Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #1 Skrevet 3. januar 2009 Jeg har ei venninde som har en alvorlig grad av f.depr, og her sitter jeg med barn på samme alder og alt er bare strålende fint hos oss. Jeg ser hvordan hun sliter, men føler jeg ikke får gjort noe for henne. Prøver å holde kontakten, men føler på en måte at hun støter oss bort. Forstår det egentlig, men hva kan jeg gjøre? Jeg vil så gjerne hjelpe henne.
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2009 #2 Skrevet 4. januar 2009 Jeg selv fikk denne diagnosen for 2 år siden.. å få denne diagnosen er helt JÆVLIG for å si det rett ut, smertefult i kroppen og fylt med angst og mye gråt. Det dere skal vite er at det kan ta tid før hun er seg selv helt igjenMen seg selv vil hun bli, det skal dere vite. Men gi henne den tiden hun trenger. Ikke gi opp! Dere må tenke på hvor tøft det sikkert var for henne og si det til dere.. jeg beundrer henne for det. Jeg selv har ikke sagt det til noen fordi jeg er flau. Ikke vere redd for å besøke henne. Hun mener sikkert ikke å støte dere bort. Ingen dager er like, det finnes gode og dårlige dager. På de vonde dagene er det best og vere alene...hverfall er det slik med meg.
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2009 #3 Skrevet 5. januar 2009 Tusen takk for svar! Det jeg tenker på er at jeg har fått sett henne kanskje en halv time etter at hun fortalte oss at hun hadde diagnosen. Jeg tekster henne ofte, og spør ofte om hun har lyst å bli med på noe eller få besøk. Hun sier alltid nei. Jeg blir veldig bekymret, og føler veldig for å få pratet med henne. Fortelle at vi syns det er helt greit. Hun kan få gråte, le, være fullstendig seg selv, og vi vil likevel forstå! Men vi må vel bare være tålmodige. Jeg har lest en del på nettet om dette, og der står det at det som regel går over etter maks et halvt år. Det har vart mye lengre med henne. Håper bare det går over til slutt! Jeg syns virkelig synd på dere som har fått diagnosen. Kunne like så godt vært meg selv. Må være tøft. Det er tøft nok bare å få et barn. Det er det største et menneske kan oppleve i mine øyne, men er likevel veldig store forandringer å venne seg til.
*tullemor* Skrevet 11. januar 2009 #4 Skrevet 11. januar 2009 Tror det er viktig for din venninne å vite at du er der for henne.. At du gir henne tid til å komme seg. Kanskje hun blir mer fortvilt hvis du spør henne om å finne på ting, fordi hun ikke makter å være med? Men vis at du er der for henne til tross for denne tøffe tiden... (Noe som det virker som du gjør). Hva med å kjøpe en kurv og legge opp i noe du vet hun liker (eks, sjokolade og en god bok) og et hyggelig kort hvor det står at du bryr deg og er glad i henne?
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå