Er helt knust.. Mannen kom ut av skapet i går.. :o(

[Gjest]

Vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Har forferdelig lyst til å dra langt av gårde, til Kina, til Spania, til moren min, til en venninne, til forloveren min, til en som kan holde meg hardt, riste i meg, klype meg hardt i armen, bare fortelle at dette ikke skjer.. At dette ikke rammer meg og min lille familie.. Er så forvirret.. Føler jeg har sløst bort livet mitt på en som aldri egentlig har elsket meg.. En som jeg har brukt så mye energi, tid, krefter og kjærlighet på..

 

Jeg og min ektemann (føles helt rart å skrive det) møttes allerede på videregående.. Vi var sammen fra vi var henholdsvis 16 og 17 år gamle til vi var 18 og 19 år gamle, da trengte forholdet en pause, ble vel lei hverandre på en eller annen måte.. Ikke rart, gikk både på samme skole, på samme linje og delte fritidsaktivitet..

 

Vi møttes igjen ved en tilfeldighet etter at jeg flyttet til hans barndomsby for å studere videre da jeg hadde fylt 23.. Vi ble sammen for andre gang, har holdt sammen siden da.. Ble uplanlagt gravid vinteren som fulgte, bestemte oss likevel for å beholde, kjente hverandre så godt.. Giftet oss for knappe to år siden, et storslått bryllup.. Helt perfekt dag.. Han har vært trofast ved min side bestandig, tatt del i husarbeid, vært en fantastisk pappa, engasjert, lojal, tilsynelatende ærlig, og så videre.. Dessverre har vi begge krevende jobber, så vi har ikke hatt best tid til å pleie forholdet.. Men dette hadde jeg aldri regnet med.. Er så såret, skuffet, sint, irritert, knust.. Men det er han også selv.. Tårene bare renner og renner. Aner ikke hva jeg skal si, hvem jeg skal gå til.. Må bare få det ut et sted.. (

 

Det bare plumpet ut av han i går.. Ikke mange setningene, men de var klare i sitt budskap.. Husker ikke alt, men var noe om vrangforestillinger om hvem han var, han nevnte også at han hadde vært usikker da vi hadde sex første gang (og for nittiende gang også, i grunn), sa det virket unaturlig, likevel var han så glad i meg og så hvor glad jeg var i han.. Så han bare lot det være som det var.. Ville bare at jeg skulle være lykkelig..

 

Han sier han bevisst har skjult hemmeligheten siden sønnen vår ble født for tre år siden.. Nå venter vi nummer to.. Eller jeg gjør i alle fall det, aner ikke hva han gjør.. Selv sier han at han ikke har hjerte til å flytte ut, sier han elsker oss, som om jeg klarer å dele seng med han lenger.. Alt er bare så kunstig.. Føler meg ikke hjemme i mitt eget hjem.. Sover frivillig på sofaen for første gang siden studenttilværelsen.. Vi prøver å kommunisere, men går bare i det absolutt nødvendigste.. Go`ungen spør om mamma er sur på pappa.. Jeg vet dette ikke er noe man velger selv, men føler meg så misbrukt.. Har alt vi har hatt sammen bare vært så falskt.. ( Kunne han ikke sagt det før vi fikk barn..? Før vi giftet oss..? Før han ble sammen meg i det hele tatt..? Det minste han kunne gjort var vel å forberede meg på dette helvetet han skulle bringe meg og barnet vårt, og den ufødte, inn i..?

 

Tror det bare ikke selv.. Hele livet mitt bare raser sammen.. Tør ikke å fortelle venninnene mine det, er så redde for reaksjoner.. Folk vil sikkert le, men mannen min gråt i hele natt.. Han vil jo ikke ødelegge familien vår..( Jeg kjenner ikke mannen min igjen.. Prøver forsiktig og spørre om han har truffet en gutt eller mann eller hva faen det er han vil ha sex med, siden han plutselig er så sikker på at det er noe feil med meg.. Er så redd for at jeg har gjort noe galt, at jeg ikke har vært kvinne nok for han.. Har så ufattelig mange spørsmål.. Nå er han ute og går en lang tur.. Jeg vil bare rive tak i det vakre, uskyldige, flotte barnet mitt, holde hardt rundt det og hylgråte.. Skjønner ikke hvordan dette kan skje.. (:o((

[millie+2klumper]

Uff. Dette var trist lesing.. Vet ikke hva jeg skal si.. Annet enn jeg føler med deg. Kan ikke være noe lett situasjon.

Sender deg en klem og mange varme tanker.

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Uff, dette må være vanskelig for dere begge to. Han kan jo ikke noe for hva han føler, men samtidig forstår jeg jo at du føler deg utrolig såra siden han har skjult dette for deg og allikevel giftet seg med og fått barn med deg...

Det er ihvertfall veldig viktig at dere snakker ut om dette, at du får svar på alle spørsmålene du lurer på osv. Gråt så mye du orker, og skrik og hyl litt innimellom også :-) (Helst alene da, puter er gode å slå på!). Ikke steng smerten inne, for du har jo blitt såret selv om han ikke kan noe for det.

 

Håper det ordner seg for deg, og at dere kan ha et godt vennskap selv om det evt blir slutt!

 

Stor klem=)

[LizzyG]

Jeg skjønner at du er skuffet og lei deg, men tenk hvordan dette har vært for han da. Han har ofret alt for at du skal ha det bra og være lykkelig. Det at han er homofil er jo ikke noe han kan noe for, og det er jo heller ikke noe feil med deg. Prøv heller å støtt han i denne situasjonen, for han går vel igjennom den vanskeligste tiden i sitt liv.

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Huff..dette er ikke lett. Stor klem til deg.

 

Min mamma og pappa skilte seg etter 20 års ekteskap og 3 barn, da mamma ble sammen med en dame. Jeg har aldri snakket med henne ordentlig om saken (har for så vidt ikke behov for det tror jeg), men antar at siden hun kommer fra en kristen familie, hvor det å stå imot strømmen på 70-80 tallet og eventuelt bli sammen med en dame var ganske uaktuelt. Derfor antar jeg at hun har levd et liksomliv hele tiden, at hun har visst det mye lenger enn idet hun traff damen hun nå er sammen med. Og tenker jeg over det sånn, så syns jeg i grunnen fryktelig synd på henne! Tenk å leve så lenge på "feil grunn".

 

Dette er kanskje ikke et svar du søkte da du skrev innlegget ditt, men jeg ville bare si at jeg har vært i situasjonen, om enn på et litt annet plan, da det ikke rammet meg direkte for så vidt.

 

Du kommer IKKE til å bli ledd av, herregud, hvem er så lite fintfølende at de ler av en sånn situasjon. Dette er ikke enkelt for NOEN av de det gjelder! Ja, det føles som om livet raser sammen, ja du har all "rett" til å føle deg sveket, "misbrukt" osv., men saken er at du kan ikke gjøre noe med hva mannen din føler. På en måte tror jeg faktisk jeg hadde taklet det bedre å bli forlatt til fordel for en av motsatt kjønn, enn om mannen min hadde funnet en annen dame. Damen kunne jeg ha konkurrert mot - hva har hun som ikke jeg har? Mannen...vel det blir noe helt annet. Han hadde ikke vært ute etter meg, eller noen annen dame uansett. Jeg kunne ikke konkurrert...

 

Hva om han ikke har visst det selv? Eller skjønt det selv før nå? Sånn ordentlig? Det er mye mulig at noe har "skurret" underveis, men han har vært oppriktig glad i deg (til og med elsket, det tror jeg absolutt fullt og helt - man kan fint være glad i folk, om de er av samme eller motsatt kjønn - uansett legning) og overbevist seg selv underveis om at "neida, jeg er da ikke homofil?"

...for så å komme fram til det nå: "jo, visst pokker...jeg er visst det..." Ikke lett for ham, og heller ikke lett for deg.

 

Sender deg masse gode tanker, dere kommer dere gjennom dette på et vis. Det vet jeg.

[du og jeg og vi to]

Uff, så ufattelig vanskelig. Mitt liv raste sammen i høst, da min mann avslørte utroskap og forlot oss. Og jeg har nok kjent på noen av følelsene du har nå - men å bringe inn en sånn dimensjon i det hele, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det må være så uvirkelig og vanskelig, for dere begge to. Jeg tenker at dere må få hjelp til å bearbeide, du må få hjelp til å bearbeide. Familievernkontoret har familieterpeuter du/dere kan gå til, kanskje trenger du å snakke med noen alene først. Det koster ingenting.

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg føler utrolig med deg. Jeg trengte flere dager til å bare tenke og tenke, før jeg fortalte det til noen. Men kanskje kan det være godt for deg å snakke med noen profesjonelle om dette? Få hjelp til å sortere tanker? Dette er jo et sjokk av en annen verden!

 

Masse varme tanker, og gode klemmer til deg.

[Northernlights]

Det der er såpass traumatisk for dere begge to, at dere snarest må kontakte psykolog eller snakke med noen. Er det ikke ei telefon-hjelpelinje man kan ringe 24 timer i døgnet i Norge? Kirkens SOS eller noe sånt? Røde Kors? Hva som helst, men noen må dere snakke med, og helst ikke vent til over helga engang!

Hva med presten som viet dere? Eller et familiemedlem dere begge to har et nært forhold til, som likevel kan være nøytral?

Uansett, ikke vent!!

 

Ei dame i min familie opplevde noe lignende, men mannen hennes fortalte, etter et par års ekteskap, at han egentlig ville være dame...i dag har han blitt operert, og tatt skrittet fullt ut, og skiftet navn til damenavn og hele greia, men kona hans var så sjokkert, at hun klarte ikke leve med han. De hadde barn sammen, og det var en grusom og meget traumatisk opplevelse for henne.

Sånt er ikke lett for noen av partene.

 

varm klem fra

[stjernestøv<3bella]

Jeg vet litt hvordan det føles, men likevel ikke...

 

Men det du må prøve å tenke på selv om du er fortvilet, såret, sjokkert og fullstendig knust er at han har det sikkert like vondt som deg. Det er ikke sikkert han har visst at han var homofil, og han var sikkert redd og usikker for å si noe når han først skjønte det. Også håper jeg dere prøver å ha en åpen kommunikasjon rundt alt som skjer med familiesituasjonen, når det gjelder barna og samvær og hvordan dere opptrer foran barna deres med tanke på det som har skjedd.

 

Jeg vil bare si at barna dine kommer ikke til å lide under å ha en homofil far så lenge dere viser en aksepterende holdning til det, selv om det sikkert er kjempe vanskelig i begynnelsen. Når det er sagt så håper jeg du har mange gode skuldre å gråte på når du er trist og lei

 

klem fra meg

[Gjest]

Tusen takk for svar..

 

Nei, blir vel ikke ledd av, men ja, jeg kan jo fremstå som naiv.. Han som usikker.. Mye folk kan tro, vi har tross alt snart to barn sammen.. Han elsker jo barnet sitt, vil gjøre alt for det, stille opp og så videre, samme med den lille som snart kommer.. Er bare så lei meg for at jeg sannsynligvis må tilbringe barseltiden alene, dette kommer på et dårlig tidspunkt.. Han sier han har visst det lenge, men han har bare hatt mistanker, ikke visst det ordentlig.. Hva nå det betyr.. Men ettersom vi får snakket om det, skal vi nok komme oss igjennom det.. Og jeg vil selvfølgelig prøve å støtte så godt jeg kan..

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Kjære, kjære, kjære deg.. Skulle ønske jeg bodde nært deg, da skulle jeg gitt deg en kjempe stor og god klem!! Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg føler med deg! Er også gravid, og jeg gråt da jeg leste innlegget ditt! Det må være et mareritt.. Og stakkars mannen din, han har det vel heller ikke godt!

 

Nei,vet ikke hva jeg skal si.. Men en stor klem til deg fra meg!!

[Libido-]

Huff stakkars, stakkars dere. Kan ikke være lett for noen. Men jeg er 100% sikker på at mannen din har og fremdeles elsker deg. Har lest flere historier som er lik din. Fra begges siden. Og en ting alle har til felles er at mannen elsker sin familie, selv om han har kjent et savn etter noe annet. Så du må ikke tro annet.

Han har vel trodd at han kunne overse det han lengtet etter nettopp fordi han har det så godt hos familien sin. Det er vel grunnen til at han ikke har sagt noe.

Det må være et forferdelig sjokk for deg. Du har ingenting å legge skylden på, ikke død, ikke sykdom, ikke utroskap. Det må være foferdelig vondt for deg. En ting er når man kan hate den andre parten, men det blir fort vanskelig når den parten har det like vondt som en selv.

Jeg øsnker dere bare alt godt og håper dere kommer til en løsning som ordner seg til det beste for alle i familien deres.

Han høres ut som en flott mann, tross alt.

 

[Gjest]

Forferdelig trist det som hendte med deg, du og jeg og vi to. Føler likevel vi er litt oppe i samme dramatikken, vi blir jo begge forlatt.. Vet ikke om jeg blir forlatt til fordel for noen ennå, det gjenstår å se.. Skal kontakte familievernkontoret men enn så lenge må jeg bare fordøye det selv.. Er helt uvirkelig.. Føles ut som et mareritt, selv om det selvfølgelig er ting som kunne vært verre..

[Gjest]

Skal ringe venninnen min senere, vi skal møte en bekjent psykolog i morgen, som mannen min har betrodd seg til tidligere denne uken.. Enn så lenge sliter jeg med å forstå meg på dette selv.. Eller jeg skal vel ikke forstå det, men jobber med å sortere tankene.. Skal kanskje ta en tur til en venninne i kveld også.. Forloveren min.. Hun har alltid likt mannen min så godt, håper ikke dette inntrykket hun har av han endrer seg.. Er jo ufattelig glad i mannen.. Elsker han jo.. (

[stjernestøv<3bella]

Jeg må si meg litt enig og litt uenig med deg northernlights

 

Jeg ville ikke brukt et familiemedlem som "rådgiver", det splittet hele vår familie og den er det fortsatt på et vis.

 

Men jeg ville tatt en telefon til Familievernkontoret og avtalt rådgivning hos dem. De er flinke til sånne familiekriser

 

Videre vil jeg si at ingen vil le av deg HI, ingen som er så lite fintfølende.

 

Klem til deg

[Gjest]

Sitter og gråter selv.. Dere er så snille alle sammen.. Det betyr mye for meg at dere bare gidder å lese dette.. Så det er noe positivt inne i mellom alt det negative..

[du og jeg og vi to]

Nå tenker jeg langt frem i en prosess som du ennå ikke har startet på - men må du tilbringe barseltiden alene? Han er pappaen til barnet du bærer, og selv om det nok føles som det største sviket - så har han egentlig ikke gjort noe galt. Annet enn å ikke være helt ærlig mot seg selv kanskje, og dermed mot deg - som du skriver, så har han ikke visst det ordentlig, og jeg tenker at noe sånt skjuler man som best man kan hvis man er gift og har barn!

 

Min eks og jeg samarbeider veldig bra om vår sønn, på tross av at ting ble som det ble. Jeg har virkelig svelget tusenvis av kameler, men har vært bevisst på at mine følelser ikke skulle komme i veien for forholdet vårt som foreldre - og det funker faktisk. Vi har et godt forhold og et godt samarbeid - og hvis jeg hadde vært gravid nå tror jeg faktisk jeg kunne ha hatt han i huset i barseltiden, for at de begge skulle bli kjent med hverandre fra starten av, og for å ha avlastning av han. Han bodde hjemme (på gjesterommet) den første måneden, og det gikk fint. Jeg skjønner at ting blir veldig annerledes når du må forholde deg til at han er homofil, men jeg ville bare si at det kanskje kan gå an - hvis du klarer det.

[Gjest]

Det verste er, Libido-, at han er en fantastisk mann.. Får alltid høre av alle i familien og på jobben hans at mer sympatisk kar skal man lete lenge etter.. Har også fått høre at han er så åpen og blid mot alle.. Og jeg er utrolig såret, men sint klarer jeg i grunn ikke være.. Han har tross alt utrolig nok overøst meg og barnet vårt med kjærlighet, bare så synd jeg ikke kan være tilstrekkelig nok for han.. Han er jo drømmemannen, vil så gjerne bare at han skal være seg selv, men ikke være homofil.. Men dette er utrolig tøft for han, har til og med tatt ut sin to ukers lange vinterferie nå i stedet, for å sortere alt ut..

[noLadyjustME]

For det første er det absolutt ingenting galt med deg. Og heller ikke med mannen din(eks). Det er forståelig nok veldig vanskelig og veldig sårt og veldig alt mulig akkurat nå! Det er ikke meningen at det skal forstås akkurat nå, dette må synke inn, for dere begge, og for barna etterhvert.Hvor enn vondt du har det, og sint og såret du føler det akkurat nå, så har nok mannen det fleere ganger verre.Han må lveve med det på samvitigheten at han "ødela" familien, ogf det spinner sikkert tusen tanker hos han og akkurat nå..

 

Har ingen fasitsavr til dere dessverre..ville bare si at det kommer til å ordne seg.Det kommer etterhvert til å lysne og folk rundt venner seg fort til, mye fortere enn dere selv.

 

Har kun erfaring å dele av.Faren min "kom ut av skapet" da jeg var 13. Etter 2 ekteskap og 4 barn-har nå vært gift(partnerskap) i 12 år med mannen sin. Mannen har og 3 barn, og svært få var "ute av skapet" på den tiden.Det var tøft for alle!! Men tøffest var det i ettertid når jeg innså at jeg hadde gått glipp av nesten ett år med faren min fordi jeg skammet meg. Det ville jeg så gjerne tatt igjen..Er så glad for den pappa er nå, har det så mye bedre med seg selv, og verdens snilleste mann

 

Lykke til. La det synke, og prøv å ikke bli bitter.

[Gjest]

Er i underkant av to måneder til babyen kommer, og på en måte er jo dette et brudd, så forbereder meg på å om ikke føde alene, i alle fall tilbringe dagene på sykehuset alene.. Med venninner og mine foreldre og mine søsken og selvsagt mitt eldste barn.. Blir bare så lei meg av tanken på at jeg skal sitte og betrakte vårt lille mirakel alene.. Han ahr vært enestående angående eldstemann, stilt opp hundre prosent i alle sammenhenger.. Denne gangen ønsker han vel også å være tilstede fra starten av, men når jeg vet hvor mye han har ofret allerede og vet hvor mye han har skjult for oss, vet jeg virkelig ikke.. Men helt objektivt sett, vil jeg selvsagt ha han i livet til barna våre.. Bare helt umulig å tenke på akkurat nå..

[Northernlights]

stjernestøv<3bella; jeg tenkte sånn "akkurat nå-løsning" i en krisesituasjon...det aller beste er en person som ingen av dem er i slekt med, ja.

 

HI, jeg tror ikke han forstår seg selv heller, akkurat nå...

[Gjest]

Tusen takk for klem..

[du og jeg og vi to]

Uff ja, jeg kjenner meg igjen i det du skriver, selv om våre situasjoner er forskjellige - så blir vi begge forlatt. Jeg for en annen kvinne, og du fordi mammen din ønsker noe annet... Huff av meg, jeg får helt vondt i magen av det du er oppi nå. Rett tilbake til følelsene jeg hadde i starten.

 

Jeg sa også som deg, at selvfølgelig kunne det vært verre - men dette er jammen ille nok. Dette er din tsunami, men du kommer deg gjennom den, selv om det ikke kjennes sånn nå.

 

Jeg har forresten svart deg litt lengre opp i forhold til dette med barseltiden. Ville bare si at selv om forutsetningene er elendige, så kan det faktisk gå an å få til et bra samarbeid. Fordi mannen min gikk til en annen, blir det vanskelig på flere måter, han har jo ikke ønsket å bli og han har valgt en annen å leve sitt liv med. Men likevel har vi beholdt et godt forhold, det er som vi har glidd over i en slags søskenrolle. Vi er foreldre sammen, og skal være det alltid. Vi må alltid forholde oss til hverandre.

 

Jeg føler det litt urettferdig å skulle "prakke" på deg disse tankene, jeg tenkte ikke sånn i starten i det hele tatt. Klarte nesten ikke forholde meg til det, gikk bare og tenkte og tenkte. Det gjelder å bare kommer seg igjennom de første dagene. Det er et mareritt, et uvirkelig mareritt og det føles som det eneste som kan hjelpe er å gå tilbake i tid og gjøre det ugjort. At det ikke er sant. Men tiden vil hjelpe, selv hvor fjernt det virker, så kommer det til å bli bedre. Det gjelder bare å puste seg igjennom den første tiden.

 

Send meg en pm hvis du vil, jeg er her. Og er et levende bevis på at det går, man kommer seg igjennom det - selv når bakken blir slått bort under føttene dine, og hele livet du hadde bygd opp raser. Knuses tusen knas. Men pappa , som har vært igjennom mye i sine unge år, sier alltid at når livet byr på sånne uforutsette hendelser, så kompenserer det med å gi deg styrke til å komme igjennom det. Og nå sender jeg masse styrke din vei!

[Gjest]

Tusen takk for svar, KatrineOg<3LukasDominik:)<3.. Takk for at du delte din erfaring, håper selvfølgelig at pappaen til barna mine kan være den fantastiske mannen han er på tross av sin seksuelle legning.. Og muligens blir han enda bedre..

[stjernestøv<3bella]

Ja, skjønte du mente som en akkurat nå løsning. Men jeg er likevel ikke enig i at det var så lurt, men det er bare av egen erfaring og ikke ment som et fasitsvar fra min side

[noLadyjustME]

Veldig mulig at det gjør han bedre på mange områder.Hvis han kan være 100% seg selv. Det vil smitte over på barna også hvis faren finner selvtillitt med "den nye seg", helt sikkert