Er det jeg som overreagerer...

[:-))))]

Juleferien tilbragte vi hos mine foreldre i år. Det er fordi vi bor langt, langt unna dem og ser dem kun tre ganger i året ca. Vi bor på hans hjemsted.

Før vi dro gledet vi oss alle til jula, trodde jeg. Etter en dag der, begynte min mann og jamre, for han kjedet seg sånn, ingenting å gjøre osv. Dagen etter var vi barnefri hele dagen, med bytur og middag ute, mine foreldre passet.

Neste dag ble dessverre begge barna våre syke og den ene sengeliggende. Og så kjedet han seg igjen. Og det var liksom dette det gikk i hver dag. Ingenting å gjøre. Kaldt ute. Ingen steder å gå.

Han sa det jo ikke hele tiden, men dette la han liksom vekt på. Jeg kunne ikke unngå å merke det heller i hele holdningen hans.

Snakket om det ikveld og jeg sa at jeg var så lei denne holdningen (ikke første gang, nemlig). Den har så negativ innvirkning på meg og min glede av ferien og det å vœre “hjemme“ en tur.

Sånt blir jeg rett og slett deprimert av jeg, og føler han "ødelegger" litt oppholdet som jeg har gledet meg veldig til.

Vet jo at det ikke er like gjevt for han, men er det for mye forlangt å be om litt positiv holdning? Eller overreagerer jeg helt...?

 

 

[Hilde_85]

Syns du reagerer rett.

Jeg hadde blitt kjempeirritert. Man kan godt ofre litt av seg selv for partneren sin. Jeg syns ikke det er så gøy å sitte 6 timer i bil hver vei for å besøke foreldrene til min kjære, og det er ganske så kjedelig å være der og. Men jeg gjør det fordi det er foreldrene til min samboer og besteforeldrene til hans sønn og vår felles sønn. Så ingen vet at jeg syns det er et ork å dra dit, fordi det handler om andre sin lykke.

Og jeg vet han ville gjort det samme for meg

[miapia]

Synes det er helt utrolig at han klarer å si at hen kjeder seg på ferie med sine egne barn... min mann ville vært i himmelen!

[roxanne]

Skjønner at du blir lei deg når du er hos dine foreldre, prøv og si til til han hvordan du følte det og ikke rett ut pekefingeren til han fordi da går han bare i forsvar.

[:-))))]

Det var akkurat mine tanker om dette og. Men min mann tenker helt annerledes. Hvis han hadde vœrt i den situasjonen og jeg hadde kjedet meg slik han gjorde, så hadde ikke det brydd han. Han hadde gjort det beste ut av sin ferie og kost seg og så hadde jeg kunnet seile min egen sjø.

Greit nok, men jeg funker ikke sånn. Er det noe samhold igjen hvis vi skulle oppført oss slik med hverandre hele tiden?

[:-))))]

I kveld rettet jeg ingen pekefinger. Jeg vet han har merket at jeg har vœrt litt deppa og jeg ville forklare han hvorfor. Han er ikke hovedgrunnen, men jeg synes det er så vondt at i tillegg til at jeg ikke er bra og glad så er han med på å gjøre ting verre. Hvordan skal jeg noen gang bli bra igjen, hvis han ikke klarer å ha totalfokus på hvordan han kan gjøre situasjonen bedre for meg. Jeg krever ikke stort, kun litt hensyn.

Men angrepet, det følte han seg for det endte i en liten krangel og nå sitter han i stua for seg selv.