Jeg takler ikke livet lenger...

[Anonym bruker]

Etter jeg ble tobarnsmamma for 9 mnd siden, føles det som om jeg har fullstendig mistet kontroll over alt..er så sliten og lei hele tiden. Orker ingenting, vil ingenting.. Er hjemme med begge barna, minste er veldig krevende og det sliter sånn på meg. Han vil ikke sitte i lekegrinda så mye som 2 minutt, interesserer seg ikke for leker omtrent, skal kun sitte oppi meg hele tiden.. hyler og skriker så fort jeg setter ham fra meg litt. Bæresjal vil han heller ikke bruke, nå begynner han vel å bli for stor også uansett..

 

Tidligere når jeg bare hadde et barn, gikk alt mye enklere..Koste meg, var ute å gikk turer omtrent daglig.. gledet meg til å få nr 2, men ante virkelig ikke hvor krevende det kom til å bli..kunne jo heller ikke ane at minste ville være mye mer krevende som baby enn eldste. Tok 8 mnd før han sov hele natten, og har alltid sovet lite på dagtid, så har vel vært utslitt på søvnmangel også..

 

Jeg er selfølgelig kjempeglad i barna mine, men det er så vanskelig å være en god mor når en er dønn sliten hele tiden..har nesten aldri en god dag lengre. Når jeg våkner om morgenen tenker jeg bare: jeg vil ikke stå opp..vil bare ligge der hele dagen.. går nesten aldri noen plass bortsett fra åpen barnehage hvor jeg tvinger meg selv en dag i uken og til mamma,kommer meg som regel ikke i dusjen før langt på dag/kveld.. Det er liksom ikke noe styr på ting lengre. Et ork å komme seg ut døra.. tar jo halve dagen også.

 

Mannen mener jeg syter hele tiden, han forstår virkelig ikke hvor fortvilet jeg er..

 

Har lyst å bare forsvinne, orker ikke mer.. alt er jo bare en ork.

 

Føler meg så mislykket!!

[Anonym bruker]

Vel, det er veldig slitsomt å være mamma. Vært akkurat der du er selv. Ikke noe særlig søvn, og mye styr med ungene. Det du må se fram mot, er at det faktisk blir bedre dager.

 

Oppsøk hjelp fra familien din. Bare det å få hjelp til litt gulv vask og rydding hjelper!

[Anonym bruker]

Jeg synes iallefall at mannen din var veldig ufølsom når han sier at du syter. Han burde heller hjelpe deg.

 

Har du fødselsdepresjon? Du høres iallefall veldig sliten ut, så du burde få litt hjelp og avlastning. Kan ikke mannen din ta seg av alt et par dager, så du får deg en liten ferie? Han kan jo ikke jobber hver eneste dag uansett.

[Anonym bruker]

Kjære deg, er det ikke mulig for deg å få litt avlastning? Hva med mamman din? Dette er uholdbart. Det kan jo nesten se ut som om du har en fødselsdepresjon, men det er vanskelig å si når du er sååå sliten. Sover du godt om natten? Han derre mannen din har jeg lite til overs for, han oppfører seg som min x. Håper virkelig det løser seg for deg. Håper du kan finne avlastning.

[Anonym bruker]

Besteforeldrene har eldste endel, men minste har jeg stort sett hjemme.. han synes de visst det er litt for travelt å passe på..

 

Jeg syter nok endel ja, forstår at mannen også blir lei av å høre på meg..det gjør da ikke han til en dårlig mann (det er han ikke). Han har nettopp hatt ferie nå, så jeg har fått sovet endel ekstra..men når han begynte på jobb igjen i dag bare knakk jeg helt sammen igjen.. Han vet vel ikke hva han skal gjøre han heller.

 

Vet ikke om jeg har en depresjon eller bare er utslitt..

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Dere som mener at mannfolkene må hjelpe til mere, har dere ikke forståelse for at mannen jobber? Hvis en mann er ute i arbeid, så er han jo på jobben!

Selvfølgelig skal han ta sin del når han kommer hjem. Men enkelte ser ut til å mene at en mann skal ta over hele huset når han kommer hjem. Det mener jeg er helt feil.

[Anonym bruker]

Her har for det første kona et ekstra behov for hjelp. For det andre er det vel ingen som har sagt at han skal ta over alt. Men han burde jo hjelpe henne når hun har det slik.

[Anonym bruker]

Hvis han har overskudd og psyke så bør han tråtill. Men det ser ut til at det HI trenger er noen timers hvile om morgenen. Foreslår at mannen tar med seg barna til mormor når han drar på jobb. Og at HI henter de 2 til 3 timer senere. Kanskje 2 til 3 dager i uken. Det vil bli skikkelig avlastning.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sagt at han ikke hjelper meg, men at han synes jeg syter endel noe jeg også gjør.. i tillegg svinger jeg mye i humøret så han forstår seg vel ikke på meg, tror bare jeg er sur.

 

HI

[Anonym bruker]

Men besteforeldrene har jo jobber selv, så kan ikke bare levere de der på ukedagene...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som du er deprimert, selv om man ikke skal stille diagnoser på så tynt grunnlag. Foreslår at duog din mann tar deg en tur til fastlegen og forteller det du har fortalt her. Dette kan være forbigående, eller langvarig... Få hjelp før det blir verre!

[Anonym bruker]

Må innrømme at jeg har vært sånn i mange måneder..men nå har det blitt skikkelig ille. Helsesøster har til og med spurt meg om jeg er deprimert eller syk flere ganger, da jeg virket litt sånn..sa bare jeg var trøtt til henne..

 

Jeg er ikke så deppa på kvelden når barna er lagt og jeg får litt egentid da, derfor jeg lurer på om jeg bare er utslitt.

 

HI

[Anonym bruker]

Føler jeg har møtt veggen rett og slett, tidligere gikk det på et vis selv om jeg var sliten.. nå orker jeg ikke gå på butikken engang. Har bare lyst å hyle er det ingen som kan hjelpe meg!!

[Anonym bruker]

uff vennen... fikk lyst til å gi deg en kjempe klem!!!!

 

Men det blir bedre etterhvert... du har lov til å si det du føler!! Det er mange som gjør det vet du.... men det er ikke så mange som forteller om det..

 

Jeg var alene med begge mine (og ja de var hjemme begge to, eldste var 2.5 og yngste var nyfødt) var alene med de i 3 år...uten at noen forso at jeg trengte hjelp... far til barna hadde de ikke i det hele tatt, og besøkte de kun om jeg vartet opp med middag og underholdning(det skjedde ikke ofte...og nå ser han de ikke idet hele tatt)

 

En dag ble det nok!!! og heldigvis fikk jeg hjelp fra fastlegen, og noen timer avlastning i uken.. men jeg skulle ønske noen hjalp meg uten at det gikk så langt... Elsker mine barn, og jeg vet de hadde det bra...men jeg hadde ikke det....

 

ta vare på deg selv, og søk den hjelpen du trenger.... dine barn, du og din mann kommer til å tjene på det!!!

 

lykke til

[Miramor]

Det er slitsomt når det er sånn. Da jeg var i den mest hektiske småbarnsperioden hørte jeg om et tilbud som heter "Home start". Det er voksne kvinner som hjelper til et tak hos de som trenger det.

Jeg benyttet meg ikke av det, men har lest mye positivt om de.

 

Link:

http://www.home-start-norge.no/module_info/index.php?level=2&xid=110&cssFarge=1&menuValg=0&menuReset=110

 

Kanskje det finnes noen i nærheten av der du bor?

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også på home start, frivillige som kan komme å hjelpe. Før i tiden kunne småbarnsmødrene få noe som heter husmorvikar, som kom hjem og hjelpte til i småbarnsperioden, dumt det ikke finnes noe sånt nå.

 

Men da minste min var 8 mnd fikk jeg en fødselsdeprejon, men det var mye en total utladning for kropp og sjel var fullstendig tappet. Mangel på søvn, dårlig matlyst osv. Da knakk jeg helt sammen, klarte ikke stå opp, gikk ned 13 kilo. Svigermor måtte komme å bo med oss noen uker og jeg måtte gå på tabletter for å komme meg fortest mulig på beina igjen og ta meg av ungene.

Så om mannen din er frisk så må han hjelpe deg nå og du må ta deg selv på alvor før du får en skikkelig smell. Det tok nesten 2 år før jeg fikk kreftene tilbake.

 

Så husk: du er ikke alene og dette går over, men ikke la det gå enda lenger. Du hørest veldig sliten ut og da er det lettere å få både depresjoner og andre sykdommer.

 

Hilsen ei som har vært der men som smiler til livet igjen:)

[Solitude]

Du er nok ikke mislykket, men heller utslitt til de grader at det begynner å bli skikkelig ille...

 

Vet godt hvordan det er å være søvnløs i månedsvis, det er ikke uten grunn at det å frarøve en person søvn blir brukt som tortur metode

 

Den første småbarnstiden er ikke alltid dans på roser, og for enkelte av oss som får krevende barn er det sinnsykt slitsomt til tider.

 

Men det er noe med å tenke framover også, de vokser litt hver eneste dag og før du vet av det så er denne tiden nå som en tåke du ikke husker helt. Og barna er mer selvstendige og klarer seg mer selv, sover om natten og lettere å få barnevakt når minsten blir litt eldre.

 

Du må nok bare ta tak i deg selv, rive deg opp og bruke nettverk av familie og venner for å få mer avlastning. Hvis ikke det går så er det ikke noe annet å gjøre en å ta en dag av gangen og forsøke holde håpet oppe om at DET BLIR FAKTISKT LETTERE om en stund

*KLEM*

 

Om du tror du er deprimert så er det lurt å søke hjelp, snakk med legen. Heller for tidlig en for sent

 

Enda lurere er kansje å ta en tur til legen og be om blodprøver, både sjekke stoffskifte og jernlagre Kan jo være at du trenger en sjekk, ikke noe særlig å gå rundt med sinnsyk søvnmangel og så jernmangel opp på toppen av det hele. Da står du nok ikke mye oppreist til slutt.. hehe...

 

Hvordan går det med rutinene ? Forsøker du å ha daglige rutiner med minsten slik at han har litt forutsiktbarhet i hverdagen, kansje finne på noen nye aktiviteter som han kan bryne seg på.

 

Hva med deltids barnehageplass for elste barnet ? Kansje det ville hjelpe noe ?

 

Drit i hva mannen din sier hehe... Hva er vel litt syting imot all den jobben du allrede har gjort med å bære fram barnet hans i 9 mnd og tipper at du tar mestparten av "nattarbeidet" ?

 

Jeg pleide å si.... Den dagen du har opplevd åresvis med forstyrret nattesøvn, full stilling og 80% av husarbeidet så kan du klage på syting. Men til da så får du holde fred eller bytte roller med meg

 

Pleide å hjelpe og fik en klem og mer hjelp en stund etterpå. Tror han ble skremt av rollebytte trusselen.. hehe

 

 

[Anonym bruker]

Og ps: Du er ikke et mislykket menneske men et slitent menneske.

[Solitude]

Mannen skal ikke ta over hele huset når han kommer hjem, men halve huset er jo en fordel.

 

De fleste av de får lagt seg og får nattesøvnen sin i fred. Imens mange av oss mødre. Jobber også når mannen er på jobb, i tillegg er vi oppe og ammer halve natta eller sitter der med urolig unge som ikke vil sove.

 

Har du selv erfaring av å være flerbarnsmor (noe helt annet å ha 1 barn og ha flere) og ta nattevåk i månedsvis. Du kan jo ikke akkurat gå og legge deg samtidig som babyen når eldre barnet er våkent og får liten til å være uten tilsyn.

 

 

[Anonym bruker]

HI, det er fælt å ha det sånn, og jeg skjønner deg godt. Hadde en sånn krevende attpåklatt. Han er større nå, men sov ikke hele natten før han var fylt 2 år. Grusomt å ha det sånn. Det er lite man kan gjøre med akkurat det der, når ungen er krevende. Noen barn er bare sånn.

Vanskelig og få forståelse fra andre også.

Du må¨bare spørre flere om hjelp, du! Sett opp ei arbeidsliste mellom deg og mannen din, og legg inn alenetid for deg selv noen kvelder i uka. Selv om det bare er for å gå en tur ute.

 

Hva så om du ikke får dusjet? Jeg har ofte ikke fått den dusjen selv,og man overlever det også. Det er ikke det viktigste, selv omd et føles godt.

 

Håper dere finner ut av det sammen, du og mannen din. Dere er de nærmeste, som må snakke sammen.

[Anonym bruker]

Vet du hva, fælt å si det men jeg ble nesten glad da jeg leste innlegget ditt, Hi! For slik har jeg det også og jeg føler meg unormal og skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å takle hverdagen. Her er det nok en fødselsdepresjon og jeg skal til helsestasjonens psykolog i januar. De fleste hs har tilbud om dette og var 1 gang før fødselen også og det var fantastisk å møte et menneske og bare tømme meg, få satt ord på følelser og organisert litt tanker.

 

Jeg forstår mannen din på en måte, som du skriver så er han jo flink til å hjelpe til men han forstår ikke. Slik er min mann også, er utrolig flink i huset, med barna og står på fra morgen til kveld, men det er jo jeg som er igjen alene. Til tider har jeg nesten følt en angst for å være alene med barna mine for jeg føler bare ikke at jeg takler det. Søvnmangel er min verste fiende, jeg fungerer bare ikke når dagen starter kl 6 og jeg kanskje bare har fått 2-3 timers søvn og slik flere dager på rad. Men klarer egentlig noen det???

 

 

Kan vel ikke si noe mer trøstende enn at du ikke er alene!

[Anonym bruker]

Det er så kjekt å se hvor mange konstruktive svar jeg har fått, har gjort dagen min bedre:)

 

Snakket litt med mannen min også, sa at jeg ikke klager for å klage men fordi jeg føler meg helt på bunn..sa at han forstod jeg hadde det vanskelig for tiden, men at han ikke visste helt hva han skulle gjøre og han følte at alt han sier alltid blir feil..

 

Får prøve å få litt barnepass så jeg får hvilt meg litt..

 

HI