Anonym bruker Skrevet 6. januar 2009 #1 Skrevet 6. januar 2009 Er alenemor til en herlig gutt som om noen dager blir et år. Men jeg er drit lei av livet. Føler alt går meg i mot. Føler jeg ikke har noe å stå opp for selv om prinsen min står i senga å smiler hver morgen å roper mamma. Jeg føler meg tom. Tom for følelser, tom for alt. Har en mann i tankene å det er min kjære ex samboer. Ingenting funker på han. Har åpnet meg helt til han i det siste. Sagt at jeg vil ha en baby til med han, han er den eneste for meg. Om vi kan ta en prat å finne ut av ting. Finne ut hva som gikk galt å jobbe i mot det. Han svarer ikke. Jeg sitter å venter på svar hele tiden. Venter på at telefonen skal ringe. Venter på han. Det er skikkelig slitsomt. 6mnd siden det ble slutt, men vi har møttes å hatt det koselig sammen ettere det. Vi har en god tone når vi først treffes å han blir den personen jeg forelsket meg i, noe som gjør det vanskelig for meg å glemme han. Vi koser oss (ikke sex), ler sammen, kødder og vi trives sammen etter alt som har skjedd. Men så plutselig blir han helt rar. Det er to personer som kan i at han har forlatt sin lille familie, to kompiser av han. De er begge i 30 årene og ungkarer. Han er 22 år. Umoden og ikke voksen nok til å ta seg av sønnen sin, han har han annenhver helg. Han hadde han i helga, å da lå jeg over til han hele helga. Han tok gutten, men likevel. Hvorfor skal han holde på sånn? jeg ser jo at han vil, men det er noe som stopper han. Er så lei. Lei av alt. Dette ødelegger meg helt. Å nå svarer han ikke. Hvorfor skal ikke jeg klare å si nei når han vil komme. Hvorfor skal ikke jeg abre vise han at det skal ikke være så enkelt å bruke meg? Er lei jeg. Vil bare få pratet med han.
Anonym bruker Skrevet 6. januar 2009 #2 Skrevet 6. januar 2009 ingen ;( Vet av noen mødre her inne som kan hjelpe meg litt og er forståelsesfulle...
Anonym bruker Skrevet 6. januar 2009 #3 Skrevet 6. januar 2009 Kjære deg:-) Jeg forstår at du har det tøft. Det er jo som vi alle sikkert har kjent på kroppen tøft når vi blir avvist eller at våre forventniger ikke blir besvart.. Men du må velge hvilket liv du vil ha for deg og sønnen din. Du skriver at samboeren din er umoden og ikke voksen nok til å ta seg av sin sønn,vil du da ha ham i livet ditt på den måten? Selv om dere koser der,så virker det ut som at det er på hans premisser. Sønnen din trenger stabile personer i livet sitt. Har du noen nære venner du kan prate med? Ofte hjelper det å snakke om tingene og høre andres synspunkt. Du kan ikke være lei av livet du som har en sønn å ta vara på! Han trenger jo all den kjærligheten din! Selv om det er tøft nå vil tingene bli bedre! Men du må finne andre positive holdepunkt i livet ditt,og ikke (sorry at jeg er direkte..) grave deg ned i elendigheten! At livet går bra kan jo ikke bare dreie seg om den vi er forelsket i besvarer disse følelsene. Livet er jo så mye annet også! Jeg tenker alltid når jeg er nedfor at det finnes jo folk som har det verre,krig og verre ting skjer jo med folk hver dag,vi er heldige som har det så trygt som vi har det! alt dette virker kanskje som tåpelig for deg nå,men hvis du bare kan finne 1 positiv ting med hver dag,så er dette en begynnelse:-) Å prøve å snu tankegangen din til noe positivt! Vi velger jo selv hva vi skal tenke på,om det skal være destruktivt eller oppløftende! Så vis exsamboeren din at du har litt "guts" og still krav!! for guts har du!!! du har jo født et barn!! og så er du alenemor! Stå på jente!!!!! Behandle deg selv med respekt! kjøp deg noe fint! alt for å føle deg bedre! Hvis vi ikke liker oss selv,er det vanskelig å bli resektert av andre...Håper ting går bedre. Vet ikke om dette er gode råd for deg,men å tenke på denne måten hjelper iallefall meg når ting er vanskelige. Go klem!!!
Anonym bruker Skrevet 6. januar 2009 #4 Skrevet 6. januar 2009 Takk for svar. Nei, han er jo så absolutt ikke verdt å vente på, men han er pappa til gutten min. Å når han først er her så stiller han opp. Men så går det tilbake til det samme gamle igjen. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke på at det finnes andre mennesker som har det så mye verre enn med, å stakkaes gutten min da som må ha en mamma som meg. Jeg prøver det hardeste jeg kan for å sette på glad ansiktet mitt når han er våken og tilstede, men føler det begynner å dabbe mer og mer av. Vennene mine har problemer selv å jeg føler meg råtten som må legge mine problemer til dem. Gutten min er helt fantastisk, han får meg til å smile, le.. vi koser oss kjempe masse om dagene. Det er det samme om og om igjen. Vi står opp, spiser mat, er ute å triller, spiser mat, sover litt, er våken, leker, spiser, bader oss, og legge oss. Det er kveldene som er verst for meg. Har liksom ingenting å finne på. Alle mine venner har fast følge å de skjønner meg liksom ikke helt. Det er nesten så jeg har lyst til å snakke med en psykolog, men da er jeg så redd at barnevernet kommer inn liksom. Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Jeg håper en dag jeg treffer en som er glad i meg og gutten min. En som vil meg alt bra.
Anonym bruker Skrevet 6. januar 2009 #5 Skrevet 6. januar 2009 men kanskje vennene dine hadde syns det var ok om du kom til dem med dine tanker,de er jo vennene dine, og de vil jo at du skal ha det bra. Jeg syns at det er bra hvis jeg kan hjelpe mine venner om de har problemer. men det spørs jo hvor store deres problemer er også da...nei det er ikke lett nei...men du har gutten din. Han elsker deg samme hva som skjer. Og han er heldig som har deg som mamma! du stiller opp for ham og lager en fin hverdag! Det er liksom det samme det går i hos oss også,står opp,spiser,leker,triller tur, event går på besøk,bader,legger oss. Jeg har en mann som arbeider i asia og som er borte en mnd om gangen,og så har vi flyttet til et sted hvor jeg ikke kjenner noen så godt ennå. Så for at vi ikke skal være alene hele dagen må jeg knytte de kontakter jeg kan...men har du kanskje noen aktiviteter der du kan bli kjent med folk som han barn, eller ? ikke sikkert det er så gøy å bli kjent med nye folk når en føler seg nedfor,men kanskje det hjelper? Jeg vet at du kan ringe barnevertjenesten og være anonym. Der kan du jo fortelle hvordan du har det, og spørre hva de kan tilby. Det er nå ingen som tror at du ikke kan ta deg av sønnen din,selv om du føler deg nedfor! dessuten har en psykolog taushetsplikt,så han kan ikke ringe barnevernet for å få dem til å bli koblet inn. kanskje du skal sjekke silva ultramind å se hva de kan tilby? Jeg har hatt god nytte av dette kurset.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå