Barn og varige men....

[Anonym bruker]

Jeg og barnefar har hatt det turbulent siden vi fikk gutten vår. Har vært sammen i tilsammen 10 år og er veldig glade i hverandre, men barnefar har vært svært umoden hele veien.... Han har vært glad i fest og fyll, og det ble slutt mellom oss i et helt år da barnet vårt var 2. Da han ble 3 flyttet han inn igjen. Da som en "ny" mann.

 

Veien har likevell ikke vært enkel... Han har opplevd mye i livet sitt og det har vært langt å gå for ham til å bli voksen. Han har slitt med temperamentet og har ofte brølt og ropt til meg. Han har også kalt meg mye stygge ting, foran barnet. Dette er mest nå i det siste halve året, etter at han mistet noen i nær familie. Ifjor på denne tiden hadde vi det ganske rolig og fint.

 

Han har sluttet å drikke. Liker å være hjemme med familien fremfor å feste, så det gjør han så og si aldri. Han er en god pappa, med unntak av at han ikke er særlig flink til å aktivisere barnet eller ta han med seg utendørs alene. Er liksom jeg som tar meg av det. Sønnen vår er 4 og et halvt nå, og i det siste har faren ropt og kjeftet mye på meg. Ved et par anlendinger også på sin sønn. Når han har ropt, slått i dører eller vegg i sinne og kalt meg ting, har gutten vår holdt på med sitt. Han har stort sett ikke virket opprørt. Likevell har han ved et par anlendinger prøvd seg med å kalle meg idiot eller drittkjærring, etter at han har hørt sin far kalle meg det. Han har også et par ganger holdt seg for ørene.

 

Nå var det toppen på kransekaka her forleden, da far truet med å slå meg dersom jeg ikke dro min vei umiddelbart. Jeg hadde ikke gjort noe annet galt enn å blande meg inn i at han var urettferdig med sønnen vår. Han er ofte veldig stresset og det virker som han får folkeangst når vi er ute og handler. Pluttelig blir han kjempesint og må bare bort derifra. Dette skjedde denne dagen, enda vi hadde lovd sønnen vår at vi skulle på burger king. Som sagt, jeg bestemte meg for å gå ifra ham.

 

Han har nå skjønt at han har gjort veldig feil og at han sliter. Han ønsker ikke dette, og han ønsker ikke at jeg skal gå ifra ham. Han trygler om en sjangse til, og er villig til familieterapi e.l....

 

Det jeg lurer på er om sønnen min kan ha fått varige men av kranglingen? Det har ikke vært hver dag, men ganske ofte siden i sommer. Jeg roper aldri, jeg har alltid gått min vei, men han har ofte gått etter meg og ropt. Kalt meg. Gutten vår er en flott og glad gutt, men er jo redd for at han skal slite med noe senere. Er det forsent? Hvis dette aldri gjentar seg? Eller bør jeg bare pakke og dra nå med engang, tross i at gutten er kjempeglad i pappaen sin...

 

Jeg har jo lært opp sønnen min til at det ikke er lov å si idiot osv... Dette hr hn lært i barnehagen. En dag da pappa kalte meg idiot, sa gutten min: Det er ikke lov å si det. "Joda, når personen virkelig ER en idiot sånn som mora di så"....

 

Det er slikt jeg ALDRI kan utsette gutten for å høre igjen.... Er usikker.Hjelp?

[Anonym bruker]

dette er virkelig ikke bra for ett barn å oppleve.selv om du ikke ser på han at han reagerer på dette,kan det være ett skikkelig kaos inni han.har du prøvd å snakke skikkelig med sønnen din om dette?det jeg råder deg til er å flytte ut så fort som mulig.gi mannen din klar beskjed om at du kommer ikke tilbake før han har begynt med terapi og endret seg betraktelig.bedre det enn at dere ødelegger den stakkars lille gutten.synes synd på deg oppi alt dette.psykisk mishandling er nesten verre enn fysisk mishandling.du bør være veldig sikker på at han har endret seg før du tar han tilbake.tror egentlig du har det bedre uten han.skriv ett brev til deg selv om hvordan du føler deg når han holder på sånn.vi har som regel selektiv hukommelse når det gjelder sånt.sitter å tenker på alt fine man har hatt sammen,og glemmer det dårlige.når du begynner å savne han så tar du fram det brevet å prøver å kjenne på de følelsene du hadde,så kanskje du ikke vil tilbake igjen:) LYKKE TIL!