Hadde dere godtatt dette av en 14-åring?

[Anonym bruker]

Er jo veldig opptatt av å ikke skille seg ut i den alderen.

 

Venninna mi har ei datter som er 14 år, og ei som er 9 år og multihandikappet. Venninna mi hadde hørt at noen i venninnegjengen til 14-åringen satt og sa at det var en ekkel unge som satt der i rullestolen og siklet, og de sa at de aldri ville tatt med seg barn som var slik ut. Hvorpå hun forventet at 14-åringen skulle forsvare sin søster, men hun sa ingenting (hverken negativt eller positivt). Dette skjedde på kjøpesenteret, og disse andre visste ikke at det var hennes søster. Moren, som da var på vei bort til sin andre datter (14-åringen), hadde bare gått videre og ignorert henne pga dette. Hun er rasende nå, fordi 14-åringen ikke turde å innrømme for vennene sine at dette var søsteren hennes.

 

Jeg har litt vanskelig for å mene noe, ettersom jeg skjønner begge.

[Anonym bruker]

Her har du en 14 åring som prøver desperat å passe inn i vennegjengen i en kjempesårbar fase av livet og en mor som føler seg såret over at datteren ikke vil ta broren i forsvar. Jeg syns mor her skal fortelle datteren at hun overhørte samtalen og at dette såret henne men man må tenke over at 14 åringen er et barn og har ikke valgt denne situasjonen , og inne i seg selv har hun nok veldig vondt og lyst til å stå mot vennene men vi alle har vært tennåringer og vet at det ikke alltid er så enkelt og at for å være den etterlengtede kule så lyver man om man vil eller ikke. så jeg mener mor skal tilgi dette.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at moren blir skuffet, det gjør jo vondt å bli påminnet at mennesker er slemme mot de som er anderledes. Men på den andre siden, for en 14 år gammel jente er det å bli akseptert av sine like noe av det viktigste i verden. Å tørre å stå imot mengden er vanskelig, særlig hvis man i tillegg ikke har så mange andre å være venner med.

 

Jeg blir nok også skuffet hvis mitt evnt andre barn er slem mot mitt første barn som også er syk, men jeg forventer heller ikke at ungdommer skal tenke lengre enn seg selv. Jeg vet at jeg kun tenkte på enern når jeg var 14 år, og mange av mine venner også, men dette endrer seg fort, og plutselig blir denne jenta mer voksen og trygg på seg selv til å tørre å stå imot andres meninger.

 

Men selvsagt vil moren bli skuffet og lei seg, og det er jo vondt. Tror du bare må støtte henne gjennom slike episoder, og kanskje be henne ta en voksen prat med datteren sin om hvordan dette påvirker henne...

 

lykke til med venninnen din.

[Anonym bruker]

Mor bør tenke seg litt tilbake til de vanskelige tenåra, og prøve å se at de ikke er enkelt å være 14. om mor til

 

Sohetm mor til to tenåringer, hvorav den ene ikke er som alle andre, vet jeg hvor lett det er å ha fokuset på den som skiller seg ut. Man har en enorm sårhet i forhold til det barnet som ikke utvikler seg som alle andre, og er veldig var på om det blir akseptert eller ikke. Det er lett å glemme at vanlige 14 åringer har problemer også, og at det viktigste i den alderen er å være "lik".

 

Jeg synes ikke mor bør være sint på datteren sin, men jeg forstår skuffelsen hennes også. Det er ikke godt å overhøre at noen fornekter det andre barnet . Det skal styrke til hos en 14 åring for å stå imot og forsvare noen alle de andre ler av. Hun har det sikkert ikke godt hun heller, når hun tenker på situasjonen.

 

Jeg vet at den av mine som er helt vanlig av og til ønsker den andre dit pepper'n gror. Fordi et barn med spesielle behov krever mye, problemene er alltid større, og ting virker alltid mer viktig.

 

Jeg synes mor bør sette seg ned med tenåringen sin og snakke om hvordan hun opplever det å ha et handikappet søsken, og hvordan mor kan hjelpe henne med å takle det. Kanskje 14 åringen kan få komme med i en gruppe eller et kurs for søsken av handikappede barn. Mange kommuner/fylker arrangerer slikt.

[Gjest]

Det er normal oppførsel for en 14åring og unormal oppførsel for en voksen mamma. 14 åringer er ikke voksne. De er et sted midt i mellom og det er vanskelig nok når man er såkalt vanlig. De voksne blir pent nødt til å akseptere de. De har vært 14 selv, det har nok dere også... Eller tar jeg feil...?

Jeg er 90% sikker på at hun ber sin søster om unnskyldning og at forholdet bedrer seg når de blir eldre og lærer å se ting for hva de er..

[Anonym bruker]

Ja det kan en forvente av en 14 åring, og særlig en med handicapet familiemedlem. Noen har funksjonshemmede i familien, og det må de desverre bare leve med, og det kreves litt ekstra av dem på mange områder. Så jeg mener helt klart at mora har all grunn til å bli skuffa.

 

Jeg må også si at jeg ville blitt mer enn normalt skuffa om mitt barn hadde sagt sånn ekkelt prat som disse jentene det her var snakk om, og nesten like skuffa om dattera min bare satt og hørte på og nikka som en sau. En kan kreve litt av tenåringer, litt integritet bør da begynne å vokse frem.

 

Ellers kan jeg legge til at alle her er friske og raske og at ingen er funksjonshemma, men det spiller davirkelig ingen rolle. Det er helt hårreisende oppførsel på disse jentene. Og om ungene min ønsker å passe inn med sånne uoppdragne ung, så ser jeg heller at de finner andre å holde seg i lag med.

[Anonym bruker]

Jeg synes den første anonyme sa det bra. Signerer der.

[Anonym bruker]

det er vanskelig å være 14. og sikkert også vanskelig å et søsken som er handikapet. jeg tror det er bra om moren snakker med henne om det. men det er jo bra at hun ikke sa noe i det hele tatt i stedet for å joine resten med å gjøre narr av henne da. det tyder jo på at hun ikke likte det de sa, men hadde problemer med å stå opp mot dem. det er en sårbar fase i livet. og det er ikke bestandig like enkelt for alle å si fra om hva de mener.kanskje evt snakke med skolen så de forklarer elevene sine litt bedre hva et handikap vil si? når de sitter og gjør narr av noen på den måten vet de jo ikke hva de snakker om.

[Gjest ronja røverdatter]

Stakkars 14 åring, sier jeg. Det må ha vært helt forferdelig å sitte der og høre venninnene snakke om søsteren, og da skal du jammen meg være unormalt tøft for å stå opp og si "Hei, det er søsteren min dere snakker om altså" Jeg synes at mor oppfører seg som en tankeløs 14 åring her og er mer opptatt av sine egne følelser enn av datteren på 14.

 

Mor bør gå i seg selv her, og hun bør absolutt ikke fortelle datteren om hvor såret hun er. Hun bør skjønne at datteren sikkert har vært gjennom noe som var skikkelig vondt, og ta en god prat med henne om det å være storesøster til et multifunksjonshemmet barn. Høres ut som om det kanskje bør være en tankevekker for moren også dette her - at det er to barn i denne familien som trenger ekstra omsorg.

[___]

Hvis moren overhørte det, hvorfor forsvarte hun ikke datteren selv om det var så viktig for henne?

 

Man kan uansett ikke ta alle kamper. Noen ganger må man bare overse ekkle bemerkninger. Jeg synes ikke man skl forvente av en 14 åring, eller noen andre, at de skal stå på barikadene og protestere mot urett hver gang. Man bør gjøre det man orker, men ingen kan forvente at noenorker hele tiden.

[Anonym bruker]

Hvis jeg var mor til disse barna ville jeg blitt fryktelig såret. Ikke minst på vegne av 14-åringen min. Tenk så vondt det må være å høre noe sånt om sin søster, som man elsker! For alt denne moren vet kan det tenkes at denne 14-åringen hadde nok med å kjempe mot tårene. Det må være fryktelig vondt å høre slike bemerkninger om noen man både er veldig glad i, og også har et beskyttelsesinstinkt for.

 

Jeg ville aldri blitt sint. Der og da ville jeg nok blitt skuffet, men når jeg hadde tenkt meg om ville jeg mest av alt blitt såret på 14-åringens vegne. Hun bør vel sette seg ned med datteren sin og spørre om det går bra med henne, siden det sikkert var en fæl opplevelse for henne.

 

Man skal virkelig ikke glemme sine friske barns behov bare fordi man har et annet barn som er handicappet.

[Mamsen86]

Hmms.. Jeg har ikke lest alle svarene her, men jeg må bare svare.. Selvom det er et vanskelig tema for meg. Og selvom det utrolig vanskelig å forklare det, uten at det blir helt feil.

 

Jeg har en storebror som er tunghørt. Absolutt ikke et handicap i hverdagen. Han jobber, er gift, har to barn, hus og bil. Han har kommet lengre enn hva jeg har, for å si det sånn. Og jeg har evig respekt for han. Men det har dessverre ikke alltid vært sånn..

Jeg har alltid vært veldig stille av meg, ville liksom aldri stikke meg ut. Aldri hatt noe særlig god selvtillit heller. Og det at broren min var tunghørt, fikk jeg ofte høre om.. Folk lo. De sa stygge ting. Kommenterte åssen han pratet osv. Og det knuste hjertet mitt hver bidige gang. Hvorfor sto jeg ikke opp for han? Hvorfor "skammet" jeg meg? Han var jo så go' og snill. Jeg husker en gang broren min holdt meg fast i gulvet å gråt. Jeg hadde sagt at jeg hatet han. Hatet han for at JEG fikk høre. Jeg glemmer det aldri..

Jeg var liksom en av de "kule", for kul. Men når jeg tenker tilbake.. Jeg hadde vært enda kulere om jeg hadde sagt "ja, det er broren min. Han er tunghørt, men han er et fantastisk menneske og jeg elsker han!", istedenfor å bare se ned i bakken når folk sa noe..

Jeg har dårlig samvittighet den dag i dag, og hvis det var NOE jeg kunne gjøre for å gjøre det ugjort - så hadde jeg gjort det.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her.. Men det er ikke lett å være fjorten år, ville passe inn og alt det der - både med og uten et søsken med handicap. Det er vi som foreldre som må ta tak i ting som det, og lære barna våres at alle er forskjellige. Jeg har en niese på 6 år og en nevø på to år som begge bruker tegn når de snakker med foreldrene sine, og jeg har en datter på to år som bruker mye kroppsspråk når hun snakker med tante og onkel og jeg HÅPER verden har kommet lengre når våres barn har blitt store. Men det er vel dessverre et lite håp.. Jeg kan ikke gjøre annet enn å lære MITT barn at det finnes mennesker som ikke er "like heldige stilt", og håpe at DET gjør en forskjell.

 

Og til slutt.. Jeg forstår at det såret moren til disse barna. Absolutt. Men å være rasende hjelper ikke. Det såret nok 14 åringen mer enn du aner også.