Forelsket... Men ikke i mannen min..

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvilet, jeg hadde aldri trodd at JEG skulle havne i denne situasjonen. Til vanlig er jeg veldig prinsippfast når det gjelder forhold, utroskap er ikke et alternativ for meg. Men så finnes det vel mange typer utroskap... Jeg klarer bare ikke å få ham ut av hodet, tenker på ham hele tiden. Det verste er at det er bestekameraten til min samboer. Han er godt gift og har barn. Vi var på fest sammen, og utover natten kom det frem at han har følelser for meg også, og det var etter dette at han ble så vanskelig å glemme. Han er ikke typen som går fra konen sin, langt i fra. Og jeg kunne aldri i verden tenke meg å leve sammen med ham, for det er vi altfor forskjellige. Men vi er utrolig like på enkelte punkter, han er veldig sjarmerende og har en utrolig sjarm. Så det dreier seg "bare" om fysisk tiltrekning. Så lenge jeg har kjent ham har jeg alltid synes at han ser godt ut, men nå har det altså nærmest blitt en besettelse for meg. Så.. Har dere noen gode råd til meg? Kommer dette til å gå over av seg selv? Nå skal det også sies at forholdet mellom meg og min mann har sett sine bedre dager (kort og greit er han langt fra enkel å leve sammen med), det er vel kanskje derfor jeg tenker så masse på ham. Føler meg som en bedrager overfor mannen min. Hjelp...

[Anonym bruker]

Ring psykolog imorgen!! Seriøst, dette trenger du hjelp til å kommer over! Hvis ikke blir det en bessettelse som kommer til å tære på både deg og samboerskapet... Hvis du vil fortsette det da. I så fall bør dere nok til parterapi også etter at du har "blitt ferdig" med dine egne problemer..

[Anonym bruker]

Huff, stakkars deg.. Det høres ut som en veldig ubehagelig situasjon! Ikke enkelt, det skjønner jeg! For å være helt ærlig, har jeg vært i en lignende situasjon selv..:-/ Mannen min og jeg har et veldig godt forhold, og har hatt det i seks år. Han er virkelig den perfekte mannen for meg! Likevel klarte jeg for noen år siden å få delvis sterke følelser for en annen.. Den fysiske tiltrekningen lar seg nok ikke styre av det forholdet man allerede har, tror jeg - i hvert fall gjorde den ikke det for meg. Før vi fikk våre to barn, var vi mye sammen med mannens vennegjeng. Vi hadde det kjempegøy sammen, og jeg ble gode venner med dem alle. Særlig en av hans beste kamerater; vi ble vel etterhvert nesten bedre venner enn mannen min og han. Uansett; jeg ble veldig tiltrukket av ham. Det begynte nok med at jeg skjønte at han var det av meg. Jeg så det på ham, skjønte det på ham. Det er godt å føle seg attraktiv, og det gjør det lettere at det oppstår følelser.. Vi hadde en veldig, veldig god tone, og hadde lik humor. Danset sammen på byen, snakket om dype, alvorlige ting. Det var AKKURAT som hos deg; jeg kunne aldri tenkt meg å leve sammen med ham, til det er vi altfor ulike. Det var en veldig ubehagelig situasjon, som i tillegg var vanskelig å unngå, i og med at vi var mye sammen. Det "toppet seg" med to små kyss, ved to ulike anledninger, mens vi begge var nokså beruset. Det stoppet seg ved det, for det føltes helt feil (heldigvis!), og vi bemerket det aldri i ettertid.

Bla, bla, bla.. Jeg plaprer i vei, gitt.. Det var ikke meningen. Meningen var å trøste! Saken er nemlig den, at jeg selv kunne skrevet innlegget ditt - for noen år siden! Det var omtrent akkurat sånn jeg hadde det selv! Nå, derimot, er alle følelsene HELT borte. De har vært det lenge. Vi gjorde aldri noe med det, og hele greia skled over. Gikk over av seg selv. Heldigvis og gudskjelov. Nå kan vi være sammen, alle sammen, og jeg føler ingenting mer for ham enn noen andre. Han er fortsatt en god venn av både mannen min og meg.

Det går over!! Bare la være å gjøre noe med det. Prøv, om mulig, å holde litt avstand en stund, -så vil det gå over!

 

Masse lykke til!!

 

Klemmer:)

[Anonym bruker]

Jeg er enig med anonym over meg... Så lenge man holder seg i skinnet så går det over. Men det er viktig at man ikke gjør ting som utvikler følelsene. Prøv og hold deg så mye som mulig unna, så vil følelsene roe seg. Jeg er overbevist at flere enn man tror kan opplever noe sånnt her, og det er helt klart ingenting man styrer selv... Men man styrer konsekvensene!

Kjenner to som har etter en sånn følelsesopplevelse gått fra mannen og familie også har det hele gitt seg etter kort tid... Og de angrer på at de noen gang ga det en sjans få nå sitter de igjen med ingenting...

 

Men uansett, hvis du bestemmer deg for å gå for følelsene så gjør det slutt med mannen din først... Ingen fortjener å bli gått bak ryggen på!

 

Hmm... Lykke til!

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt!

Og hvertfall ingenting å gå til psykolog for kjære deg.

 

Mange mange opplever dette en eller annen gang i forholdet.

Spesielt i lange forhold.

Det går over, og det er også veldig normalt at dete r bestekameraten til mannen.

Jeg har alltid hatt en "ting" for bestekamerater,

er en sånn gresset er grønnere på andre siden greie.