De snille barna man nesten glemmer

[Anonym bruker]

Har du et snilt barn, eller var du selv et snilt barn? Og med det mener jeg; var du et sånt barn som stort sett oppførte seg bra, gjorde som det ble fortalt, oppnådde gode resultater, og rett og slett ikke krevde mer av foreldrene sine enn mat, klær, husly og litt omsorg? Krevde du til tider så lite at foreldrene dine rett og slett glemte deg nesten i søskenflokken din? Jeg tror jeg var et sånt barn. Og jeg tror kanskje jeg har et sånt barn også. Et barn som man nesten glemmer fordi det ikke slår seg vrang eller maser eller herjer. Og det har jeg fått øynene opp for i det siste.

 

Jeg er nummer to i en søskenflokk på fire. Min to år eldre bror er en kverulant av de sjeldne og irriterte foreldrene mine og mine småsøstre på sine utspekulerte måter da han var mindre. Nå er han endelig blitt moden, i en alder av 32 år. Mine to søstre er 4 og 11 år yngre enn meg, og de var begge noen følelseskanoner som kunne eksplodere når som helst. Min plassering i søskenflokken tvang meg til å bli mors og fars hjelper, eller diplomaten som skulle holde fred mellom oss søsken. Jeg likte rollen til en viss grad, men den har visst forfulgt meg opp i voksen alder. Og nå merker jeg at det har skapt grobunn for sjalusi ovenfor mine oppmerksomhetskrevende søsken.

 

For fremdeles er mine søsken, kanskje med unntak av min bror som har modnet til de siste åra, ekstremt avhengig av mine foreldre til hjelp med alt og alle. De er 19 og 26 år og den eldste har egen famililie til og med. Når skal de vokse opp? Mine foreldre er snart 60 år. Jeg lærte selv raskt å kunne ta ansvar for mitt eget liv og egne handlinger, flyttet for meg selv som 16åring. Nå er jeg tobarnsmor og klarer meg med lite hjelp, har rett og slett ikke samvittighet til å bry mine foreldre som har nok med sine egne voksne barn.

 

Men kanskje det er jeg selv som har krevd for lite oppmerksomhet i barndommen, og dermed fått mine foreldre til å tro at mitt liv er problemløst og at jeg ikke trenger hjelp og oppmerksomhet? Kanksje jeg bare skulle ropt høyere? Nå føler jeg meg til tider glemt, at mine barn ikke kjenner besteforeldrene sine så godt som de andre barnebarna fordi de ikke er blitt passet så mye av dem osv. Kanskje det er min skyld det hele?

 

I dag merket jeg at min eldste sønn også er et snilt barn. Som nesten forsvinner bak sin oppmerksomhetskrevende lillebror som har en vilje av stål. Og da ble jeg minnet på det at jeg må passe på å se ham også, selv om han ikke ber om å bli sett på samme måte som sin bror. Alle barn trenger å bli sett av sine foreldre, også de snille barna.

 

 

[Northernlights]

Av mine, så har jeg hatt den sorten barn, ja.

Men det er lenge siden ;o)

Jeg var også et sånt barn selv, og tror på mange måter jeg er sånn enda....litt sånn dumsnill, kanskje.Iallefall naiv. Eller har jeg blitt så klar over det selv nå, at jeg er i ferd med å bli kvitt "syndromet"?

;o) Håper det!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen!!

Jeg er eldst av 4 søsken, og som eldste jente må en ta i et tak, stille opp, hjelpe til og "oppdra" sine søsken. Det gikk greit når jeg var liten/ung, selv om en følte seg urettferdig behandla til tider. Men nå som alle er voksne, yngste er 19, så burde det ikke være sånn lenger, men den gang ei. De er like "drittunger" alle 3 fortsatt.

 

Som deg flytta jeg hjemmefra når jeg var 16år, fikk barn tidlig, men har klart meg veldig bra, er alenemor, men trives med det og har verdens nydligste jente. Jeg har hele tiden villet klare meg selv og snur på krona heller enn å låne/få av foreldrene mine, mens de tre andre har bare seg selv, og kjærestene sine, å ta vare på. Likevel er foreldrene mine ute med masse penger i året til de tre, hvor ingen bor hjemme. Jeg har også fungert som minibank og har oppført meg som om de er mitt ansvar, men i høst satte jeg ned foten og sa at dette hadde jeg ikke råd til lenger og at alle 3 faktisk hadde mer å leve for i mnd enn meg. De har alle fått låne penger etter det, men de har spurt ordentlig og jeg har fått alt igjen etter kort tid.

 

Men jeg spurte mamma om dette en gang, selv om vi ikke har et kjempe forhold, og hu svarte at de ikke mente å overse meg, det var heller det at jeg var den eneste av oss ungene som de fullt ut stolte på at klarte seg selv, så da var det liksom ikke så mye for de å gjøre. Og sånn har det fortsatt oppover, selv om de vet at jeg har det vanskelig en periode så tør de ikke ta det opp for de vet at jeg gjerne vil klare meg selv. Men det går da an å bry seg fordet?

 

Men jeg har begynt å si ifra, og i dag f.eks. kom mamma for å ta med seg snuppa på en fritidsaktivitet fordi jeg er syk, Det er første gang på de 7 åra hu har levd, hu har selvfølgelig vært med på ting før, men dette er første gang hu gjør det fordi jeg ikke kan, og første gang alene. I tillegg ringte snuppa meg i stad og sa at de var i butikken og handla litt for oss for mormor ville det. Så..ja

Jeg tok som sagt et lite oppgjør med søskna mine også, de skjønte ikke helt hva jeg mente for de har jo hatt det sånn hele livet, men søsteren min sa i hvertfall at jeg bare måtte si ifra hvis hun glemte seg og forsvant inn i gamle vaner igjen, noe de gjorde fort, men da var det i hverfall lettere å si ifra.

 

Også vet jeg at det egentlig er veldig barnslig å være sjalu på de, for jeg er jo den sterkeste, det er jeg som klarer meg selv og tar meg av mitt og mine. Men det er jo litt annerledes for deg i.o.m. at søsken har barn og da merker du det nok bedre i forhold til foreldrene dine.

 

Huff, blei VELDIG langt dette. Men ville i hvertfall si at jeg føler med deg, og husk at menneskene rundt deg behandler deg som du lar de, så si ifra! Klem

[Anonym bruker]

Ja, det er nok akkurat som du sier, at jeg selv må si ifra. Og de kan jo heller ikke vokse opp til å bli ansvarlige og voksne mennesker hvis jeg og mine foreldre fortsetter å sy puter under armene på dem. Da vil de jo forbli avhengige av vår hjelp.

 

Men å be foreldrene mine om hjelp nå, det har jeg ikke samvittighet til rett og slett. Jeg må drøye det litt, til de har fått litt overskudd igjen. Da kan det kanskje bli min tur.

 

Takk for fine innlegg!

HI