt da jeg hørte et "plopp" i doskålen da jeg skulle tisse. Dette kan jo bli litt vanskelig for deg dersom du har en mann som er der hele tiden.

 

Håper for din del at du slipper å tenke på dette - at du ikke er gravid.

[Anonym bruker]

takk for et beroligende svar av deg anonym..jeg må bare tenke slik, at siden jeg ikke har blitt gravid hittil, så er sjangsen minimal nå...får jo alle symptomer...vondt i magen, kvalme , vonde pupper....lenge før mensen skal være her....sikkert bare innbilning . håper jeg.

 

ja det er vel mer risiko med vanlig abort....tror jeg ville valgt medisinsk etter hva jeg leser....men er så redd for at det skal skje noe komplikasjoner...herregud ville jo vært helt krise om mannen skulle finne det ut på den måten liksom....men det går nok helt fint. sykehus er jo flinke...

 

takk jenter, det er godt jeg kan snakke med noen, hvis ikke ville jeg gått med dette inni meg, og det tro jeg ikke hadde vært så bra for psyken min !

[Anonym bruker]

Ikke ta abort!!! Du har jo tydeligvis veldig lyst på et barn. Hvis du er gravid nå, etter å ha prøvd så mange ganger uten hell, så beholder du barnet! Fortell til mannen din, han kan jo få være med å bestemme "hvem" som skal være faren hvis han fremdeles ønsker å være sammen med deg.

 

Tror du blir å angre for alltid....klarer du å leve med det?

Barnet er garantert bedre enn både mannen, elskeren og venninna!!!

...og garantert mere uskyldig...

[Anonym bruker]

Jeg tror det er flere som håper på/frykter at de gravide som opplever symptomer så tidlig enn de som faktisk er det. De som lytter veldig til kroppen finner små tegn. Man kan bli kvalm av angst også... Symptomer kommer for de fleste i uke 6.

 

Husk også at det er helt vanlig at mensen blir litt forsinket når du går rundt og er så spent.

 

Hvis det nå er snart er to uker siden du hadde sex kan du prøve deg med en test på morgenurin. Den kan slå ganske sikkert ut 3-4 dager før forventet mens.

[Anonym bruker]

jeg vet ikke om jeg kan leve med å miste både mann, og to veldig nære venner, og sitte alene med et barn "ingen" vil vite av utenom meg og min familie. er det verdt å få et barn når man mister nettverket sitt liksom..? få barn, blakk alene og deppa...nei det tror jeg ikke. men jeg forstår hva du mener. jeg ønsker meg barn over alt i verden, ikke noe større ønske jeg har. derfor er dette så ironisk hele greia!

 

det er vel snart så jeg kan teste tenker jeg

 

ja jeg tror man kan få veldig mye innbilning, og kjenne ekstra etter....og vet mens kan bli utsatt av psykisk stress som dette. jeg skal oppdatere dere når jeg har testet ...kryss fingrene for at jeg ikke er gravid nå, men at spiren kommer med min egen mann om noen måneder"!

[Anonym bruker]

Hvem er så tullete at de synes hun burde beholde?? for en skrudd verden.. Dette er sykt!

[Anonym bruker]

Vanskelig situasjon dette her. Jeg hadde nok valgt det som hadde gitt minst ringvirkninger. Hva det er blir opp til deg å vurdere.

 

Det er fritt sykehusvalg. Ved kirugisk abort legges du i narkose og du får ikke lov å kjøre bil etterpå. Du bør ha tilsyn det første døgnet, i tilfelle bivirkninger av narkosen. Ved medisinsk abort kommer det vel an på hvor sterke smertestillende du ev. vil trenge mens du er på sykehuset. Litt usikker her. Blødningen etterpå varierer jo, noen blør ikke så lenge, andre må slite med det i ukesvis. Hvis du er veldig redd for å bli sett, så ville jeg valgt et annet sykehus en lokalsykehuset, og jeg ville tatt drosje fram og tilbake. Vet ikke hvor stor avstand det er til det nærmeste sykehuset utenfor ditt bosted, en drosje vil jo koste noe, men alternativet er jo å bli kjørt av noen du kjenner. Dette ville jeg følt var greit ved en medisinsk abort, ved kirugisk ville jeg nok hatt tilsyn. Da må du i såfall betro deg til noen som du stoler 100 % på og som kan være behjelpelig med det.

[Anonym bruker]

Hei

 

Ville bare oppmuntre deg litt inni mellom alle disse innleggene. Jeg vet om et par der hun ble gravid etter utroskap. Hun fortalte det til mannen sin og fortalte han at hun ville beholde barnet. Han brukte en god tid på å fordøye det og for å bygge opp tilliten til henne igjen. Men idag er de sammen, de har det kjempefint og han har alltid vært faren til barnet, Jeg er usikker på om den biologiske faren vet noe om dette, men kan jo hende han mistenker noe.

Jeg syns ikke du skal ta abort om du ikke vil, sånne her situasjoner har skjedd tusenvis av ganger før deg og kommer alltid til å skje. Så lenge man vet hvem faren event kan være er det jo ingen fare syns jeg. Barnet vil jo bli elsket av deg, kankje mannen din og av andre.

 

Det vil nok bli tøft i forhold til dine venner og din mann i begynnelsen, men du er jo ikke alene her. Mannen til vennina har jo også vært med på dette og han vet sikkert at når man har sex kan man bli gravid!!

Jeg håper du finner ut av dette og jeg tror ikke du er stygg eller kvalmende person som noen her påstår. Noe som igjen er unødvendig å kalle noen syns jeg, de kjenner jo ikke deg.

 

Lykke til