Hvordan ville dere tolket dette..?

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for å bli sett på som en elendig mor, så jeg lurer litt på hvordan jeg framstår for andre. Selvfølgelig vanskelig for dere å avgjøre på så lite, men gi meg en liten pekepinn da, på om dere syns jeg virker helt teit.

 

Har ganske nylig vært gjennom separasjon. Grunnen var at etter at det første barnet vårt kom, gikk det opp for mannen min at han ikke ønsket dette ansvaret. Han ble verre enn noen gang til å feste, og han ble ikke minst spydig og frekk i kjeften mot meg. Han gjorde ingenting for den lille jenta vår, og jeg satt alene i alt som var av bekymringer og ansvar.

 

Hvis jeg ringte han en kveld (han var alltid hos kamerater om kvelden), og bad ham komme hjem og være med meg, mente han at jeg prøvde å styre livet hans. Og det ble mer og mer slik at jeg faktisk følte at jeg og jenta vår var en byrde i livet hans, og derfor forsvant selvtilliten min litt etter litt. Om kveldene satt jeg helst og gråt, noe han ble sint for hvis han merket det. Han kjeftet og klagde for hver minste ting jeg gjorde, og tok jeg igjen, glemte han det aldri. (Han snakker for eksempel fremdeles om en gang i sommer da jeg laget middag uten å beregne nok til ham.) Jeg var utrolig ensom, men han ble bare sur om jeg ville ha ham hjemme, fordi han mente at jeg bare ville kontrollere ham. Selv om jeg bare hadde behov for selskap.

 

Men så fikk jeg nok og flyttet. Planen var å ta en pause fra ham. Men jeg ble lykkelig. Jeg fant igjen gleden med å leve. Jeg begynte å se det positive i hverdagen, og ikke minst ble jeg bedre til å følge opp jenta vår. Fant ut at jeg er gravid (ikke planlagt, nei), og det tar vi som det kommer.

 

Så jeg bestemte meg for at å separeres er det rette for meg. Jeg prøvde å være så samarbeidsvillig som overhodet mulig, men det er ikke så lett likevel. Han er en drittsekk når han kommer for å hente jenta. Ikke engang klarer han å la være å snakke dritt til meg, og hver gang ender det opp med at jeg gråter og er kjempelei meg. Helt til han drar, da er jeg lykkelig igjen.

 

Vi styrer mye på familievernkontoret. Er fare for at det blir rettssak om omsorgen. Han mener at han kommer til å vinne 100 % fordi jeg gråter så mye. Og fordi jeg er helt psycho siden jeg ikke lagde middag til ham den dagen i sommer. Og masse andre like seriøse grunner. Jeg ser ingenting i veien med meg selv som ansvarsperson iallefall, og håper de ikke bare tenker på tiden da vi bodde sammen, og jeg var utrolig deprimert. De siste månedene bør vel bety mer...

 

Men jeg prøver å unngå ham mest mulig. Jeg tar ikke telefonen lenger, fordi jeg vil ikke høre på det han sier til meg (alltid noe om at jeg er stygg, feit, ekkel, psykopat e.l), og han leverer henne hos foreldrene mine. Jeg har ikke lyst til å møte ham der heller lenger, jeg prøver å avtale andre ting på den tiden, og heller la mamma ta i mot jenta. Alt for å holde meg selv stabil i humøret, og det er ingenting i veien med meg når han ikke er her.

 

Ville dere sett på meg som uansvarlig fordi jeg trekker meg bort fra ham? Har prøvd så godt jeg kan å kommunisere, men det går ikke. Jeg har ikke godt av å bli tråkket ned i søla så ofte. Eller ville dere sett på meg som psykisk ustabil for eksempel? Uegnet som mor? Dere vet jo svært lite om livet vårt ellers, men jeg kan si det er helt vanlig. 50 % barnehageplass, og resten av tiden leker vi og går turer, besøker venner med barn osv. Jeg har fått en strålende jente, som før var veldig lei seg...

[Lykke X 4]

Etter det du skriver virker det som at det er du som er den stabile, og som er best egnet for å ha omsorgen for barna. Det virker som at du har gjort et riktig valg å trekke deg bort fra han, både for deg og din datter.

 

Ønsker deg og din datter masse lykke til i framtiden!

[Anonym bruker]

Det er i hvert fall ingen tvil om at du har barn sammen med en egoitisk, selvsentrert og umoden tulling..

 

Flott at du har tatt mot til deg å flytte fra ham, Det er på ingen måte normalt å leve slik som dette.. Kjempefint at du har klart å lage deg et fint og lykkelig liv alene..

 

Det er han som er den stygge her, Det er ingen tvil om det. Du reagerer ganske normalt vil jeg si...

At du prøver å unng¨å en som kaller deg stygge ting, kjefter og smeller, er vel absolutt naturlig..

 

Nei, du er ikke psykisk ustabil. Enhver som har en relasjon med en type som ham, vil felle ei tåre og to, MEN det er nok på tide at du tar tak i deg selv og innser at han er en umoden og kanskje syk mann som prøver å knekke deg.. Ikke la ham ta rotta på deg. La han kjefte og brøle til han blir blå. Ikke ta deg nær av ham...

 

Det at han gjør dette foran barna er vemmelig... Han er rett og slett en komplett idiot som ikke ser andre en seg selv...

 

Si alt dette til familievernkontoret.. Det er klart at han ikke får all omsorg for barna... Det skal gaaaaaaaanske mye til før en nekter en forelder å treffe barna sine...

 

Men prøv å finne styrke. Ikke la ham knekke deg. Ikke bli en gratende, sart sjel som ikek klarer å ta igjen...

 

Ønsker deg masse lykek til!!!