Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #1 Skrevet 5. januar 2009 når hun skal legge seg. Tror hun har litt angst. Hun har alltid bekymret seg lett for ting og da spesielt når hun skal sove. Nå har vi nylig flyttet til et nytt sted og nå er det virkelig ille. Soverommene er oppe men vårt er rett ved siden av hennes. Nå har jeg måtte ligge hos henne til hun sovner, hun er redd raketter,brann,tordenvær, tyver osv. Hun har alltid hatt det trygt hjemme men jeg var slik da jeg var liten og, ofte redd når jeg skulle sove. Mamma har sagt hun måtte sitte hos meg. Noen ganger kommer hun inn på natten. Jeg følger henne da inn igjen i sengen. Min mann er ganske streng på det at barna skal sove i sin egen seng. Fikk helt vondt av henne i kveld, hva hadde dere gjort? noe jeg kan gjøre for å hjelpe henne? Hadde dere latt henne sove i deres seng?
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #2 Skrevet 5. januar 2009 Huff, jeg husker det fra jeg var på den alderen selv. Jeg hadde også veldig angst. Det eneste som hjalp var å ha litt lys på, og å ha mamma i nærheten. Så jeg fikk sove i hennes seng. Mamma skrudde av lyset når hun la seg. Dette var bare en fase, men er redd det hadde vært vanskeligere å få det til å gå over om jeg måtte fortsatt å være redd.
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #3 Skrevet 5. januar 2009 La henne få en liten hund å sove med. det hjalp min sønn.
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #4 Skrevet 5. januar 2009 ja. her får selv han på 11 sove i min seng vist han er redd!!! husker selv hvor vondt det var å være redd å ikke få komme inn på mammas og pappas rom.. men det er heldigvis veldig sjeldent han kommer da:) vist dattera de har så stor angst ville jeg vurdert å søke hjelp til henne, må være grusomt å være redd hele tiden!
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #5 Skrevet 5. januar 2009 Ja det er jeg også redd for. Synest mannen min er litt for streng og at hun bør få sove inne hos oss når hun er veldig redd. Ellers kan jo det fort bli en ond sirkel der hun begynner å grue seg til hver kveld. Kanskje jeg kan legge en madrasse på gulvet vårt. Og det med hunden. Har faktisk tenkt på det, men tenker også på arbeidet med å ha en hund.
*Caroline* Skrevet 5. januar 2009 #6 Skrevet 5. januar 2009 Hei Uff... vond situasjon å være mor i. Jeg anbefaler at du snakker med henne, for å finne ut hva som skremmer henne. Når hun selv setter ord på det kan man prøve å ufarliggjøre det (f.eks. alt er akkurat det samme når det er mørkt som når det er lyst- om det kommer til å brenne i huset kommer huset til å "fortelle" dere det før det skjer noe mer -vise brannslukningsapparat o.l- At tyvene ikke kommer seg inn i huset siden dere voksne er der og passer på- dørene låses osv) simplifiser og forklar i detaljer, uten å være avfeiende. Slik vil kanskje ikke ting virke så avskrekkende.. Fantasien til en 8åring er som regel verre en virkeligheten. Det er kanskje lurt å fiske litt om hvordan hun har det på andre arenaer også, hvordan går det på skolen f.eks? Snakk med læreren og høra hva han/hun sier. Om du tror det er så ille at hun strever med angst er det kanskje lurt å ta kontakt med BUP i din kommune. Da må du henvise via din fastlege. Forklar situasjonen til fastlegen din, og henviser så videre til BUP. (BUP er forkortelse for barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, jeg vet det høres veldig skummelt ut. Men det er ikke det. - jeg lover Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #7 Skrevet 5. januar 2009 takk for svar:) Ja jeg prøver å forklare alt det der men det hjelper ikke så mye. Hun har vært veldig rett etter nyttårsaften, da hun hørte fra en venninne at en rakett hadde komt inn i et vindu. På dagen, på skolen og ellers har jeg inntrykk av at hun har det godt, ei kvikk,blid og flink jente med mange venner. Men det er dette om kveldene og viss det skjer noe spesielt som hun tenker på. Hun er veldig følsom og noen ganger får hun ikke sove fordi hun savner mormoren, farmoren osv og blir så trist når hun tenker på det. Helt lik moren for å si det slik. Bekymrer meg lett over ting jeg også men har alltid prøvd å skjule det for henne, men kanskje merker hun det likevel. Ellers ligger det nok litt i genene for min mor og mormor er likedan:)
*Caroline* Skrevet 5. januar 2009 #8 Skrevet 5. januar 2009 Så godt at hun har det bar ellers! Flott! Når det gjelder kveldene så reagerer barn ekstra sterkt på forandringer som skjer rundt dem, og du nevnte i det første innlegget ditt at dere akkurat har flyttet. Kanskje dette er en reaksjon på forandringene rundt henne? er hun litt sensitiv fra før blir det jo ekstra vanskelig. Jeg tenker at det er bare å fortsette som du gjør. At du viser henne at du forstår henne, men samtidig viser henne at hun ikke kan la frykten kontrollere henne på noen måte. Bagatelliser frykten men ikke følelsen av frykt. Være der og være trygg i deg selv Jeg hadde noen øvelser med min 9-åring når han var liveredd for sitt eget speilbilde i glassrutene etter det var mørkt. Og for mørket generelt. Først speilet jeg meg, så han så meg (i vinkel) og gjorde noen ablegøyer som fikk han til å le. Også gikk vi tur etter det ble mørkt, hånd i hånd og snakket om hva trær og skygger lignet på, så lyste vi på det med en lommelykt for å vise at det ikke var farlig. Møte frykten, uten å gjøre det for skummelt.... men ting tar tid da.. Det gjorde det med min Det går nok bra med jenta di skal du se. Gi henne tid. Søk råd hos f.eks. BUP hvis du er bekymret. De kan du også ringe uten henvisning. Ingen fare i å be om råd
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå