Gå til innhold

EGOISTISK BIOMOR! Tror ikke jeg klarer mer nå!!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Min samboer har en datter fra tidligere forhold på 13 år. Hun bor 50% hos mor og 50 % hos far. Barnet ble rene kasteballen, avhengig av når moren hadde tid eller ikke, og vi viste aldri om hun skulle være her eller ikke. Vi ble liksom bare en "logistisk løsning" for at morens kabaler skulle gå opp. Det har vært knyttet mye krangling til dette, og barents mor suger energien ut av min mann.

 

Det siste 1/2 året har vi holdt fast på hva som har vert våre uker, samt laget en kalender til barnet med oversikt over hvilke uker hun skal være hvor, så hun kan se at det ikke er vi som roter til samværet. Har følelsen av at baret har satt stor pris på dette.

 

Det vikrer som om fest, moro og ny kjærste står mye høyere opp på listen til moren enn hennes datter. Datteren forguder uansett moren og hennes livsførsel med mye reiser, shopping etc. Moren er ofte borte i ukedagene, og barnet har i det siste hyppig blitt passet på av morens venner, naboer, besteforeldre eller lignende.

 

Vi har flere ganger spurt datteren om hun fortsatt ønsker en 50/50 løsning, og hun sa da hun at hun ønkset å bo mer hos mor, siden hun ikke synes de har nok tid sammen. Da vi foreslo en 40/60 eller 30/70 løsning til mor, var svaret fra mor var at dette passet svært dårlig.

 

I år skulle jenten være hos oss julen og nyttår hos moren. To dager før jul kom det en forespørsel på om vi kunne bytte. (Passer åpenbart bedre i morens planser med barnefri på nyttårsaften). Vi ga pent beskjed om at det ikke passet, hvorpå moren slengte på røret.

 

Vi er en familie som skal fungere, og vårt felles barn trenger også stabilitet. Forhåpentligvis skal vi også ha overskudd til en liten til på sikt, men det ser litt svart ut nå.

 

Min svigerfamilie mener vi bør forsøke å få 13-åringen til å bo 100% hos oss. (Dette tror jeg hverken baret eller moren vil være interissert i). Barenfaren og jeg er heller overbevist om at er den beste løsningen, ettersom jenten er mye mer knyttet til mor enn far, samt at moren bor i hennes skolekrets (Vi bor 40-45 min unna)

 

Vil legge til at mine svigerforeldre ikke er av den mest hjelpsomme arten, de har som oftest mer enn nok med seg selv selv om de er pensjonister. Det tok meg nesten 12 mnd å komme over hvor liten interesse de hadde for vesla da hun ble født. Nå forsøker de å gi meg skylden for dette. (Det er fordi jeg var så streng med rutinene). HALLO! Om man bor 10 min unna kan ban da fint stikke innom en time eller to på dagen, hun legger seg jo først kl 19. (Leggerutinene våre fungerer supert, og jeg har ikke tenkt å la vesla være opp til kl 21, fordi det passer dem best.)

 

Svigers kjører gjerne i gang saken med advokater om vi trenger hjelp til det, men det er jo ikke de som trenger leve med den dårlige samvittigheten hver dag. Dessuten er nok dette bare stor ord, som en del annet de også kommer med...Da har vertfall de ren samvittig het for ingen kan komme i ewttertid og si at ikke de gjorde sitt. BLA, BLA, BLA... Uansett hva vi foreldre gjør, vil det aldri blir bra nok.

 

Rollen som steforeldre er til tider svært pyton. Som stemor er man en enkel person å legge skyld på uansett om man fortjener det eller ikke. Uansett hvor mye jeg bryr meg og stiller opp, vil jeg alltid være den som får skylden.

 

Hele denne saken er svært energikrevende, og ofte får jeg lyst å bare dra langt langt vekk.. Tenk om jeg kunne starte på nytt med blanke ark.. Men det er ikka bare å dra når man har et lite barn selv, hun skal jo ikke oppleve det samme som stedatteren min...

 

Men det er lov å drømme. Skulle jeg valgt på nytt ville jeg sørget for å velge en mann uten barn, en svigerfamilie som ikke var alkoholisert og besservissere, og sist men ikke minst et liv uten en Ex, som suger all energi ut av min mann.

 

Noen som har noen gode råd, eller ligende erfaringer å dele? Eller kanskje noen uppmuntrende ord?

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

For å sortere litt her, så har du en svigerfamilie som ikke funker, ok - drit i dem i denne saken, og konsentrer dere om deres familie, sånn ville jeg tenkt iallfall. ikke tenk på deg selv som en stemor, men som en voksen som bryr seg både om og med - og som har ungenes beste i tankene.

 

Det som slår meg når jeg leser er at barnet vil være mer sammen med mor, ha mer samvær med mor, for det er alt for lite pr i dag. Kanskje noe av grunnen er at mor er mye borte når hun egentlig har samvær? Og at stedatteren din ikke får den oppfølgingen og stabiliteten en tenåring har behov for? Barnet kan ha dårlig samvittighet, hun kan synes det er ok å være hos mor siden hun da har større frihet enn når hun er hos dere? Jeg vet ikke, bare kaster ut tanker:)

 

Jeg hadde nok sjekket ut hvordan det står til på skolen (dersom dere ikke allerede har et tett og godt forhold til dem), satt grenser for mors oppførsel, og fulgt tett med om denne jenta kanskje har det bedre med stabilitet og trygghet i de viktige ungdomsårene. Og kanskje mor trenger veiledning på hva det vil si å være forelder?

 

Også må DU sette grenser for deg selv, sånn at dere ikke bukker under begge to. Konflikter og rabalder kan suge ut det man har av overskudd. Når vi har vært i perioder med konflikter, så har jeg sagt "nei" innimellom til å diskutere det. ellers kan det lett bli litt altoppslukende:-)

 

tenk nøye gjennom hva som er best for jenta og søsken, og let etter løsninger. Det er kanskje det dette koker ned til av et slags råd.

Skrevet

Kjære deg, har var det mye likt. Med untak av at jeg har fenomenalt svigerforeldre som alltid stiller opp.

 

Hadde jeg kunne startet på nytt med blanke ark ville jeg og valgt en mann uten X, uten barn fra før.... Men det er slikt amn bare finner ut av i ettertid, umulig å se på starten av et forhold når alt er rosenrødt.

 

Elsker du manenn din som jeg gjør med min, finner du nok ut av en taklngsmekanisme som gjør at du holder ut og forhåpentligvis finner litt energi og overskudd igjen. Tiden leger alle sår - sier de; jeg venter fortsatt - la oss håpe det er sant.

 

Mitt beste råd; vær konsekvent til fingerspissene ovenfor mor. Og kutt kontakt med henne til minimum. Kun de aller færreste samtalene som kreves ift avtaler rundt barnet. Prøv å ikke diskuter henne rudnt bordet ved hver anledning - da får du henne bare enda "lengre inn i livet ditt" og lev livet litt mer som om "jeg har min egen familie og den passer jeg på" mao la barnefaren ta mer av ansvaret for stedattera. Ikke fordi du ikke vil engasjere deg, men fordi det da ofte blir lettere å håndtere din rolle som stemor. Det hjekper ihvertfall meg litt....

 

Håper det går seg til sakte men sikkert...

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...